søndag 18. mars 2012

Jeg våger ikke sove…

Mennene i uniform kommer om natten

”Fortell litt om tiden på asylmottaket”, sier jeg til Lola som har kommet en tur. ”Fortell litt om hvordan det var å bo der, og hvorfor du valgte å reise derfra - ut til ingenting”.

Lola tenker lenge før hun svarer.”Det var et veldig vanskelig valg”, sier hun til slutt. ”Men det kom til et punkt da jeg ikke klarte å være der lenger. Mannen min forsto også at noe måtte skje. Etter at vi hadde fått avslag, gikk jeg hele tiden og ventet på at politiet skulle komme og hente oss og sende oss ut av landet. Hver gang jeg så en person i uniform eller en politibil, eller noe som minnet om det, mistet jeg evnen til å snakke, tenke, handle. Jeg var som i transe. Og aller verst var det om natta. For de kommer helst om natta!

I begynnelsen, da jeg akkurat hadde kommet til Norge, tenkte jeg at her er jeg trygg. Her er det ikke lenger farlig, her er det ingen som kjenner meg, som peker på meg, snakker stygt om meg, kaller meg hore, her kan jeg slappe av og være trygg.

Ganske snart forsto jeg at det ikke var helt som jeg trodde. Hver gang det kom noen nye til mottaket fra ”mitt” land, kom angsten tilbake. Kanskje de visste hva som hadde skjedd med meg? Kanskje de begynte å snakke om meg, fortelle andre om skammen som hadde invadert hele kroppen min. I det landet jeg kom fra en er voldtatt kvinne en hore, ikke et offer som i Norge. Derfor KAN jeg ikke tilbake dit”, sier hun plutselig med stor fortvilelse. En hore kan ikke ta hånd om barna sine.

Lola fortsetter: ”Menn i uniform er farlige, de gjør meg bare vondt. Jeg lå våken hver natt og ventet, ventet på at i natt kom de for å hente meg. Flere av vennene jeg hadde fått på mottaket hadde allerede blitt hentet og deportert. Når som helst kunne det være min tur. Jeg kunne ikke sove, jeg kunne ikke spise, jeg orket ikke være mamma, og slett ikke kone. Jeg var nede i et mørkt hull hvor jeg var i ferd med å bli helt apatisk. Jeg hadde nå to barn, den ene var nyfødt, og jeg var ikke i stand til å ta vare på dem”.

*****
Jeg vet at dette handler om mye mer enn frykt for norsk politi og frykt for deportasjon.

Det handler først og fremst om ubearbeidede traumer fra krigen og de krigshandlingene  som rammet henne direkte. Det handler om de sju uniformerte menn som overfalt henne og tok fra henne hennes liv og framtid.

Det handler om uendelig mange netter hvor lyden av skudd holdt henne våken.  Lyd som kom nærmere og nærmere, ble borte, og så var der igjen. Stoppet opp, og deretter nye skudd.

Det handler om alle timene hun la våken og lyttet etter fottrinn og bankelyder i huset der hun bodde. Ingen visste hvem som plutselig var forsvunnet neste dag.

Det handler om minner fra netter hvor hun trakk dyna over hodet for å slippe å høre rop og gråt fra naboen og kjente som ble hentet ut og ført bort. Alle de hun hadde kjent som plutselig ble borte, uten at noe visste hvor de var – eller om de lenger var.

Menn i uniform som kom om natta, som trengte seg inn i leilighetene og dro så av gårde med ”fiender”. Fant de ikke den de søkte, tok de med andre familiemedlemmer for å presse dem for opplysninger.


Hennes bror tilhørte ”fienden”. Hver kveld når hun la seg, forsøkte hun å forberede seg på at i løpet av natta ville de komme og finne han, ta han med seg, drepe han. Hun tenkte at da ble det bare henne og mor igjen, hvordan skulle de klare seg?

Seinere, da krigen var over, var hun fortsatt like redd. Skammen over hva som hadde skjedd med henne og angsten som var knyttet opp mot dette hadde invadert den tynne kroppen hennes. Tatt all plass. Filmen rullet forbi på netthinnen hennes så snart hun lukket øynene, og hun gjenopplevde overgrepet om igjen og om igjen.

En dag hadde hun endelig samlet nok krefter til å forlate ”festningen” hun hadde gjemt seg etter at de sju soldatene tok fra henne livet hennes. Hun kom seg til Norge, hun tenkte at ingen kjente henne her, og at hun derfor kunne være trygg.

***** 

Etter avslaget på søknad om opphold i Norge forsto hun at sjansen for at politiet skulle komme en natt og hente dem var stor. Til slutt klarte hun ikke flere netter med angst og mareritt - uten søvn.

Den lille familien forlot mottaket og slik startet livet hennes  som ”returnekter”.
Med  seg har hun to små barn, født i Norge, som fortsatt venter på å få starte på en barndom.Din tid på jorden

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar