torsdag 8. mars 2012

8. mars og tre kvinner jeg har møtt:

I dag er det 8. mars, kvinnedagen.
Denne dagen vil jeg bruke til å tenke litt tilbake på noen, av alle de kvinnene jeg har møtt opp gjennom årene. Sterke, tapre kvinner som har vist en utrolig styrke i tilsynelatende håpløse livssituasjoner.

Kvinner som har kjempet for det som var viktig for dem. Ofte har dette handlet om en flukt og så deretter en kamp for å skape et verdig liv for seg selv og for barna.

Dette er kvinner som har valgt å flykte fra undertrykkelse og overgrep, både i vårt land og i andre land. Kvinner som har valgt det ukjente og skremmende, framfor å fortsette å leve et fornedrende liv.


En kvinne jeg ble kjent med for mer enn 30 år siden kom fra Eritrea. Hun hadde vært geriljasoldat, og minner fra dette livet vil hun alltid bære med seg. Så flyktet hun til Norge. Jeg arbeidet på et mødrehjem og hun hadde akkurat født et barn, som enslig mor. For første gang opplevde jeg hva omskjæring av kvinner ville si. Dette minnet vil jeg alltid ha med meg.

Siden hun ikke var gift, var hun ”fritt vilt” for mange menn. Hun hadde heller ikke noe nært ”familieoverhode” som tok ansvar for henne. På mødrehjemmet fikk hun og barnet bo og lære ting som var nødvendig for å klare seg i Norge. Hun hadde mye å lære, men også mye å lære bort. En viktig ting jeg lærte, var at man har uante krefter når man kjemper for noe som er verdifullt. Begrepet ”innvandringsregulerende hensyn” var ikke oppfunnet den gangen, så hun ble i Norge, og har siden vært en stor ressurs for landet.

  • Fortsatt utsetter jenter for omskjæring i mange land. Også i land vi vil returnere dem til.

En annen kvinne med to barn, en sønn og en datter, som jeg møtte en gang, søkte beskyttelse ved å gå inn i en kirke under søndagsgudstjenesten. Da gudstjenesten var over ble hun og barna hennes værende igjen, de ba om asyl i kirken.

Hun kom fra Iran, og hadde flyktet derfra da mannen hennes mente hun hadde  vært utro. En ”utro” kvinne i Iran har ikke mange muligheter for å leve et verdig liv, kanskje ikke leve et liv i det hele tatt. Hun visste at det ikke spilte noen rolle om hun var skyldig eller uskyldig, hun var dømt på forhånd. I tillegg hadde hun forstått at mannen hennes var i ferd med å gifte bort datteren, som da var 10 år.

Norske myndigheter hadde liten forståelse for situasjonen hennes, og ville derfor sende henne tilbake. Det mente at rettsikkerheten hennes ville bli godt ivaretatt i Iran. Dette skjedde samtidig med at Shirin Ebadi ble tildelt fredsprisen (2003)

  • Fortsatt er kvinner ”annenrangs” i dette landet, og småjenter giftes fortsatt bort.

For en tid tilbake møtte jeg ”Lola” og hennes to små barn. De bodde på et norsk asylmottak til de fikk avslag på søknaden om opphold i Norge. 
”Innvandringsregulerende hensyn” tilsa at vi ikke hadde plass til dem her.
Dette til tross for at myndighetene er klar over at hun var voldtatt og sterkt traumatisert og at det ble praktisert systematisk voldtekt av kvinner i dette landet. Voldtektene ble brukt som våpen i krigen, en effektiv metode for å skaffe seg makt, og bryte ned samfunnet.
For noen år tilbake fikk alle jeg vet om fra dette landet opphold i Norge. Men ”Lola” kom for seint. Hun var så ødelagt av opplevelsene hun hadde hatt, at hun ikke maktet å flykte med det samme. Da hun endelig klarte å mobilisere krefter nok til dette, blir tiden brukt mot henne.

I går viste ”Lola” meg et oppslag på nettet fra en av landets aviser. I anledning 8. mars skulle mange kvinner gå i tog –  for å tydeliggjøre kvinnenes manglende rettssikkerhet og mulighet. En parolen lød: ”Vi ber ikke om penger vi ber om å få vår verdighet tilbake”.

Ikke så rart kanskje, når man vet at i denne kulturen blir ”voldtektsofferet” sett på som en hore, skammen følger dem videre i livet. En voldtatt kvinne duger ikke som mor, en mann som gifter seg med en voldtatt kvinne vil fort miste respekt i familie og miljø.

  • Fortsatt bærer de voldtatte kvinnene skam-stempel i dette landet, fortsatt regnes de som uegnet til å være mor.

Så tenker jeg på alle kampsaker norske kvinner har frontet opp gjennom årene. Jeg tenker på alle seire som er vunnet for et mer rettferdig og likestilt samfunn, et samfunn der vi har rettigheter ikke ut fra kjønn, men ut fra at vi er mennesker.

Akkurat på en slik dag synes jeg det er ekstra viktig å vise solidaritet med kvinner som ikke nyter godt av disse rettighetene. De er også mennesker, kvinner som drømmer om å kunne leve et liv med rettferdighet, med aksept, med rett til å ”være herre i eget hus”, bestemme over egen kropp.

For mange av dem er landet de forlot ikke klar for slike endringer. I disse landene gråter fortsatt kvinner etter de mest elementære rettigheter, slik det var i Norge før første verdenskrig. Noen av dem har bodd lenge i Norge og vet at de ikke makter å reise tilbake til et land der de blir fratatt sin identitet og sitt menneskeverd.

Og omskjæring, voldtekt, tvangsekteskap, kvinnemishandling, manglende rettigheter er bare noe få av alle de problemene kvinner støter på i slike land. Men å leve et liv på flukt er et svært vanskelig valg å ta.  Det skal tunge grunner til for å gjøre dette valget.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar