Jeg
har forklart Zahra at barnevernet helt sikkert kommer til å kontakt henne
igjen. De har plikt til å gjøre det, selv om hun aldri så mye har forsøkt å
berolige dem med at ”barna har det bra”.
Zahra
gråter og snakker fort og usammenhengende, men etter hvert roer hun seg. Hun
forteller at hun har fått en telefon fra ”barnevernsdama” som hun var og
snakket med for litt siden. Nå vil barnevernet at Zahra skal komme tilbake til
en ny samtale og ha med seg barna.
Zahra
vil ikke, hun stoler ikke på dem. Forrige gang hun var der, opplevde hun å ikke
bli forstått.
Hun
lever i en konstant frykt for å bli ”lurt” – at noen skal sette opp en felle
for henne. Helt siden hun kom til Norge for mange år siden har hun levd med
denne trusselen hengende over seg. Den er der bestandig, selv når hun sover.
Hun har fortalt meg om nattesøvnen som ikke gir hvile, hun ligger hele tiden og
er forberedt på at politiet skal komme og hente dem. Nattlige drømmer og mareritt
plager henne og gjør at hun er redd for å sove, og mang en natt har hun også
bråvåknet av ”rop og hamring på døra”. Foreløpig har dette bare vært i drømmene
hennes.
Etter
at vi har pratet sammen en stund har Zahra fått roet seg såpass at hun forstår
at det beste hun kan gjøre er å møte opp hos barnevernet til ny samtale. Jeg
tilbyr meg å følge henne dit, hvis det kan være til noen hjelp for henne, og
det takker hun ja til.
En
liten stund før møtet hos barnevernet treffer jeg Zahra på en parkeringsplass.
Hun er tilsynelatende rolig - før hun begynner å prate. Vi setter oss i bilen
og så snart hun begynner å prate, forstår jeg hvor vanskelig hun har det. Det
blir så tydelig på språket hennes når hun er stresset og urolig. Heldigvis har vi bra tid, hun rekker å
”slippe ut” en del stress før vi må gå til avtalt time.
Zahra
har bedt om å få tolk. Selv om hun både snakker og forstår norsk ganske bra, er
hun redd for at noe skal bli feil, enten fordi hun misforstår det som blir
sagt, eller ikke klarer å uttrykke seg riktig selv.
Snart
sitter Zahra og jeg sammen med ”Kari barnevernarbeider” og tolken på et lite
grupperom.
Kari
sier at hun forstår at det er mange ting som må oppklares etter forrige møte.
Først og fremst hvilken rolle barnevernet har i slike saker. Og så hvilke
regler de arbeider etter og bestemmelser rundt taushetsplikten.
Etter
hvert som tiden går ser jeg at Zahra faller litt til ro. Jeg registrerer også
at hun flere ganger retter på tolken, fordi hun oppdager feil i tolkingen. For
meg er dette nokså skremmende, men det velger jeg, der og da, å holde for meg
selv.
Kari
ber Zahra forklare hvorfor hun ikke kan reise tilbake til landet hun engang
forlot. Hvorfor hun velger å betale en så høy pris som det er å leve et slikt
liv med tre små barn her i Norge, uten mulighet for normalitet.
Her
vil Zahra ikke bruke tolk. Hun har tidligere fortalt meg at hun er redd for at
en tolk skal få vite helheten i historien hennes, derfor ønsker hun alltid å ha
ny tolk, ikke en som vet nok til å sette sammen bitene i livspuslespillet
hennes. Hun stoler ikke på mennesker fra det landet hun kom fra, ikke engang om
de arbeider som tolker i Norge
Hun
sier derfor til Kari at jeg skal fortelle dette, etterpå!
Kari
forklarer at de har plikt til å undersøke når de får bekymringsmeldinger, og at
de gjerne vil hjelpe barna hennes, f. eks med barnehage eller noe alternativt.
Men foreløpig kan hun ikke være mer presis, hun må fortsatt vite mer.
Etter
en stund blir tolken permittert, og jeg avklarer med Zahra hva jeg kan fortelle
fra livet hennes.
Zahra’s
historie er vond. Det er ikke det minste rart at hun ikke orker å fortelle den
selv. Den handler om noen av de verste krenkelser et menneske kan utsettes for.
Den handler også om årsaken til at Zahra ikke tør å stole på myndighetspersoner
eller system.
Zahra
sitter helt stille mens jeg forteller, i øyekroken ser jeg bare tårene som
triller nedover kinnet hennes. Jeg kan se at ”Kari barnevernarbeider” evner å
ta inn opplevelsen - og at hun forstår hvorfor Zahra ikke kunne fortelle dette
på forrige møte. Hun gir Zahra en god
tilbakemelding på dette. Selv om jeg bare har fortalt biter av Zahra historie, gir
det et tydelig bilde av hvorfor hun har tatt de valg hun har tatt.
I
hennes situasjon her i Norge finnes det fortsatt et ørlite håp for henne og barna, i
landet hun engang flyktet fra ser hun ingen framtid, bare gjentatte møter med en
livs-ødeleggende fortid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar