"Zahra" er redd

Telefonen ringer, og jeg ser det er ”Zahra”. I samme øyeblikk vet jeg hvordan denne samtalen kommer til å bli. Selv om det ikke er mulig å forstå ordene som blir forsøkt sagt, vet jeg hva det gjelder. Zahra er redd, og da er det alltid vanskelig for henne å snakke norsk. Ordene og setningene kommer usammenhengende og uten logisk rekkefølge. Men jeg oppfatter ordet ”barnevern” - og puster lettet ut!

Jeg har forklart Zahra at barnevernet helt sikkert kommer til å kontakt henne igjen. De har plikt til å gjøre det, selv om hun aldri så mye har forsøkt å berolige dem med at ”barna har det bra”.

Zahra gråter og snakker fort og usammenhengende, men etter hvert roer hun seg. Hun forteller at hun har fått en telefon fra ”barnevernsdama” som hun var og snakket med for litt siden. Nå vil barnevernet at Zahra skal komme tilbake til en ny samtale og ha med seg barna.

Zahra vil ikke, hun stoler ikke på dem. Forrige gang hun var der, opplevde hun å ikke bli forstått.

Hun lever i en konstant frykt for å bli ”lurt” – at noen skal sette opp en felle for henne. Helt siden hun kom til Norge for mange år siden har hun levd med denne trusselen hengende over seg. Den er der bestandig, selv når hun sover. Hun har fortalt meg om nattesøvnen som ikke gir hvile, hun ligger hele tiden og er forberedt på at politiet skal komme og hente dem. Nattlige drømmer og mareritt plager henne og gjør at hun er redd for å sove, og mang en natt har hun også bråvåknet av ”rop og hamring på døra”. Foreløpig har dette bare vært i drømmene hennes.

Etter at vi har pratet sammen en stund har Zahra fått roet seg såpass at hun forstår at det beste hun kan gjøre er å møte opp hos barnevernet til ny samtale. Jeg tilbyr meg å følge henne dit, hvis det kan være til noen hjelp for henne, og det takker hun ja til.

En liten stund før møtet hos barnevernet treffer jeg Zahra på en parkeringsplass. Hun er tilsynelatende rolig - før hun begynner å prate. Vi setter oss i bilen og så snart hun begynner å prate, forstår jeg hvor vanskelig hun har det. Det blir så tydelig på språket hennes når hun er stresset og urolig.  Heldigvis har vi bra tid, hun rekker å ”slippe ut” en del stress før vi må gå til avtalt time.

Zahra har bedt om å få tolk. Selv om hun både snakker og forstår norsk ganske bra, er hun redd for at noe skal bli feil, enten fordi hun misforstår det som blir sagt, eller ikke klarer å uttrykke seg riktig selv.

Snart sitter Zahra og jeg sammen med ”Kari barnevernarbeider” og tolken på et lite grupperom.

Kari sier at hun forstår at det er mange ting som må oppklares etter forrige møte. Først og fremst hvilken rolle barnevernet har i slike saker. Og så hvilke regler de arbeider etter og bestemmelser rundt taushetsplikten.

Etter hvert som tiden går ser jeg at Zahra faller litt til ro. Jeg registrerer også at hun flere ganger retter på tolken, fordi hun oppdager feil i tolkingen. For meg er dette nokså skremmende, men det velger jeg, der og da, å holde for meg selv.

Kari ber Zahra forklare hvorfor hun ikke kan reise tilbake til landet hun engang forlot. Hvorfor hun velger å betale en så høy pris som det er å leve et slikt liv med tre små barn her i Norge, uten mulighet for normalitet.

Her vil Zahra ikke bruke tolk. Hun har tidligere fortalt meg at hun er redd for at en tolk skal få vite helheten i historien hennes, derfor ønsker hun alltid å ha ny tolk, ikke en som vet nok til å sette sammen bitene i livspuslespillet hennes. Hun stoler ikke på mennesker fra det landet hun kom fra, ikke engang om de arbeider som tolker i Norge

Hun sier derfor til Kari at jeg skal fortelle dette, etterpå!

Kari forklarer at de har plikt til å undersøke når de får bekymringsmeldinger, og at de gjerne vil hjelpe barna hennes, f. eks med barnehage eller noe alternativt. Men foreløpig kan hun ikke være mer presis, hun må fortsatt vite mer.

Etter en stund blir tolken permittert, og jeg avklarer med Zahra hva jeg kan fortelle fra livet hennes.

Zahra’s historie er vond. Det er ikke det minste rart at hun ikke orker å fortelle den selv. Den handler om noen av de verste krenkelser et menneske kan utsettes for. Den handler også om årsaken til at Zahra ikke tør å stole på myndighetspersoner eller system.

Zahra sitter helt stille mens jeg forteller, i øyekroken ser jeg bare tårene som triller nedover kinnet hennes. Jeg kan se at ”Kari barnevernarbeider” evner å ta inn opplevelsen - og at hun forstår hvorfor Zahra ikke kunne fortelle dette på  forrige møte. Hun gir Zahra en god tilbakemelding på dette. Selv om jeg bare har fortalt biter av Zahra historie, gir det et tydelig bilde av hvorfor hun har tatt de valg hun har tatt.

I hennes situasjon her i Norge finnes det fortsatt et  ørlite håp for henne og barna, i landet hun engang flyktet fra ser hun ingen framtid, bare gjentatte møter med en livs-ødeleggende fortid.

Har vi glemt vår historie?

Jeg sitter med et gulnet papir foran meg. I venstre hjørne er det et bilde av min far. Til høyre for bildet står det med snirklete gammelmodige bokstaver: ”Permit to Reenter the United States”. Papiret inneholder to datoer. Den første datoen er oktober 1955.

For 55 år siden var Norge et fattig land! Etter flere år med krig skulle landet bygges opp igjen. Men oljen var ikke funnet enda, og fisken som ga mat på bordet kom aldri lenger enn til de norske bord. Velstand var forbeholdt de få.

I bygda hvor jeg vokte opp, var det mange som ikke hadde råd til mer enn det aller mest nødvendige. Mange hjem sleit med å få pengene til å strekke til, mange klarte det ikke!

I disse tidene var det mang en nordmann som var glad for å ha ”en rik onkel i Amerika”. Jeg var en av disse heldige. Flere fra min familie hadde valgt å emigrere til Amerika. Noen fordi det var vanskelig å skaffe seg arbeid i Norge, andre fordi de visste at i ”Junaiten” - som det het på mine trakter - var det mulighet for å tjene gode penger.

Mine foreldre ville gjerne bygge seg eget hus, og også den gang kostet det mye penger. Selv om min far hadde fast jobb, var det problem med å finansiere et hus. Løsningen ble at min far dro til Amerika for å tjene penger. Han ble en økonomisk emigrant!

Han var ikke forfulgt i Norge, ikke truet eller torturert, han så bare at det fantes en mulighet for å realisere en framtidsdrøm. Og mange, mange andre gjorde som han. De måtte ikke flykte, krigen var over, de var ikke truet til taushet eller med tortur.  Deres drøm var en bedre framtid! Jeg har aldri - til dags dato - hørt noen nordmann si noe om at dette var negativt eller galt.

