Jeg har fått dele hennes tanker og følelser, ”sett” henne, gitt henne respons på det hun forteller at hun mestrer og ikke mestrer, lyttet til hennes sorger og gleder, hennes fortvilelse og hennes drømmer. Kort sagt, prøvd å være et bindeledd ut mot det normale i hennes ellers så unormalt og vanskelig liv.
Hun har lært meg mye. Livet har behandlet henne dårlig, og likevel finner jeg ingen bitterhet hos henne. Da jeg lærte henne å kjenne var det ikke så mye livsmot tilstede heller. Hun sa klart fra at hadde det ikke vært for de to barna, så hadde hun valgt å ikke fortsette livet sitt. Men hun er mamma, og det forplikter. ”Jeg vil ikke leve”, sier hun, ”men jeg må”!
Jeg tenker mye på henne og hennes situasjon. Jeg tenker på alle godene vi norske nordmenn har, og tar som en selvfølge. Retten til et sted å bo, retten til mat/livsopphold, retten til å arbeide, rettigheter hvis vi blir syke, når vi blir gamle, barna våre har egne rettigheter, osv. osv. Og dette er selvsagt bra, det er slik vi vil ha det i oljelandet Norge.
Så en dag møter jeg Lola og hennes to små barn. Hun er nede i en dyp, mørk kjeller, både bokstavelig og billedlig talt. Det har tatt både tid og krefter å motivere henne for å komme ut i dagslyset, ikke minst fordi hun er redd for å bli sett.
Frykt er en følelse hun lever med konstant. Frykt for at politiet skal hente henne og sende henne tilbake til landet hun måtte forlate, frykt for at mennesker som vet hvem hun er, skal se henne, peke på henne, kalle henne hore, og dermed legge grunnlag for at hun skal miste barna.
Barna hennes kaller meg ”tete” – de har ingen annen tante her.
Jeg har hjulpet Lola å beskrive noen dager fra livet hennes som ”returnekter” , og her er hennes historie:
Tre dager i Lola’s liv:
Jeg er en av dem som kalles ”returnektere”. For en tid tilbake fikk jeg endelig avslag på min søknad om opphold/asyl i Norge. Da hadde jeg bodd ”lovlig” i Norge i i sju år. I løpet av disse sju årene hadde jeg født to barn, to små jenter som fortsatt venter på å kunne starte med livet sitt, som barn i Norge.
Når jeg ser på barna mine, ser jeg det som gir livet mitt mening og som gir meg motivasjon til å fortsette å leve. Derfor ser jeg ofte på dem. Fortsatt klarer jeg å mobilisere håp når jeg ser på dem, et håp om at den dagen snart skal komme da de kan starte sin lykkelige barndom i Norge. Dette lille håpet er det som gjør at jeg fortsatt orker å leve. Barna mine fortjener et liv, de har bare meg, de trenger meg, for en dag ble situasjonen for vanskelig for pappaen deres, han valgte å dra fra oss.
Dag 1:
Jeg våkner utpå natta med sterke smerter i rygg og mage. Det kan minne om smertene jeg hadde ved den andre fødselen, en lang og komplisert fødsel. Jeg kjenner at angsten griper tak i meg og får tankene mine til å gå i sirkel. Jeg kan ikke være syk, hva skal da skje med barna? Om igjen og om igjen surrer tankene rundt, bare avbrutt at sterke smerterier som får meg til å kaldsvette. Jeg er gjennomvåt av svette, og må opp for å bytte tøy, mens jeg hele tiden prøver å holde fast på tanken: ”Jeg er ikke syk, dette går snart over”!
Etter mange og lange timer kommer morgenen, og dermed våkner barna. Jeg tror de forstår at noe er galt, for de er uvanlig samarbeidsvillige.
Å holde fokus på barna og at de skal ha stell og mat, hjelper meg gjennom de første timene. Så kan jeg endelig gå tilbake til senga, - og dermed blir alt bare mye verre. Smertene øker på, og termostaten min var helt ute av funksjon, jeg fryser og hakker tenner, det varme vannet i dusjen hjelper bare så lenge jeg står der.
