Såpebobler og andre drømmer

”Se, se, tete” roper Sisi og drar i armen min.  Hun forsøker å fange såpeboblene som storesøster Meta nettopp har laget. Men det er rare greier, de blir borte så snart hun tar i dem!

Jeg har vist Meta at hvis hun blåser forsiktig, så blir boblene større, og svever lenger, og i løpet av et øyeblikk er hun ekspert. Men minstemann tar ikke like lett instruksjon, hun har sin egen måte å gjøre det på. Så nå er den rosa beholderen med ”Soap-bubbles” tom hos henne, og da er det greit å fange de fine boblene som storesøster klarer å få til.

Det er surt og kaldt ute, men vårsola skinner. Lola har dradd gardinen litt bort fra vinduet, slik at sollyset slipper inn i rommet hvor vi sitter. Solstrålene treffer såpeboblene og får dem til å skinne i alle regnbuens farger. Det er et flott fargespill, tenk å kunne fange så mye vakkert i en eneste liten vanndråpe!

Lola smiler og ler med barna, men jeg ser at hun tenker på noe vondt.

”De er som  drømmene mine” sier hun, når jeg prøver å gripe tak i dem, så blir de ødelagt!

Jeg lurer på om det er noe spesielt som har skjedd, men hun rister på hodet. ”Noen dager blir bare ekstra vanskelige”, sier hun. "Andre dager kjenner jeg at sola skinner og at det gjør meg godt."

”Såpeboble-dingsen” er tom og barna forsvinner tilbake til andre aktiviteter.

”Jeg snakket med søsteren min i natt”, sier Lola.

Jeg vet at hele familien hennes er spredt utover i Europa, bare mor bor igjen i den gamle leiligheten der familien bodde da krigen kom.

Lola har for en stund siden fortalt familien at hennes sjanser for å få opphold i Norge er minimale. Alle hennes søsken har fått opphold i ulike europeiske land, men hun, den som er mest traumatisert av dem alle, skal sendes tilbake til ”slagmarken”. Hun valgte feil land, Norge hadde ikke plass for henne og de to små barna hennes som er født her – og som aldri har vært utenfor Norges grenser.

Jeg lurer på hvordan familien hennes forholder seg til hennes situasjon. De sitter nå trygt i sine nye hjemland, med hus og arbeid og drømmer som lar seg realisere. Hva tenker de om Lola og hennes framtid?

Jeg vet hvor sterke familiebåndene er i deres kultur. Her gjelder familie framfor individ. En avgjørelse her tas ikke av den enkelte person, den tas av familien.

”Alle vet, unntatt mor” sier Lola. ”Hun kommer til å ta sin død av det hvis jeg blir sendt tilbake dit. Hun var den som mer enn noen annen ville at jeg skulle dra derfra. Mine plager var like store for henne som for meg. Hun visste alt om hvilket liv jeg hadde - og ville få hvis jeg ble boende der. Kulturen som råder rammet ikke bare meg, men også hele min familie. Hvis jeg nå kommer tilbake, vil jeg fortsatt bære skammen av å være en voldtatt kvinne, en hore. I tillegg vil jeg også ha to barn og ingen mann. Slik kan man ikke leve i det landet, det er ikke plass der for slike!

”Men”, sier jeg, ”hva skjer da hvis du en dag settes på flyet og sendes tilbake?”

Jeg kan nesten lese Lola’s tanker. Disse tankene som plager henne like mye som usikkerheten og angsten for politiet.

Hun tar sats: ”Min bror i Tyskland sier at han har begynt å undersøke muligheten av å finne en mann som da kan gifte seg med meg. Det er slik i vår kultur, forstår du. Han kjenner noen, og kanskje er det en som kan tenke seg dette. Men slikt koster penger, mye penger. Og siden jeg også har to barn koster det ekstra mye penger!  Men jeg vil ikke, jeg vil ikke selges! Selv om jeg ikke behøver sove med den mannen, så vil jeg ikke gjøre det. Hva slags liv skal det bli for mine barn?  Han vil aldri være barnas pappa, tenk om de opplever det samme som jeg! Hvem skal da forsvare dem?”

Lola fortsetter: ”Jeg vet at min familie bare vil mitt beste, men jeg klarer det ikke. Det vil bety flere nye år med mer usikkerhet og venting. 10 år i Norge med ”såpebobler” er nok, jeg klarer ikke mer. Hadde det ikke vært for barna hadde jeg løst problemet enkelt, sier hun.”  Jeg ser på henne, det finnes allerede så alt for mange eksempler på at når håpet til slutt må vike for håpløsheten, så velger noen å ta et siste selvbestemt valg.