Amerika var det forjettede land, landet med muligheter for dem som ville noe, et land som tok imot fattige nordmenn - og andre - og ga dem er sjanse for å skape seg en bedre framtid. Et land som tilsynelatende forsto at hvis de ga folk en mulighet for å yte og bidra, så ville dette også komme landet tilgode. Slik fikk mange mennesker en mulighet for å legge et grunnlag for et bedre liv, uten å måtte føle på at de "snyltet" på andre.

Noen av dem som reiste kom tilbake med penger i lomma som de så investerte i hjemlandet. Noen ble værende igjen ”over there” og nøyde seg med å være ”snille onkler” og sende penger hjem til slekt i gamlelandet.

Norge skulle fortsatt regnes som et fattig land i mange år, men gavene som kom fra emigrantene, bidro til vekst. Dette førte til utvikling på flere områder, hverdagen begynte for mange å se lysere ut etter hvert.

Så en dag fant vi oljen, og plutselig var Norge på vei til å bli et rikt land.

Et land med store naturressurser som det bare var å forsyne seg av. At det fortsatt finnes fattigdom i Norge skyldes ikke mangel på rikdom, det skyldes mangel på deling.

Etter som årene har gått, og vi har blitt stadig rikere og rikere, har vi også blitt gjerrigere og gjerrigere. Vi vil ikke dele vår rikdom med noen.

Norge har nå blitt det ”forjettede land” for  noen mennesker fra fattige land, slik Amerika engang var det for oss. Men vi sitter nå i vår rikdom og nekter å gi andre mennesker den samme mulighet som vi engang selv var så glade for å ha. De ber oss ikke om å bli servert ting på et sølvfat, de ber om en mulighet!

Vi har ikke engang hjerte (og forstand) stort nok til å hjelpe dem som flykter fra terror og overgrep, døra inn til Norge er så smal at selv ikke en anorektiker klarer å komme inn gjennom den. Ideen om et ”inkluderende samfunn” har for lengst druknet i vårt jag etter å beskytte oss mot inntrengere. Rausheten – hvor ble det av den? Nei, her gir vi ikke ved dørene!

I et telt foran Jacob kirke i Oslo har det bodd en gruppe Palestinere i snart ett år. De håper på at det skal bli en klimaendring i Norge. Det sies at vi går mot en global oppvarming, kanskje er det noe slikt som må til? Vi trenger dem, landet Norge trenger dem! Alle disse ”hendene” som statsministeren vår elsker å snakke om, her har han noen av dem! De har ikke kommet hit for å bli servert noe på et fat, de har kommet for å få en mulighet for å skaffe seg et verdig liv uten terror og frykt. Taktikken de nå møtes med er usynliggjøring. Vi ser dem ikke, hører dem ikke, myndighetene ignorerer dem, media er taus. De er ikke-personer! Helt til de plutselig en dag blir tatt og deportert. For noen skjer også dette i stillhet.

Har vi helt glemt vår historie? Har vi helt glemt hva det vil si å ha omsorg for andre enn oss selv og vår egen pengebinge? Har vi helt glemt at en gang var det vi som var fattige, trengte hjelp – og som fikk det. Nå er det vår tur til å stille opp for andre!

For 90 år siden dro min morfar til Amerika, han skaffet seg raskt arbeid og ble etter hvert en nyttig samfunnsborger der. For 55 år siden dro min far etter. Han ble også godt tatt imot i landet og bidro med sine sterke armer til nødvendig arbeid som landet trengte. Da han kom tilbake til Norge hadde han med seg penger i lomma, som ble brukt til verdiskapning.

Jeg har ingen tro på at om vi åpner døra til Norge litt mer, så vil vi drukne i ”problemmennesker”. Hvorfor skulle vi det? Det ble jo heller ikke slik at alle nordmenn dro til Amerika fordi om muligheten var til stede.

Jeg velger å se det slik at alle mennesker er en ressurs, og at Norge vil tjene på å se på dem på den måten. De trenger ikke få puter under armene når de kommer hit, de trenger å få en mulighet! Den samme muligheten som vi selv engang hadde behov for å få – og som vi fikk! 

Barna som "valgte feil" foreldre

På FN’s generalforsamling i november 1989 ble barnas rettigheter behandlet som sak og enstemmig vedtatt av verdens ledere. For første gang var barns rettigheter nedfelt i et internasjonalt bindende dokument. Barns situasjon var dermed satt på agendaen hos verdens ledere.

Barnekonvensjonen uttrykker verdenssamfunnets felles syn på barn og er anerkjent av nesten alle land i verden.  Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991, og i 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov.

Så langt jeg har klart å se, gjelder loven for ALLE barn, uavhengig av hvor de bor, hvilken hudfarge de har, hvilket språk de snakker, eller hva slags foreldre de har. Det stilles ingen krav til barnet for at loven skal gjeld. Det stilles heller ingen krav til barnets foreldre for at barneloven skal gjelde for barnet. Det er nærmest tvert imot.

Barnekonvensjonen skal sørge for at samfunnet ivaretar barnet - også der foreldrene svikter. 

Dette står i loven:

• ALLE BARN er født med rettigheter.
• ALLE BARN har rett til utdanning, rett til en trygg oppvekst og et godt helsetilbud.
• ALLE BARN har rett til et navn og en nasjonalitet.
• ALLE BARN har rett til å ha innflytelse over eget liv og til en rettferdig behandling.
• ALLE BARN har rett til omsorg og beskyttelse.

Og likevel:

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og frykter for hva denne dagen vil bringe. Når det ringer på døra kjenner de uro - og angst følger skrittene deres når de skal åpne døra.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt i frykt for at dette er siste dagen de får være her sammen med de norske vennene.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og er bekymret for pappa og mamma. Barna ”leser” sine foreldre, de ser hvordan de har det. Føler hvordan angst, depresjon, slitenhet over å leve i konstant beredskap, setter tydelig spor, og barna kjenner uroen og bekymringen øke.  Hva skal det bli med meg hvis mamma eller pappa blir borte, blir syk, eller knekker helt sammen. Foreldres avmakt smitter over på barna.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og sørger over en far eller en mor som har blitt borte, sendt ut av landet. Hva skal man si til et barn på 4-5 år som om igjen og om igjen spør etter pappa, som lurer på hvorfor mamma gråter og er så lei seg, og som forstår at noe er så fryktelig galt.

Hvordan skal man forklare et lite barn at din pappa eller din mamma ikke har lov å bo her lenger. Barnets behov – og rettighet - til trygghet og stabilitet ble for lett på vektskåla, veid opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og opplever at de ikke har de rettighetene som Norge har vedtatt – og forpliktet seg til - å gi barn. 

De er født av ”feil” foreldre, og er dermed ikke ”verdige” til en trygg og god barndom.

Vi har et prinsipp i Norge at vi ingen skal straffes for andres feil. Det ser ut for at dette prinsippet ikke gjelder for barn hvis foreldre kommer fra et annet land.

Vitenskapen har foreløpig ikke kommet så langt at barn kan velge sine foreldre.
Barn kan heller ikke velge hvilket land de skal bli født i. Barn kan heller ikke bestemme hvilke valg foreldrene skal ta. Det faller derfor på sin egen urimelighet at barn skal straffes for de valg foreldrene en gang gjorde.

Noen trekker fram at ”det er foreldrene som har ansvar for sine barn”.