Barna forstår selvsagt at jeg var syk, og eldstemann på fire går rett inn i rollen som reservemamma for den lille. Med bekymret mine kommer hun etter en stund bort til meg og lurer på om jeg er veldig syk? Ja, hva skal man svare til slikt? Jeg vet ikke om jeg er veldig syk, jeg vet bare at jeg har forferdelig sterke smerter. Jeg forsøker å svare at jeg har vondt, men at det snart går over. ”Jeg må bare hvile litt først”, trøster jeg.
De plagsomme tankene er ikke mulig å holde unna: ”Hva er det som er galt, hva skjer med meg, er det alvorlig, kommer jeg til å dø, og hva med barna mine”?
Smertene og frostanfallene øker på. Hva skal jeg gjøre? Som ”returnekter” har jeg ingen fastlege jeg kan ringe til. Jeg er helt aleine, har ansvar aleine for to små barn, og ingen jeg kan be om hjelp.
Jeg forstår at barna blir mer og mer redde. Men smertene og frostriene er så sterke at jeg ikke klarer å tenke på det, jeg ligger mest som i en døs. Så blir jeg hentet tilbake til virkeligheten av at endstemann står ved siden av senga, tar forsiktig på meg og sier: ”Mamma, skal du dø?” Jeg forstår at noe må gjøres.
Jeg får en sms fra ”tete” som minner meg på at vi har en avtale i kveld, men jeg orker ikke gi tilbakmelding, selv om jeg vet at hun da blir bekymret for meg.
I samme øyeblikk ringer mobilen. Det er en venninne som bor i nærheten. Den eldste jenta tar telefonen og forteller henne at mamma er veldig syk. Noen minutter seinere kommer venninna mi løpende. ”Du skulle vært hos lege” sier hun, samtidig som hun forstår at det ikke blir så enkelt. Vi blir enige om at hun skal ta med seg barna hjem til seg og så skal jeg forsøke å komme meg til lege i kveld, hos ”Kirkens Bymisjon”.
Etter mange smertefulle timer kom jeg meg endelig til ”Kirkens Bymisjon” og fikk komme inn til en lege. Legen konkluderer med at jeg har en kraftig urinsveisbetennelse og at jeg må ha antibiotica i tillegg til smertestillende. Begge deler får jeg med fra ”Kirkens Bymisjon” slik at jeg kan komme i gang straks. ”I løpet av et par-tre dager er du nok helt frisk igjen” sier legen beroligende når jeg går. Jeg takker Gud for ”Kirkens Bymisjon”. En urinveisinfeksjon dør man ikke av, vet jeg.
På veien hjem må jeg hente barna. Det kjentes godt å kunne fortelle dem at mamma nå snart vil være frisk igjen.
Dag 2:
Natta har vært både lang og smertefull, men jeg kan vel ikke forvente at medisinen skal virke med det samme? Heldigvis kan venninna mi passe barna i dag også, så slipper jeg å bekymre meg over dem. Barna er glade i henne, de trives der sammen med henne og hennes egne barn. Jeg føler meg trygg på at de blir godt tatt vare på.
Jeg sier til meg selv at jeg nå snart er frisk, jeg er helt sikkert mye bedre enn i går, og i morgen er jeg nok helt frisk. Jeg vet at jeg prøver å trøste meg selv, jeg vil så gjerne tro på dette, for verre enn smertene er angsten for det ukjente, for det å ikke vite hva som er galt og ikke vite hva som kan skje med meg.
Jeg har levd med denne angsten, helt fra jeg som barn ble voldtatt av sju soldater. Den fulgte meg gjennom mitt mislykkede forsøk på å ta livet tilbake i hjemlandet, på flukten til Norge, og deretter gjennom sju år her med livet på vent - før endelig avslag kom. Og deretter hver dag de sist årene som ”returnekter”. At mannen min ikke orket dette livet lenger og forlot oss, kan jeg forstå, selv om det føles forferdelig vondt.
