"Zahra" er redd

Telefonen ringer, og jeg ser det er ”Zahra”. I samme øyeblikk vet jeg hvordan denne samtalen kommer til å bli. Selv om det ikke er mulig å forstå ordene som blir forsøkt sagt, vet jeg hva det gjelder. Zahra er redd, og da er det alltid vanskelig for henne å snakke norsk. Ordene og setningene kommer usammenhengende og uten logisk rekkefølge. Men jeg oppfatter ordet ”barnevern” - og puster lettet ut!

Jeg har forklart Zahra at barnevernet helt sikkert kommer til å kontakt henne igjen. De har plikt til å gjøre det, selv om hun aldri så mye har forsøkt å berolige dem med at ”barna har det bra”.

Zahra gråter og snakker fort og usammenhengende, men etter hvert roer hun seg. Hun forteller at hun har fått en telefon fra ”barnevernsdama” som hun var og snakket med for litt siden. Nå vil barnevernet at Zahra skal komme tilbake til en ny samtale og ha med seg barna.

Zahra vil ikke, hun stoler ikke på dem. Forrige gang hun var der, opplevde hun å ikke bli forstått.

Hun lever i en konstant frykt for å bli ”lurt” – at noen skal sette opp en felle for henne. Helt siden hun kom til Norge for mange år siden har hun levd med denne trusselen hengende over seg. Den er der bestandig, selv når hun sover. Hun har fortalt meg om nattesøvnen som ikke gir hvile, hun ligger hele tiden og er forberedt på at politiet skal komme og hente dem. Nattlige drømmer og mareritt plager henne og gjør at hun er redd for å sove, og mang en natt har hun også bråvåknet av ”rop og hamring på døra”. Foreløpig har dette bare vært i drømmene hennes.

Etter at vi har pratet sammen en stund har Zahra fått roet seg såpass at hun forstår at det beste hun kan gjøre er å møte opp hos barnevernet til ny samtale. Jeg tilbyr meg å følge henne dit, hvis det kan være til noen hjelp for henne, og det takker hun ja til.

En liten stund før møtet hos barnevernet treffer jeg Zahra på en parkeringsplass. Hun er tilsynelatende rolig - før hun begynner å prate. Vi setter oss i bilen og så snart hun begynner å prate, forstår jeg hvor vanskelig hun har det. Det blir så tydelig på språket hennes når hun er stresset og urolig.  Heldigvis har vi bra tid, hun rekker å ”slippe ut” en del stress før vi må gå til avtalt time.

Zahra har bedt om å få tolk. Selv om hun både snakker og forstår norsk ganske bra, er hun redd for at noe skal bli feil, enten fordi hun misforstår det som blir sagt, eller ikke klarer å uttrykke seg riktig selv.

Snart sitter Zahra og jeg sammen med ”Kari barnevernarbeider” og tolken på et lite grupperom.

Kari sier at hun forstår at det er mange ting som må oppklares etter forrige møte. Først og fremst hvilken rolle barnevernet har i slike saker. Og så hvilke regler de arbeider etter og bestemmelser rundt taushetsplikten.

Etter hvert som tiden går ser jeg at Zahra faller litt til ro. Jeg registrerer også at hun flere ganger retter på tolken, fordi hun oppdager feil i tolkingen. For meg er dette nokså skremmende, men det velger jeg, der og da, å holde for meg selv.

Kari ber Zahra forklare hvorfor hun ikke kan reise tilbake til landet hun engang forlot. Hvorfor hun velger å betale en så høy pris som det er å leve et slikt liv med tre små barn her i Norge, uten mulighet for normalitet.

Her vil Zahra ikke bruke tolk. Hun har tidligere fortalt meg at hun er redd for at en tolk skal få vite helheten i historien hennes, derfor ønsker hun alltid å ha ny tolk, ikke en som vet nok til å sette sammen bitene i livspuslespillet hennes. Hun stoler ikke på mennesker fra det landet hun kom fra, ikke engang om de arbeider som tolker i Norge

Hun sier derfor til Kari at jeg skal fortelle dette, etterpå!

Kari forklarer at de har plikt til å undersøke når de får bekymringsmeldinger, og at de gjerne vil hjelpe barna hennes, f. eks med barnehage eller noe alternativt. Men foreløpig kan hun ikke være mer presis, hun må fortsatt vite mer.

Etter en stund blir tolken permittert, og jeg avklarer med Zahra hva jeg kan fortelle fra livet hennes.

Zahra’s historie er vond. Det er ikke det minste rart at hun ikke orker å fortelle den selv. Den handler om noen av de verste krenkelser et menneske kan utsettes for. Den handler også om årsaken til at Zahra ikke tør å stole på myndighetspersoner eller system.

Zahra sitter helt stille mens jeg forteller, i øyekroken ser jeg bare tårene som triller nedover kinnet hennes. Jeg kan se at ”Kari barnevernarbeider” evner å ta inn opplevelsen - og at hun forstår hvorfor Zahra ikke kunne fortelle dette på  forrige møte. Hun gir Zahra en god tilbakemelding på dette. Selv om jeg bare har fortalt biter av Zahra historie, gir det et tydelig bilde av hvorfor hun har tatt de valg hun har tatt.

I hennes situasjon her i Norge finnes det fortsatt et  ørlite håp for henne og barna, i landet hun engang flyktet fra ser hun ingen framtid, bare gjentatte møter med en livs-ødeleggende fortid.