Så er det nå engang slik at ikke alle foreldre klarer å ta dette ansvaret slik samfunnet mener det skal tas,- av mange ulike årsaker. I Norge er vi så heldige at barn skal være sikret god hjelp når foreldrene av en eller annen grunn kommer til kort. Der er derfor vi har denne "rettighetsbestemmelsen" nedfelt både i norske lover og internasjonale konvensjoner.


Barn er barn uansett hudfarge og genetikk. Alle barn som bor i Norge - bør ha de samme grunnleggende rettigheter. Alt annet er urimelig.

”Norge er et foregangsland”. Vi vil så gjerne lære verden om menneskerettigheter, menneskeverd, demokrati og likhet for loven.

Før vi fortsetter vårt velmente  "opplysningsarbeid" utad, bør vi selv tilegne oss barnefaglig kunnskap om hva disse fine ordene egentlig innebærer. Mye tyder på at noen har sovet dypt i timen!

Barnekonvensjonen skal sørge for at samfunnet ivaretar barnet også der foreldrene svikter. Det faller derfor på sin egen urimelighet å straffe barna for noe foreldrene har gjort, eller ikke gjort.

Jeg gjør Øverlands ord til mine: Du har ikke lov til å se dem - og glemme!

Jeg våger ikke sove…

Mennene i uniform kommer om natten

”Fortell litt om tiden på asylmottaket”, sier jeg til Lola som har kommet en tur. ”Fortell litt om hvordan det var å bo der, og hvorfor du valgte å reise derfra - ut til ingenting”.

Lola tenker lenge før hun svarer.”Det var et veldig vanskelig valg”, sier hun til slutt. ”Men det kom til et punkt da jeg ikke klarte å være der lenger. Mannen min forsto også at noe måtte skje. Etter at vi hadde fått avslag, gikk jeg hele tiden og ventet på at politiet skulle komme og hente oss og sende oss ut av landet. Hver gang jeg så en person i uniform eller en politibil, eller noe som minnet om det, mistet jeg evnen til å snakke, tenke, handle. Jeg var som i transe. Og aller verst var det om natta. For de kommer helst om natta!

I begynnelsen, da jeg akkurat hadde kommet til Norge, tenkte jeg at her er jeg trygg. Her er det ikke lenger farlig, her er det ingen som kjenner meg, som peker på meg, snakker stygt om meg, kaller meg hore, her kan jeg slappe av og være trygg.

Ganske snart forsto jeg at det ikke var helt som jeg trodde. Hver gang det kom noen nye til mottaket fra ”mitt” land, kom angsten tilbake. Kanskje de visste hva som hadde skjedd med meg? Kanskje de begynte å snakke om meg, fortelle andre om skammen som hadde invadert hele kroppen min. I det landet jeg kom fra en er voldtatt kvinne en hore, ikke et offer som i Norge. Derfor KAN jeg ikke tilbake dit”, sier hun plutselig med stor fortvilelse. En hore kan ikke ta hånd om barna sine.

Lola fortsetter: ”Menn i uniform er farlige, de gjør meg bare vondt. Jeg lå våken hver natt og ventet, ventet på at i natt kom de for å hente meg. Flere av vennene jeg hadde fått på mottaket hadde allerede blitt hentet og deportert. Når som helst kunne det være min tur. Jeg kunne ikke sove, jeg kunne ikke spise, jeg orket ikke være mamma, og slett ikke kone. Jeg var nede i et mørkt hull hvor jeg var i ferd med å bli helt apatisk. Jeg hadde nå to barn, den ene var nyfødt, og jeg var ikke i stand til å ta vare på dem”.

*****

Jeg vet at dette handler om mye mer enn frykt for norsk politi og frykt for deportasjon.

Det handler først og fremst om ubearbeidede traumer fra krigen og de krigshandlingene  som rammet henne direkte. Det handler om de sju uniformerte menn som overfalt henne og tok fra henne hennes liv og framtid.

Det handler om uendelig mange netter hvor lyden av skudd holdt henne våken.  Lyd som kom nærmere og nærmere, ble borte, og så var der igjen. Stoppet opp, og deretter nye skudd.

Det handler om alle timene hun la våken og lyttet etter fottrinn og bankelyder i huset der hun bodde. Ingen visste hvem som plutselig var forsvunnet neste dag.

Det handler om minner fra netter hvor hun trakk dyna over hodet for å slippe å høre rop og gråt fra naboen og kjente som ble hentet ut og ført bort. Alle de hun hadde kjent som plutselig ble borte, uten at noe visste hvor de var – eller om de lenger var.

Menn i uniform som kom om natta, som trengte seg inn i leilighetene og dro så av gårde med ”fiender”. Fant de ikke den de søkte, tok de med andre familiemedlemmer for å presse dem for opplysninger.


Hennes bror tilhørte ”fienden”. Hver kveld når hun la seg, forsøkte hun å forberede seg på at i løpet av natta ville de komme og finne han, ta han med seg, drepe han. Hun tenkte at da ble det bare henne og mor igjen, hvordan skulle de klare seg?

Seinere, da krigen var over, var hun fortsatt like redd. Skammen over hva som hadde skjedd med henne og angsten som var knyttet opp mot dette hadde invadert den tynne kroppen hennes. Tatt all plass. Filmen rullet forbi på netthinnen hennes så snart hun lukket øynene, og hun gjenopplevde overgrepet om igjen og om igjen.

En dag hadde hun endelig samlet nok krefter til å forlate ”festningen” hun hadde gjemt seg etter at de sju soldatene tok fra henne livet hennes. Hun kom seg til Norge, hun tenkte at ingen kjente henne her, og at hun derfor kunne være trygg.

***** 

Etter avslaget på søknad om opphold i Norge forsto hun at sjansen for at politiet skulle komme en natt og hente dem var stor. Til slutt klarte hun ikke flere netter med angst og mareritt - uten søvn.

Den lille familien forlot mottaket og slik startet livet hennes  som ”returnekter”.

Med  seg har hun to små barn, født i Norge, som fortsatt venter på å få starte på en barndom.Din tid på jorden

De vakre røde rosene som ble til is-roser

På 70-tallet tok AP i bruk den røde rosa som sitt symbol. Siden har den blitt flittig brukt når AP skal ”vise seg fram”. På ulike markeringer, i valgkampsammenheng, eller når sorg og glede skal markeres.

En rød rose – for mange også et symbol på kjærlighet, et symbol på et varmt, levende hjerte som får blodet til å strømme rundt i kroppen vår og gir oss mulighet for å ta omsorg for oss selv – og hverandre.

Etter 22. juli ble den røde rosen brukt som en tydeliggjøring på akkurat dette. En stor tragedie rammet landet, og uendelige mengder røde roser synliggjorde det norske folks deltakelse og støtte. Det var mange ulike blomster, men den røde rosen dominerte. Det ble et vakkert uttrykk for menneskers evne til å være medmenneske, dele andres sorg, sinne, smerte og fortvilelse.

Jeg husker så godt Statsministeren vakre ord om demokrati, åpenhet, kjærlighet, humanitet – ordene lyste og varmet om kapp med alle de vakre rosene.

Jeg kjente sterkt at her var statsministeren tilstede. Han framsto som en tydelig og god leder, en leder som evnet å ta ledelse, samtidig som han også var medmenneske, med et kaldt hode og et varmt hjerte.

Etter som tida gikk visnet de røde rosene, litt etter litt. Likeså de vakre ordene. Først bleiknet den sterke røde fargen, så falt bladene av, og snart var det bare de tørre, tornefylte stilkene som var tilbake.

