søndag 15. april 2012

Norge: Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!


I gamle dager var det slik - også i Norge - at man ikke fritt selv kunne velge hvem man ville gifte seg og få barn med. Hensyn til familie, eiendom, sosial status osv. førte til at mange ekteskap ble inngått av andre grunner enn kjærlighet.

I dag skal det være et fritt valg for alle, selv å bestemme hvem man vil dele livet sitt med. Det finnes offisielt heller ingen sanksjoner som gjør at hvis du velger feil så skal du straffes for dette. Velferdssamfunnets støtteordninger skal da ivareta oss hvis vi trenger det. Og loven er lik for alle. (?)

Våre lovgivende myndigheter har sågar vedtatt en egen lov som forbyr foreldre å bestemme hvem barna deres skal gifte seg med, retten til å bestemme over eget liv står høyt i Norge. Her kreves respekt for den enkeltes rett til å gjøre egne valg! Tvang er noe som kun kan brukes for å sikre liv og helse.

Hver dag møtes mennesker og blir glade i hverandre, de ønsker å leve livet sammen. Følelser styres ikke av fornuft, de spør ikke etter hudfarge eller fødested. De bare kommer!  ”Ulovlig kjærlighet” er et begrep jeg velger å tro er gravlagt for lenge siden - i vårt samfunn.

Barn kan fortsatt ikke velge sine foreldre, men alle barn er lovlige barn. Barneloven understreker barnas mange rettigheter. Foreldre har et ansvar for å ta godt vare på barnet sitt (§30 i barneloven.) Barnet har også en rett til samvær med begge sine foreldre!

Blir man aleine med ansvaret for barn har man noen ekstra økonomiske rettigheter. Rett til overgangsstønad, dobbel barnetrygd, bidrag (forskudd),  kontantstøtte, og hjelp til jobb og utdanning. Barnet skal fortsatt ha mulighet for et fullverdig og godt liv, på lik linje med andre barn i Norge. En forutsetning for å ha disse rettighetene er at man har riktig ”sivilstatus”.  Problemet oppstår når staten foretar en ”tvangsskilsmisse”, slik mange dessverre har opplevd.

Da mister man retten til ulike stønader fra NAV, man mister muligheten for å gi barnet det barnet etter loven har krav på, en mamma og en pappa som er tilstede for ungen sin. Man mister også en økonomisk støtte til å klare å opprettholde en forsvarlig økonomi for seg selv og barnet. Man stilles overfor et valg mellom pest og kolera.

Det er opplest og vedtatt at det skal være trygt og godt for et barn å bo i Norge. Noen ganger blir det så alt for tydelig hvor langt det er mellom liv og lære.

Det dukker opp en litt ekkel tanke: Er vi i ferd med å sortere barn når det gjelder behov og egenverdi?  Er det slik at noen barn fortjener å ha to foreldre, andre gjør det ikke?  Er vi i ferd med å gjøre noen barn mindre verdifulle enn andre barn. Skal vi akseptere at samfunnets goder (herunder lover) gjelder for noe barn, men ikke for andre barn – for dem er det ikke så nøye med?

Ettertiden vil fordømme oss – slik vi i dag fordømmer det som skjedde med ”tyskerungene”, taterne, barnehjemsbarna, og flere andre grupper.

Har vi ikke lært noe av vår historie?

Det kan synes som om Statens parole er: Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!


Jeg mener fortsatt: 

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.

2 kommentarer:

  1. Dette er helt rett, og veldig bra skrevet.
    Det er forøvrig en høyst relevant problemstilling for mange.

    http://www.dagbladet.no/2012/02/27/nyheter/innenriks/utlendingsdirektoratet/utlendingsnemda/20433899/

    Myndighetene presser oss så hardt, at de legger opp til separasjon.. Samtidig sier de at dersom vi blir separert, så er dette "for papirer" og dermed å regne som proformaskilsmisse. Jeg vet derfor ikke hva staten er for, eller mot.

    Det å oppleve at myndighetene vil splitte familien med et pennestrøk, er nemlig mye verre enn mange kanskje kan tenke seg. Det er nok noen som skjønner hva jeg snakker om, fordi Dere selv har en lignende sak, eller kjenner noen som er i samme situasjon. Andre forstår ikke, eller vil ikke forstå hvor alvorlig det egentlig er.

    Jeg har for det første vært mange ganger på legevakten, også med sønnen vår, og ved et tilfelle ble min kone lagt inn på sykehus. I tillegg har jeg en gang vært nødt til å sette igang en leteaksjon etter henne, fordi det rett og slett ble for mye for henne.

    Utlendingsmyndighetene sier selv at det er en alvorlig sak, men vil allikevel ikke vise menneskelig hensyn.

    Hva vi skal gjøre, det vet jeg ikke, men det ser ut til at eneste utvei er å ta ut separasjon og på denne måten tvinge politiet til å ta imot en ny søknad om familiegjenforening med sønnen vår.

    "Dette går ikke lenger", sier min kone, og hun har helt rett. Dersom vi ikke bor sammen, da har hun nemlig et foreldreansvar i Norge, dette kan ikke UNE nekte henne. De kan ikke kaste sønnen vår ut av Norge, eller tvinge meg til å ha aleneansvar for han.
    Myndighetene sier at dersom vi skiller oss, så er dette "for papirer", de beskylder oss for proformaskilsmisse, men er det egentlig det?

    Vi har ingen planer om å svindle staten. Hun har ikke krav på noe uansett, fordi hun ikke har opphold i Norge. Dersom vi presses så hardt at vi ikke lenger klarer å bo sammen og egentlig ikke har noe liv, er det vel heller slik at separasjon er eneste utvei?

    Det er således ikke noe vi selv har valgt..

    SvarSlett
  2. Det er et gammelt uttrykk som sier at: Mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves".

    Likevel er det viktig å fortsette å kjempe for det som er viktig i livet, nemlig retten til å bestemme selv hvem man skal dele livet med.

    Det kan synes som om myndighetene noen ganger har laget lover og regler, uten å ha kontakt med virkelighetens verden. Det er synd, for der er der vi, velgerne, befinner oss.

    Mange ganger blir det slik at lover som skal hjelpe og beskytte en gruppe, rammer andre grupper, uten at dette var en tilsiktet mening. Ikke alltid kan man forutse alle konsekvenser av en lov, men man kan ALLTID endre en lov eller forskrift hvis man blir oppmerksom på at den får utilsiktet resultat.

    Når loven ”mot tvangsgifte” resulterer i ”tvangsskilsmisse”, bør både politiker og byråkrater evne å forstå at her må noe gjøres. En urett blir ikke mer rett om man fortsetter å gjøre den mange ganger.

    Nå har så mange mennesker, både barn og voksne, fått lide for en rigid og stivbeint politikk, at det snart må være nok.

    Det er på høy tid å se på konsekvensene av den politikken som praktiseres – før enda flere barn fratas sin barndom og enda flere voksne mister sin partner.

    SvarSlett