”Men” sier Lola, ”Barna, jeg har gitt dem livet, og jeg har ingen rett til å ta det fra dem. Og de har allerede mistet pappa, jeg kan ikke ta fra dem mamma også.”

”Jeg fryser”, sier Lola plutselig. Ute skinner fortsatt vårsola, men den iskalde vinden nekter å gi seg!

En dag i mai

Etter noen fantastiske vårdager er himmelen igjen regntung og grå. Meteorologen truer med at det skal komme mye regn de neste dagene, ja kanskje litt snø også!

Jeg tenker på de to småjentene til Lola som har vært så glade noen dager. Sola har varmet og lokket mor og barn ut fra det mørke og kalde dypet der de bor - ut i sola. De har kunnet leke og rase rundt slik barn i den alderen skal gjøre. Hver kveld når de endelig har kommet inn, har de vært stup-trøtte, og sovnet momentant. De er som små lam som om våren endelig slipper ut fra fjøset, ut til sol og lys og varmen.

Vårdagene har fått fram en iver og en glede hos disse to ”lamungene” som avslører at her finnes det mye energi som trenger å komme ut. Lengselen etter å kunne utfolde seg, er så tydelig.

Jeg ringer og sier fra at ”nå er jeg her”, og Meta, den eldste kommer løpende for å slippe meg inn. Jeg ser hun kikker på en pose jeg har med, lurer på om det er noe der til dem?

Noen ganger kommer jeg over ting jeg tenker kan bidra til at hverdagen deres kan bli litt lettere. Nå når det kanskje blir mange innedager vil det være greit å ha noe å holde på med, så i dag har jeg med meg en liten lekehund til hver av barna. De har fortalt meg tidligere at de ønsker seg en slik, - de er så myke og gode å kose med!

Det har slått meg mange ganger at de har en utrolig evne til å leke sammen disse to, men så har de jo også bare hverandre i hverdagen. Meta forteller meg hver dag jeg kommer at hun snart skal gå i barnehage, og yngstemann henger seg på: "Jeg og, jeg og!"

Det samme gjentar seg i dag, og jeg ser at Lola blir blank i øynene. Hun strever med akkurat dette. Hvordan skal hun få forklart for disse to små at de kanskje ikke får gå i barnehagen slik andre barn gjør, de har ingen rett til å være som andre barn.

Lola vrir seg hver gang hun får dette vanskelige spørsmålet. Svaret hun må gi, er ingen svar. Bare ”snart, snart, om en liten stund”.  Slik også hele hennes eget liv har vært de 10 årene hun har  ”bodd” i Norge. ”Kanskje, snart, kanskje snart”. Hvor lenge klarer hun å holde den siste resten av håp oppe? Og hva skjer den dagen hun ”tar inn” at de 10 årene hun har ventet –og håpet - har vært helt bortkastet?

Mens barna leker med kosedyrene sine, som omgående ble døpt Elvis og Petra, forteller Lola meg at hun har snakket lenge med en venninne som er tilbake i landet hun forlot for 10 år siden. Venninna, mannen og tre barn ble tvangsreturnert for et par uker siden.

Det hviler en stille resignasjon over Lola, ”Hva kan jeg gjøre”, sier hun og trekker litt på skuldrene. ”Blir jeg sendt tilbake dit, hvem skal hjelpe meg? Jeg har ingen familie der som kan hjelpe, ingen penger, ingen mann, ingen far til barna mine, ingen steder å bo, ingen jobb, ingen utdanning, jeg sliter med alvorlig PTSD, og trenger lege og psykolog.  Hvordan skal jeg kunne gi barna mine et liv der?  Hva slags liv vil de få der?  Det som mest kjennetegner landet i dag er korrupsjon. Og jeg har ingen penger, uten penger får man heller ingen jobb, og heller ikke noe sted å bo.”

Jeg kjenner sterkt på at det ikke finnes noe godt svar på alt dette. Jeg har ingen løsning å komme med, ingen forslag. Det hele er bare helt forferdelig vanskelig og urimelig. Det eneste jeg kan bidra med er å være litt tilstede for henne og barna, av og til.

Norske myndigheter har latt det gå prestisje i disse sakene. Små barn ofres til fordel for voksne menns – og noen kvinners prestisjebehov. 

Etterpå, når jeg sitter i bilen på veien hjem, kjenner jeg på en blanding av raseri og fortvilelse.

Er dette virkelig det landet vi er så stolt over? Er dette det landet vi snart skal hylle med: ”Ja, vi elsker..?” 

(For øyeblikket er det skamfølelse på landets vegne som nok er mest følbar!)