En dag kom vinteren. I Norge vokser det ikke roser om vinteren. Om vinteren fylles Norge av IS-ROSER. Isroser har ikke noe bankende, varmt hjerte, de består bare av kulde og is.

• Et samfunn som ikke evner å ta vare på de svakeste er ikke et sunt og godt samfunn.
• Et samfunn som straffer uskyldige, er et samfunn hvor det er alvorlig svikt på menneskerettigheter.
• Når vi ikke evner å ta vare på barn, svikter vi som voksne.
• Når vi gjemmer oss bak fraser og innøvde manra, forsvinner vår evne til å være levende mennesker og medmenneske.

En robot kan lett programmeres til å utføre spesielle oppgaver, gjenta spesielle setninger, agere på spesielle måter. Men en robot kan ikke føle. Snart er dette den eneste forskjellen på oss mennesker og en robot. Denne forskjellen varer bare så lenge vi tar vare på vår evne til å føle.

Jeg kaller dette: Å holde hodet kaldt og hjertet varmt!

Kanskje er tiden nå inne for AP til å skifte ut den varme, røde”AP”-rosen med en isrose?

*****

Om våren forsvinner isblomstene, og fra de tilsynelatende ”døde” rosebuskene spirer det nytt liv, - og deretter snart nye roser. Jeg gleder meg til våren.

Det en godt å vite at våren ALLTID vinner over vinteren.

Barna Norge ikke vil ha

To små blomster i min hage

Vårsola varmer og fuglene synger. Gradestokken kryper lenger og lenger oppover. En grågåsflokk forteller høylydt at ”her kommer vi tilbake med våren”.

Ute i hagen min har det så vidt begynt å spire. Jeg ser akkurat i de første bladene på noen scilla i singelen, der sola får varmet opp litt ekstra. Hele vinteren har de vært der nede i mørket, nå roper sola på dem og frister dem til å komme opp og fram.

***** 

Jeg ringer et telefonnummer, og øyeblikket etter hører jeg raske barnetrinn i trappa. ”Skal vi være med deg ut og leke, tete?” spør Lola’s to småjenter. 

”Dessverre, i dag skal vi ikke det”, må jeg svare, og kjenner med det samme at dette blir vanskelig. De skulle jo så vært ute i sola og den friske lufta og fått leke med andre barn.  Men i dag har jeg også en annen avtale så jeg kan bare bli en kort stund, bare for å se hvordan det står til med denne lille familien som ikke kan følge solas oppfordring om å komme ut til våren som venter.

Yngstemann på snart tre år, kommer forsiktig bort og setter seg på fanget mitt. Hun vil bli tøyset og tullet med, det er fantastisk å se hvordan hun har utviklet seg de siste månedene.

Den eldste er stille. Hun setter seg i en krok og ”leser” i en Pippi-bok. Jeg lurer på om jeg skal lese litt for henne, men får ingen svar. Hun vil ikke se på meg heller. Det er et svært tydelig kroppsspråk - som forteller om stor skuffelse.

Jeg prater litt med Lola mens minstemann tar det hun trenger av oppmerksomhet fra oss begge. Lola prøver også å få eldstejenta inn i sammenhengen, uten resultat. Det er nesten som om hun har meldt seg helt ut, er ikke tilstede, bare sitter der med Pippi-boka i fanget, mimikkløs.

Lola forteller at da den eldste fikk høre at jeg skulle komme innom trodd hun vi skulle ut på en lekeplass. Hun lengter etter å leke med andre barn på sin egen alder. Hver dag lurer hun på om hun ikke snart kan få begynne i barnehage, eller noe annet hvor der er mange andre barn også.

Selv om Lola hadde forklart at jeg bare kom innom en snartur nå, så hadde hun nok håpet at det skulle bli noe mer.

Snart må jeg gå, og minstemann kommer og gir kos og klem. Jeg går bortom den ”andre lille blomsten” og stryker henne litt over håret, mens jeg kikker ned på  Pippi-boka hennes. Den er fortsatt åpen på samme side som tidligere. Jeg sier forsiktig til henne: ”Jeg kommer en tur innom i morgen også, kanskje jeg da kan få lese litt i boka sammen med deg?”  Med det samme stive uttrykket i ansiktet ser jeg at hun endelig nikker forsiktig. 

Lola og minstemann følger meg til døra. De stopper i den åpne døra, trekker inn frisk luft og kjenner at våren roper på dem, vil ha dem med ut til fuglesang, til sol og varme. En siste klem, så snur de og går tilbake.

*****

Når jeg en stund seinere kommer hjem, går jeg bort for å se på scillaene mine. Jo da, dagens porsjon med sol og varme har gjort dem godt, de vokser og trives.

Ved husveggen ligger det en stabel med ved. Også innunder der har det gjemt seg noen scilla. De lengter også mot sol og varme, men vedstabelen er tung og mørk og sørger for at de ikke slipper ut til normal vekst og utvikling.

Hvordan skal det gå med blomster som vokser opp under slike forhold?

En "returnektermammas" dilemma

”Zahra” er en av ”returnekterne” jeg har fått anledning til å bli godt kjent med. Jeg har fått lov til å fortelle litt fra hennes hverdag.

”Zahra” er redd.

For en tid siden ble hun syk og fikk komme til hos en lege.
For flere år siden, du hun var ny i landet og ikke hadde fått avslag på søknaden om opphold, ble denne legen hennes ”fastlege”. Nå har hun ikke lenger rett til legehjelp, men mindre det er ”øyeblikkelig hjelp”, men legen har latt henne slippe inn noen ganger - før det sto om livet.

”Zahra” hadde vært dårlig lenge og forsto at hun trengte medisin, noe legen også forsto da han så henne. Han tok seg god tid, også til å spørre henne om hvordan hun hadde det i hverdagen og hvordan det gikk med de tre barna hennes. Og ”Zahra fortalte. Hun fortalte om tre små barn som gjerne skulle hatt en annen tilværelse. To gutter og en jente som vil leke med andre barn, som vil ha en barndom. Tre snille barn som både kan le og gråte, men som har begrensede muligheter for å samspille med andre barn.

”Zahra” ser at det mangler noe viktig i barnas liv, hun vet bare ikke hvordan hun skal få gitt dem dette. For barna hennes har ingen rettigheter.

Og ”Zahra” selv er redd. Barnas pappa er ”til–og-fra”, noen ganger er han tilstede, andre ganger vet de ikke hvor han er. Han er også redd for å bli sendt ut av landet og oppholder seg aldri lenge på ett sted.

Legen ser ”Zahras” fortvilelse og vil gjerne hjelpe. Kanskje barnevernet kan gjøre noe for henne? Deres jobb er å hjelpe barn som har det vondt og vanskelig. I ”Zahras” fortvilelse spirer det et ørlite håp. Legen har alltid hjulpet henne, kanskje han nå også kan ordne hjelp til barna? Hun kjenner hun blir glad, kanskje det endelig blir en bedring i barnas situasjon?

Noen dager seinere ringer det en kvinne fra barnevernet. Hun har fått en bekymringsmelding, ”noen barn har det ikke slik barn skal ha det i Norge”. Hun spør om hun og en kollega kan få komme hjem til ”Zahra”, eller om ”Zahra” kan ta med barna og komme på kontoret deres en tur?

