torsdag 22. mars 2012

Barna som "valgte feil" foreldre

På FN’s generalforsamling i november 1989 ble barnas rettigheter behandlet som sak og enstemmig vedtatt av verdens ledere. For første gang var barns rettigheter nedfelt i et internasjonalt bindende dokument. Barns situasjon var dermed satt på agendaen hos verdens ledere.


Barnekonvensjonen uttrykker verdenssamfunnets felles syn på barn og er anerkjent av nesten alle land i verden.  Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991, og i 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov.


Så langt jeg har klart å se, gjelder loven for ALLE barn, uavhengig av hvor de bor, hvilken hudfarge de har, hvilket språk de snakker, eller hva slags foreldre de har. Det stilles ingen krav til barnet for at loven skal gjeld. Det stilles heller ingen krav til barnets foreldre for at barneloven skal gjelde for barnet. Det er nærmest tvert imot.

Barnekonvensjonen skal sørge for at samfunnet ivaretar barnet - også der foreldrene svikter. 

Dette står i loven:
  • ALLE BARN er født med rettigheter.
  • ALLE BARN har rett til utdanning, rett til en trygg oppvekst og et godt helsetilbud.
  • ALLE BARN har rett til et navn og en nasjonalitet.
  • ALLE BARN har rett til å ha innflytelse over eget liv og til en rettferdig behandling.
  • ALLE BARN har rett til omsorg og beskyttelse.

Og likevel:

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og frykter for hva denne dagen vil bringe. Når det ringer på døra kjenner de uro - og angst følger skrittene deres når de skal åpne døra.




Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt i frykt for at dette er siste dagen de får være her sammen med de norske vennene.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og er bekymret for pappa og mamma. Barna ”leser” sine foreldre, de ser hvordan de har det. Føler hvordan angst, depresjon, slitenhet over å leve i konstant beredskap, setter tydelig spor, og barna kjenner uroen og bekymringen øke.  Hva skal det bli med meg hvis mamma eller pappa blir borte, blir syk, eller knekker helt sammen. Foreldres avmakt smitter over på barna.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og sørger over en far eller en mor som har blitt borte, sendt ut av landet. Hva skal man si til et barn på 4-5 år som om igjen og om igjen spør etter pappa, som lurer på hvorfor mamma gråter og er så lei seg, og som forstår at noe er så fryktelig galt.

Hvordan skal man forklare et lite barn at din pappa eller din mamma ikke har lov å bo her lenger. Barnets behov – og rettighet - til trygghet og stabilitet ble for lett på vektskåla, veid opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og opplever at de ikke har de rettighetene som Norge har vedtatt – og forpliktet seg til - å gi barn. 
De er født av ”feil” foreldre, og er dermed ikke ”verdige” til en trygg og god barndom.

Vi har et prinsipp i Norge at vi ingen skal straffes for andres feil. Det ser ut for at dette prinsippet ikke gjelder for barn hvis foreldre kommer fra et annet land.

Vitenskapen har foreløpig ikke kommet så langt at barn kan velge sine foreldre.
Barn kan heller ikke velge hvilket land de skal bli født i. Barn kan heller ikke bestemme hvilke valg foreldrene skal ta. Det faller derfor på sin egen urimelighet at barn skal straffes for de valg foreldrene en gang gjorde.

Noen trekker fram at ”det er foreldrene som har ansvar for sine barn”.
Så er det nå engang slik at ikke alle foreldre klarer å ta dette ansvaret slik samfunnet mener det skal tas,- av mange ulike årsaker. I Norge er vi så heldige at barn skal være sikret god hjelp når foreldrene av en eller annen grunn kommer til kort. Der er derfor vi har denne "rettighetsbestemmelsen" nedfelt både i norske lover og internasjonale konvensjoner.


Barn er barn uansett hudfarge og genetikk. Alle barn som bor i Norge - bør ha de samme grunnleggende rettigheter. Alt annet er urimelig.


”Norge er et foregangsland”. Vi vil så gjerne lære verden om menneskerettigheter, menneskeverd, demokrati og likhet for loven.


Før vi fortsetter vårt velmente  "opplysningsarbeid" utad, bør vi selv tilegne oss barnefaglig kunnskap om hva disse fine ordene egentlig innebærer. Mye tyder på at noen har sovet dypt i timen!

Barnekonvensjonen skal sørge for at samfunnet ivaretar barnet også der foreldrene svikter. Det faller derfor på sin egen urimelighet å straffe barna for noe foreldrene har gjort, eller ikke gjort.


Jeg gjør Øverlands ord til mine: Du har ikke lov til å se dem - og glemme!

2 kommentarer:

  1. Hr alle barn rett til å bo i Norge?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!
      Jeg skulle gjerne svare deg, men er ikke helt sikker på hva du egentlig spør om.

      De tankene jeg legger fram her, handler om hvilke rettigheter barn har - der de bor - uavhengig av hvor de bor.

      Dette er rettigheter som gjelder for alle barn, og omtrent alle FN-nasjoner, herunder Norge, har forpliktet seg til å følge dem.

      Siden norske myndigheter bare bestemmer i Norge så bør de kanskje begrense sitt ansvar til å gjelde barn i Norge.

      Det står ingen steder at ALLE barn har rett til å BO i Norge. Det står heller ingen unntak for dem som allerede bor her.

      Slett