På en merkelig måte har timene gått, og barna kommer hjem for å legge seg. Jeg har fortsatt sterke smerter, og det synes ikke som om medisinen har ennå har virket ordentlig. ”Tete” ringer meg og jeg må love å kontakte lege i morgen igjen hvis jeg ikke er bedre.
Dag 3:
Det ser ut for at den verste feberen er under kontroll, jeg fryser ikke så mye nå lenger.”Tete” ringer og jeg prøver å høres kjekk ut når jeg snakker med henne.
”Jeg er bra, jeg er snart frisk nå”, sier jeg, og hører selv at det ikke høres helt oppriktig ut. Men jeg vil så gjerne være frisk igjen. Jeg vet ikke om det er henne eller meg selv jeg prøver å lure, jeg MÅ tro at jeg snart er frisk igjen. ”Hvis du ikke mye bedre i løpet av formiddagen, så skal du dra til en lege igjen”, sier hun. ”Ok, ok”, svarer jeg uten å ane hvordan jeg skal få det til.
Så kommer venninna mi, og i dag blir hun værende en stund for å ta seg av barna.
Litt seinere begynner jeg å bli dårlig igjen. Veldig dårlig! Jeg kjenner at smertene hugger tak i meg og jeg vil bare dø. Dette orker jeg ikke lenger. Jeg klarer ikke lenger å lure meg selv til å tro at jeg snart er frisk igjen.
Venninna mi ser på meg og bestemmer at nå skal jeg til lege. Hun ringer sin fastlege, forklarer situasjonen og ”under over alle under”, han sier jeg skal få komme til hos han med det samme.
Det viser seg at det er ingen urinveisinfeksjon jeg har, det er nyrestein. En ny prøve avslører dette raskt. Jeg får beskjed om å slutte med antibiotica straks, og får en annen medisin som vil hjelpe mot nyresteinsmerter. Legen behandlet meg på en respektfull og vennlig måte, uten kritikk for at jeg ikke har papirene mine i orden i Norge. Han bestiller time for meg for videre undersøkelse dagen etter, jeg kjenner at frykten langsom slipper taket i meg. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem er å ringe ”tete”. Jeg må bare snakke med noen som jeg er trygg på. Jeg må slippe ut trykket fra angsten som har ridd meg som en mare i mange dager.
Først nå forstår jeg hvor redd jeg har vært. Ikke bare for smertene og for usikkerheten med hva som var galt med meg, men aller mest fordi jeg plutselig forstår hvor sårbare jeg og barna mine er når noe er galt. Hva skjer med dem hvis noe skjer med meg?
Så minner jeg meg selv på hvorfor jeg må leve slik i Norge, hvorfor dette er bedre enn å reise tilbake til det landet jeg kom fra, landet som fratok meg min barndom, min ære og min framtid. Landet som heller aldri vil gi mine barn noen trygghet og barndom, fordi jeg ikke vil klare å være mamma for dem der.
Ofte spør jeg meg selv: Hvor lenge skal vi måtte leve på denne måten, uten noen mulighet for å få et menneskeverdig liv? Hvor lang tid skal det gå før mine to små barn får mulighet for å få en normal barndom? Krig og voldtekt fratok meg deler av min barndom, skal mine barn også miste sin barndom?
Her slutter Lola’s fortelling!
Jeg tenker tilbake til den tiden jeg selv hadde små barn. Selv om vi var to til å dele på ansvaret, var det mange ganger jeg følte meg hjelpesløs i vanskelige livssituasjoner, for eksempel når noen ble syke. Selv om jeg tilhørte den gruppa som var godt orientert om både det ene og det andre, var det mange situasjoner hvor jeg følge avmakt, og kanskje også frykt for hva som kunne skje.
Jeg kjenner en enorm beundring for ”Lola” som klarer å stå i det livet hun lever. Fremmed i landet, med mangelfullt språk, ingen inntekt, ingen ordentlig bolig, ingen familie å støtte seg på, lite nettverk, aleine med ansvar for to små barn, og sterkt traumatisert. Og likevel, helt uten bitterhet!