”Zahra” sier at de kan ikke komme ”hjem” til henne. Hun vet at den som eier stedet hun bor, gjør noe ulovlig ved å la henne bo der. Ikke for alt i verden skal noen få vite hvor dette er! Å ta med barna på dette kontoret er heller ikke aktuelt, hun sørger alltid for barneflokken er splittet, der er alltid en som ikke er med mamma. Men ”Zahra” sier at hun vil komme aleine på kontoret til barnevernet for å snakke med dem.

”Zahra” har tenkt mye i løpet av dagene som har gått. Den gode følelsen hun hadde da hun var hos legen har forsvunnet, tilbake sitter nå en intens følelse av uro, hele kroppen hennes er i full beredskap. Hun har plutselig kommet  til å tenke på en venninne hun hadde på asylmottaket. Venninnen fikk også tilbud om hjelp fra barnevernet. De kjørte henne og barna hennes til et krisesenter. Noen dager seinere dukket politiet opp der og så ble hun og barna deportert.

”Zahra” har noen gode venner som hun betror seg til. Hun forteller om sin uro og ber om deres råd. Etterpå er hun enda mer redd.

•  Årsaken til av ”Zahra” engang forlot hjemlandet sitt var angst for hva som kunne skje med henne der. Basert på egne erfaringer.

• Årsaken til at ”Zahra” forlot asylmottaket var angst for hva som kunne skje da hun fikk avslag på søknaden om opphold. Baser på egne opplevelser om hva som skjedde med andre i samme situasjon

• Årsaken til at ”Zahra” flytter rundt i Norge med tre små barn er angst for å bli funnet og deportert, slik hun har opplevd at det har skjedd med andre hun kjente

• Årsaken til at ”Zahra” ikke vil ha hjelp av barnevernet er angst for hva dette vil medføre, dessverre også ut fra egne erfaringer.

Noen ganger er angst reell, andre ganger er den det ikke. For ”Zahra” er den reell. Den bygger på konkrete erfaringer i eget liv, og så lenge årsaken til angsten fortsatt finnes reelt, er også angsten reell.

En gang, for lenge siden var hun et lykkelig, lekende barn. Så kom krigen og fratok henne tryggheten. Flukten forsterket hennes følelse av å være i fare. Siden, under oppholdet på asylmottaket ble angsten forsterket. Først angst for å ikke få opphold, så angst for å bli hentet og deportert, så angst for hva som kunne skje med barna, og nå angst for hva kontakt med  barnevernet kan medføre.

Barnevernet forteller ”Zahra” at de kan hjelpe barna med plass i barnehage, og det er viktig og bra for barna. De vil barnas beste, det må ”Zahra” vite! Og det vil også være bra for ”Zahra” å få avlastning og tid for seg selv.

Når ”Zahra” spør om de kan garantere henne det ikke blir gitt opplysninger til politiet om at barna er i den barnehagen, så kan ikke barnevernet gi noen slik garanti.  Tvert imot kan politiet stille opp ved barnehagen og der ”sikre seg” en samlet familie. Damen fra barnevernet prøver å berolige ”Zahra”: ”Det er jo slett ikke sikkert at de gjør det”!

De siste 15 årene av ”Zahra’s” liv har vært preget av utrygghet og angst for hva som kan skje. Først med henne selv, så med barna, og nå dukker det opp en ny trussel: Konsekvensen av at barna blir ”synlige” i en barnehage.

Jeg kan dessverre lett se for meg hvordan ”Zahras” dag blir i en slik situasjon, hun vil trave rundt som et fanget dyr i bur, uten mulighet for å slappe av, uten mulighet for å samle krefter, uten mulighet for å klare en krevende jobb som ”returnektermamma” til tre små barn. Jeg vet en del om hvordan hun har slitt for å framstå trygg og rolig for barna sine, hvor viktig barnas ve og vel er for henne. Jeg ser hvordan hun nå er på grensen av det hun kan makte.

Jeg kjenner på en sterk uro for at hun plutselig en dag forsvinner. En liten familien - på nytt jaget ut på flukt.

8. mars og tre kvinner jeg har møtt:

I dag er det 8. mars, kvinnedagen.

Denne dagen vil jeg bruke til å tenke litt tilbake på noen, av alle de kvinnene jeg har møtt opp gjennom årene. Sterke, tapre kvinner som har vist en utrolig styrke i tilsynelatende håpløse livssituasjoner.

Kvinner som har kjempet for det som var viktig for dem. Ofte har dette handlet om en flukt og så deretter en kamp for å skape et verdig liv for seg selv og for barna.

Dette er kvinner som har valgt å flykte fra undertrykkelse og overgrep, både i vårt land og i andre land. Kvinner som har valgt det ukjente og skremmende, framfor å fortsette å leve et fornedrende liv.

En kvinne jeg ble kjent med for mer enn 30 år siden kom fra Eritrea. Hun hadde vært geriljasoldat, og minner fra dette livet vil hun alltid bære med seg. Så flyktet hun til Norge. Jeg arbeidet på et mødrehjem og hun hadde akkurat født et barn, som enslig mor. For første gang opplevde jeg hva omskjæring av kvinner ville si. Dette minnet vil jeg alltid ha med meg.

Siden hun ikke var gift, var hun ”fritt vilt” for mange menn. Hun hadde heller ikke noe nært ”familieoverhode” som tok ansvar for henne. På mødrehjemmet fikk hun og barnet bo og lære ting som var nødvendig for å klare seg i Norge. Hun hadde mye å lære, men også mye å lære bort. En viktig ting jeg lærte, var at man har uante krefter når man kjemper for noe som er verdifullt. Begrepet ”innvandringsregulerende hensyn” var ikke oppfunnet den gangen, så hun ble i Norge, og har siden vært en stor ressurs for landet.

• Fortsatt utsetter jenter for omskjæring i mange land. Også i land vi vil returnere dem til.

En annen kvinne med to barn, en sønn og en datter, som jeg møtte en gang, søkte beskyttelse ved å gå inn i en kirke under søndagsgudstjenesten. Da gudstjenesten var over ble hun og barna hennes værende igjen, de ba om asyl i kirken.

Hun kom fra Iran, og hadde flyktet derfra da mannen hennes mente hun hadde  vært utro. En ”utro” kvinne i Iran har ikke mange muligheter for å leve et verdig liv, kanskje ikke leve et liv i det hele tatt. Hun visste at det ikke spilte noen rolle om hun var skyldig eller uskyldig, hun var dømt på forhånd. I tillegg hadde hun forstått at mannen hennes var i ferd med å gifte bort datteren, som da var 10 år.

Norske myndigheter hadde liten forståelse for situasjonen hennes, og ville derfor sende henne tilbake. Det mente at rettsikkerheten hennes ville bli godt ivaretatt i Iran. Dette skjedde samtidig med at Shirin Ebadi ble tildelt fredsprisen (2003)

• Fortsatt er kvinner ”annenrangs” i dette landet, og småjenter giftes fortsatt bort.

For en tid tilbake møtte jeg ”Lola” og hennes to små barn. De bodde på et norsk asylmottak til de fikk avslag på søknaden om opphold i Norge. 

”Innvandringsregulerende hensyn” tilsa at vi ikke hadde plass til dem her.

Dette til tross for at myndighetene er klar over at hun var voldtatt og sterkt traumatisert og at det ble praktisert systematisk voldtekt av kvinner i dette landet. Voldtektene ble brukt som våpen i krigen, en effektiv metode for å skaffe seg makt, og bryte ned samfunnet.

For noen år tilbake fikk alle jeg vet om fra dette landet opphold i Norge. Men ”Lola” kom for seint. Hun var så ødelagt av opplevelsene hun hadde hatt, at hun ikke maktet å flykte med det samme. Da hun endelig klarte å mobilisere krefter nok til dette, blir tiden brukt mot henne.

I går viste ”Lola” meg et oppslag på nettet fra en av landets aviser. I anledning 8. mars skulle mange kvinner gå i tog –  for å tydeliggjøre kvinnenes manglende rettssikkerhet og mulighet. En parolen lød: ”Vi ber ikke om penger vi ber om å få vår verdighet tilbake”.

Ikke så rart kanskje, når man vet at i denne kulturen blir ”voldtektsofferet” sett på som en hore, skammen følger dem videre i livet. En voldtatt kvinne duger ikke som mor, en mann som gifter seg med en voldtatt kvinne vil fort miste respekt i familie og miljø.

• Fortsatt bærer de voldtatte kvinnene skam-stempel i dette landet, fortsatt regnes de som uegnet til å være mor.

Så tenker jeg på alle kampsaker norske kvinner har frontet opp gjennom årene. Jeg tenker på alle seire som er vunnet for et mer rettferdig og likestilt samfunn, et samfunn der vi har rettigheter ikke ut fra kjønn, men ut fra at vi er mennesker.

Akkurat på en slik dag synes jeg det er ekstra viktig å vise solidaritet med kvinner som ikke nyter godt av disse rettighetene. De er også mennesker, kvinner som drømmer om å kunne leve et liv med rettferdighet, med aksept, med rett til å ”være herre i eget hus”, bestemme over egen kropp.

For mange av dem er landet de forlot ikke klar for slike endringer. I disse landene gråter fortsatt kvinner etter de mest elementære rettigheter, slik det var i Norge før første verdenskrig. Noen av dem har bodd lenge i Norge og vet at de ikke makter å reise tilbake til et land der de blir fratatt sin identitet og sitt menneskeverd.

Og omskjæring, voldtekt, tvangsekteskap, kvinnemishandling, manglende rettigheter er bare noe få av alle de problemene kvinner støter på i slike land. Men å leve et liv på flukt er et svært vanskelig valg å ta.  Det skal tunge grunner til for å gjøre dette valget.

"Gi oss i dag vårt daglige brød...."

”Har du spist noe i dag” spør jeg Lola. Vi har satt oss ned med en kopp te. ”Ja, ja, jeg har spist”, svarer hun, og jeg kjenner henne etter hvert så godt at jeg vet hva det betyr.  ”Fint” sier jeg og ser på henne. ”Da kan du sikkert fortelle meg hva du har spist også”?

Jeg ser at hun vrir seg. Hun har lovet meg at hun skal spise tre måltider om dagen, og jeg føler meg slett ikke overbevist om at dette alltid skjer.

Gang på gang har hun forklart meg at mat ikke er viktig for henne, hun kan gjerne spise bare tørt brød og drikke vann i ett år, hvis bare hun og barna kan få bli i Norge. Gang på gang har jeg forsøkt å forklare henne at skal hun overleve i ett år, MÅ hun spise noe annet enn dette. Hun forstår nok at jeg har rett, så vi har derfor gjort en avtale om at jeg skal få spørre henne om dette hver gang vi møtes.

I mer enn ett år har hun vært aleine med de to barna. Uten inntekt, uten avlastning, og kun med et svært lite nettverk. Men hun har funnet et sted å bo og sove, hun har klart å skaffe mat til barna hver dag, og hun klarer fortsatt å ta vare på håpet og drømmen om at ”våren” skal komme til Norge og til henne.

Jeg lurer på om hun har penger nå? Jeg vet at broren hennes som bor et sted i Mellom-Europa av og til sender penger til henne.

Hun ser på meg og forteller at det har hun. ”Jeg trenger ikke så mye penger. Du vet, nå når snøen smelter så finner jeg også mange flasker” sier hun med et smil.  

Jeg vet at hun også får litt mat i en butikk, mat som er utgått på dato, men som er helt grei å spise. Noen ganger ser hun etter naboens barn - så får hun noen kroner for det også. ”Det ordner seg alltid”, sier Lola ”Gud hjelper meg”.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve slik. Helt uten trygghet og forutsigbarhet. Med to små barn. Jeg kjenner på en sterk ydmykhet for Lola, dette menneskebarnet som livet har behandlet så dårlig, og som likevel står oppreist.

Hun tar imot vitamintablettene jeg har kjøpt til henne og barna, og lover å passe på daglig dose. Noen leker og klær etter et lite familiemedlem kommer og vel med til barna, de har ikke så mye fra før.

Lola er stolt og jeg merker at hun synes det er vanskelig å ta imot. Hennes stadige spørsmål har vært: Hvordan skal jeg få betalt deg tilbake?

Jeg forstår at akkurat dette er svært vanskelig for henne, så jeg har sagt til henne gang på gang: ”Når jeg gir bort noe så er det ikke for å få noe tilbake. Du får heller tenke at en gang blir det din tur til å gi noe til noen som trenger det”.

Nå har hun kommet så langt at hun både stiller spørsmålet og gir svaret selv. Jeg vet også at hun ser fram mot den dagen da det er hennes tur til å gi - til noen som behøver hjelp. 

Flere tanker om "returnektere"

Statssekretær Lønseth  innførte for en tid siden en nytt begrep: ”Returnektere”.  Alle jeg hittil har spurt, oppfatter dette ordet som svært negativt ladet. Ut fra sammenhengen ble det klart at dette handlet om en gruppe ”vanskelige” mennesker som nektet å forholde seg til regler og bestemmelse i Norge. Det har valgt å IKKE returnere etter endelig avslag på søknad om opphold.

Det er et smart trekk å lage en gruppe ut av alle disse menneskene, slik klarer man effektivt å usynliggjøre den enkelte.  Vi ser ikke lenger individet, bare en stor sekk med  merkelapp: ”Returnektere”.

Vi slipper å se øynene deres, høre stemmene deres, vi hører ikke lenger barnas gråt. Alt forsvinner ned i mørket, i sekken. Vi glemmer at de er mennesker, barn, unge, voksne og gamle, med et sterkt ønske om å leve et verdig liv.

På denne måten klarer vi lettere å skape avstand, vi behøver ikke ta deres skjebne inn over oss, ikke møte deres fortvilelse. Usynliggjøring er en kjent hersketeknikk, og en svært effektiv metode når noe ubehagelig skal fjernes. Historien en full av eksempler på akkurat dette.

Etter 22. juli la folk ned en mengde blomster foran Domkirken. Dagbladet ba folk om å sende inn sine bilder fra dette blomsterhavet, og mange gjorde det. Alle disse bildene, ca 4700 stk, fortalte, hver for seg, en liten historie. Så ble de satt sammen, og til slutt dannet de en rose. Et vakker bilde, et symbol. Hvis man klikker seg innover på rosen, kan man etter hvert se de enkelte delene som bildet består av.  Det er mange detaljer som er tilsted, som ikke synes ved første øyekast.

Omtrent slik tenker jeg  også når det gjelder ”sekken” med ”returnektere” . Nede i denne sekken befinner det seg mange  - og svært ulike skjebner. Alle har de hatt sine personlige grunner for å velge å ikke returnere. Jeg ønsker å bidra til at de får en mulighet for å bli synlige, og jeg ønsker derfor å fokusere litt  på hva denne ”sekken” inneholder. 

I motsetning til rosebildet er ”returnekter-sekken” ikke vakker å se på, men nede i sekken finnes mye verdifullt. Blant annet inneholder sekken hundrevis av små og store barn som nå tvinges til å leve i angst og mørke. Barn, som ikke kan holdes ansvarlig for voksnes valg, barn som har en rett til å leve en god barndom.  Mange av disse barna er født i Norge, noen var små da de kom hit, og noen hadde startet livet sitt med år i et land med frykt og overgrep av ulike slag, før de kom til Norge og trygghet - trodde de!

Det er vel ingen stor uenighet om at disse barna har rett til en barndom, heller ikke at de nå lever under forhold som er skadelige for dem - som "returnekterbarn".  Uenigheten handler om hvem som skal gjøre hva, av nødvendige tiltak for å gi barna den barndommen de har krav på. Foreldrene håper på "hjelp" fra myndighetene, myndighetene gjentar sitt mantra: "returplikt", returplikt". 

Og for hver dag som går mister barna ennå en dag av sin barndom, de fortsetter å føle seg uønsket, får et dårlig selvbide - og går stadig i angst for hva morgendagen vil bringe.

Kan det tenkes at myndighetene setter sine innvandringsregulerende hensyn framfor hensynet til små barn?  Slikt kalles gjerne "den sterkes rett", et menneskesyn jeg trodde vi forlengst hadde valgt bort i Norge.

Det har snart gått åtte måneder siden sommeren med rosene og de vakre ordene om kjærlighet, solidaritet, medmenneskelighet og alle de andre flotte verdiene som Norges skal stå for. Hvor blir det av dette i praksis?

Jeg sier med Øverland:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Jeg bruker ordet ”sekk” med hensikt. Hvis jeg har noe søppel jeg vil kvitte meg med så stapper jeg det ned i en søplesekk, og deretter knytter jeg godt igjen.  Og så er det bare å vente på at renovatørene - "søplepolitiet" - skal komme og fjerne søpla.

Når det gjelder mitt lille hjertesukk over UNE har dette sammenheng med at de skriver i sin vurdering av Lolas muligheter at ”hun kan bo hos sin mor som bor i samme leilighet som tidligere”, leiligheten med direkte utsikt ned til stedet der Lola ble overfalt av sju soldater før de voldtok henne.  Ut fra dette er det jeg etterlyser kunnskap om kriser og PTSD hos UNE.

Lenke til "Verdens vakreste rose"

Lola’s drøm om en ny vår

Solstrålene og vinden får snøen til å smelte, snart er den kanskje helt borte. Fuglene synger og katten koser seg i solveggen, mens han diskret holder øye med dem. Han er også glad i fugler -  på en litt annen måte enn jeg er.

Jeg kler meg for å dra ut og møte Lola ”Returnekter” og barna hennes. Jeg har lovet at jeg skal ta barna med til en lekeplass hvor de kan få leke litt med andre barn.

De kommer løpende mot meg: ”Tete, tete, skal vi dra nå?” Og med et dansende barn i hver hånd går jeg til lekeplassen. Sola skinner, men fortsatt blåser det kaldt, vinteren nekter å slippe taket.

Det har vært en lang vinter for barna. De har nesten ikke vært ute siden snøen kom. Vinteren i år ble heldigvis ikke så langvarig og snørik som den forrige, jeg vet Lola gruet seg for akkurat det. Det lille ”hjemmet”  hennes ligger under bakkenivå, og om vinteren hindrer snøen at sol og lys slipper inn. Her oppholder den lille familien seg, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, og år etter år.

Jeg griper meg igjen i å tenke at slik kan ikke barn ha det, ikke i Norge, ikke noe annet sted heller. Her finnes ingen plass for normal læring og utvikling. Disse to små uskyldige barna har en tilværelse som ikke er landet vårt verdig. De mister den viktigste tiden av livet sitt, barneårene, årene som er grunnpilaren som alt som skal komme seinere i livet.

Jeg ser på barna, ser den intense gleden de viser over å få leke med andre barn. Men jeg ser også at de sliter i leken, de har ikke lært ”spillets regler”. Samhandling med andre barn er vanskelig, de mangler trening i slikt. Barn er barn, de vil leke, danse, hoppe og lage høye, rare lyder. De vil være en del av noe, og de vil prøve seg ut i forhold til noe, de trenger tilrettelagte muligheter for vekst og utvikling. Disse to barna er fratatt den muligheten. Derfor sliter de også med samspillet med andre barn.

Jeg vet at det plager Lola ekstra mye at barna hennes ikke får en god oppvekst. Hun vet at de skulle vært ute med andre barn, hun vet de skulle vært i barnehage, på andre aktiviteter. Hun vet også at hun risikerer å bli sendt ut av landet når som helst hvis politiet finner henne.

UNE sier i sitt avslag at hun kan reise tilbake til landet hun flyktet fra, for der kan hun bo hos mor. Mor, som nå er alvorlig syk, bor fortsatt i den samme leilighet som de bodde i, den gang de sju soldatene voldtok Lola.

Lola sier til meg: ”Hvis jeg står i mors stuevindu og ser ned på gata så starter filmen i hodet mitt: Der er bilen, de sju uniformerte, der er jeg og der sleper de meg inn i bilen. Tilbake på gata ligger broren min, slått ned og sparket.”

Jeg studerer Lola mens hun forteller, hele henne formidler at hun ER i filmen, årene som har gått er borte, hun befinner seg her og nå i en helt ukontrollerbar situasjon – prisgitt sju overgripere.

”Før jeg rømte til Norge”, sier hun, ”så forsøkte jeg å bo i leiligheten sammen med mor. Gardinene måtte alltid være trukket for, jeg klarte ikke å se ut på gata. Til slutt klarte jeg ikke å se mot gardinene heller, jeg visste hva som foregikk bak dem. Når jeg måtte ut, til lege for eksempel, så måtte både mor og bror følge meg, holde i meg, støtte meg.  Beina mine bar meg ikke. Jeg ville bare dø, og tanken på dette var etter hvert den eneste tanken jeg hadde plass til i hodet.

Mor forsto at jeg var i ferd med å avslutte livet mitt, og hun forsto også at min eneste mulighet var å komme meg bort. Så flyktet jeg til Norge. Nå har jeg bodd her i mer enn 9 år, begge mine barn er født her.

Det landet jeg engang flyktet fra er fremmed for meg, jeg har aldri levd noe voksenliv i det landet, derfra har jeg bare vonde minner om en ødelagt barndom. Jeg har ingen framtid der, bare en ødelagt fortid”. 

Lola vet hvorfor hun ikke kan reise tilbake, Lola vet hvorfor hun bor der hun bor, hvorfor barna ikke kan leke som andre norske barn, hvorfor hun alltid er redd når hun er ute. Lola vet at dette er prisen hun må betale for ikke å returnere.

Lola vet også at så lenge hun er her kan hun fortsatt drømme om at den dagen skal komme da barna kan få begynne i barnehage og hun selv kan få starte på et normalt voksenliv, uten frykt. Dette er en god drøm.

I mors leilighet vil vinduet alltid vende ut mot plassen der ”filmen” spilles av, om igjen og om igjen. Hun vet at der vil hun aldri klare å la de to små jenter gå ut for å leke, og hun selv vil ikke klare å være mamma for dem.

I mitt stille sinn undrer jeg meg over hvordan UNE kan evne å mene at Lola skal orke å ta med seg to små jenter og reise tilbake til stedet der hennes eget liv ble ødelagt. Finnes det ingen kunnskap om traumer og traumenes styrke blant UNE’s ansatte? 

*****

Barna fryser og vi rusler bort fra lekeplassen, tilbake til mamma som venter på to trøtte, men fornøyde barn. Et lite snev av normalitet i en unormal tilværelse.


Jeg drar hjem mens jeg fortsatt ser for meg to små barn som ber om å få være barn. Som ikke kan forstå hvorfor de ikke kan være som andre barn.

Sola skinner fortsatt, vinden er like kald, Lola håper at det snart skal bli vår. Men vinteren tviholder på makten.


Jeg vet at våren vil seire til slutt!

Sterke menneskelig hensyn – et spørsmål om menneskesyn?

Telefonen min ringer. En kvinne jeg kjenner fra noen år tilbake trenger litt hjelp. ”Jeg har fått avslag på søknaden min om familiegjenforening med mannen min. Kan du hjelpe meg å klage på vedtaket?”

For ca. 35 år siden giftet disse to seg i ”Eks-Jugoslavia”. De fikk tre barn sammen. I 1999 klarte mor og de tre barna å komme seg med siste luftbro til Norge. Far ble igjen i det krigsherjede landet.
Mor - og de voksne barna er nå godt etablert i Norge. Alle barna har fast arbeid og tjener godt. De eier sine boliger og ligger ikke samfunnet til byrde på noen måte. Mor har slitt, de psykiske skadene krigen påførte henne gjorde at hun trengte mer tid til tilpasning. Hun har nå vært arbeidssøker lenge, men hittil uten å lykkes i å skaffe seg fast arbeid. Dette er hennes problem og forventet begrunnelse for avslag.

Et sted i det gamle Jugoslavia sitter en far igjen aleine. Hans ektefelle gjennom 35 år, hans tre barn, hans barnebarn er alle bosatt i Norge.

I avslaget mor får, står det: ”Søkerne har ingen særlig tilknytning til Norge, og det foreligger heller ingen sterke som taler for å gjøre unntak fra de alminnelige vilkårene for tillatelse”.
Jeg prøver å orientere meg litt på nettet om hva ”sterke menneskelig hensyn” betyr. Nærmest med et sjokk går det opp for meg at jeg at jeg nok har misforstått dette totalt!

Eksempel på eksempel som jeg kommer over, viser at denne lista er lagt så høyt at det tilnærmet ikke skal være mulig å komme over den.
Min barnelærdom – og derav også mitt menneskesyn stiller noen krav til meg. Krav til hvordan jeg skal behandle mennesker jeg møte i min hverdag. Et samfunn som består av mennesker som har mistet evnen til empati, er etter min mening et samfunn som er i ferd med å ødelegge seg selv.

På min jakt etter sterke menneskelige hensyn har jeg funnet svært mange eksempler på hva som ikke teller: Jeg nevner kort noen eksempler:

Rahim Rostami – dokumenter dødsdom - sendt ut av landet – fengslet ved ankomst

Dritan Kreshpaj - Downs syndrom – døv – tegn på mishandling – nyresvikt - psykotisk da han kom til Norge. Skal sendes ut av landet.

Sofia, 5 år - mor ikke tjente nok som prostituert. Sofia skal derfor selges av identifiserbare menneskehandlere.
Skal sendes ut av landet.

Eks-Jugoslav - 35 års ekteskap – all familie i Norge. Søknad om familegjenforening avslått.
Maria Amelie – årets nordmann – norsk kjæreste – papirløs, men velintegrert, Sendt ut av landet (retur nå som arbeidsinnvandrer)

Hundrevis av barn som er fratatt sin pappa eller mamma av UNE. (Problemet med tvangsekteskap viker nå plass for et nytt problem: Problemet med tvangsskilsmisser – uten rettigheter!)
I tillegg: Alle de andre eksemplene jeg vet om – og IKKE vet om – som ikke kvalifisere til opphold grunnet ”ikke sterke nok menneskelige hensyn”.
Det er hevet ”over enhver tvil” at UDI/UNE - og til dels domstolen har en helt annen forståelse av disse ordene betyr, enn hva jeg har.

 *****


Ute var det helt mørkt. Det gamle, ærverdige bestefarsuret i stua hadde akkurat slått tre slag da det ringte på døra. Etter noen sekunder var hodet såpass klart at lyden kunne identifiseres, jo, det var dørklokka!

Siden alle som skulle være inne, allerede var på plass, måtte dette være noe annet. Valget sto mellom å lukke øynene og ørene igjen. Det var sikkert ikke vår sak, vedkommende kunne jo bare finne en annen dør å ringe på! Kaldt var det og!

Valget var vel egentlig ikke så vanskelig - døra ble åpnet. På trappa sto en liten gutt, kun ikledd en pysjbukse. Alderen hans kunne vel være noe slikt som 5-6 år. Stotrende og usammenhengende forsøkte han å si noe, til å begynne med var det ikke mulig å forstå hva han sa, men det var tydelig at han frøs kraftig. Da

han hadde kommet inn og fått varmet seg, roet han seg såpass at vi forsto at han var på besøk hos noen i nabolaget. Han hadde lagt seg, hvordan han hadde kommet ut ante han ikke, mest sannsynlig hadde han gått i søvne.

Selvsagt tok vi inn barnet, selvsagt hjalp vi barnet med det han trengte hjelp til, selvsagt - fordi vi synes det er en selvfølge at man skal hjelpe dem som ber om hjelp, når man kan. (Dette har for øvrig ikke ført til noen stor pågang av 5-åringer på natta.)

*****
Jeg ønsker at lovgiverne konkret eksemplifiserte hva ” sterke menneskelige hensyn” betyr i deres språk. Jeg – og sikkert noen flere med meg – lurer på hva som skal til for at de menneskelige hensyn skal være sterke nok til å veie opp mot de innvandringspolitiske hensyn. Og ikke minst: Hvor mye tilknytning skal man ha til riket for at det skal være nok? At ektefelle og barn bor her og er norske statsborgere er tydeligvis ikke
tilknytning god nok.

 De banker på døra til Norge. Mennesker står på trappa, ofte forvirret og redde, uten mulighet til å uttrykke seg kort og presist. De leiter etter de riktigeordene, de prøver å fortelle sin historie, og vi ser på dem - og sier at de
lyver.

Mennesker i nød, i livskrise, som ber om vår hjelp. Mennesker som der og da ikke klare seg selv, men som like fullt er fullverdige mennesker. Mennesker - som oss selv.

Når økonomien ikke strekker til, hva trengs da for at ”sterke menneskelig hensyn” kan veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn?

UNE forholder seg til det lovverket og den forskriften de til enhver tid har. Skal praksis endres er det politikerne som må legge føringer for det. Det krever vilje, og kanskje også mot. Så spørs det om vi har politikere som er modige nok til å se nøye på dette, og deretter gjøre det som bør gjøres.