Barn på flukt – og myndighetenes manglende evne – eller vilje - til å se realiteter.

Et liv å leve?

”Tror du jeg noen gang kan få et liv som er verd å leve?” spør Lola meg. Vi sitter og drikker en kopp te sammen, og Lola trekker jakka godt rundt seg.

Det er nesten som om jeg kjenner kulden krype nedover ryggen min, selv om ovnen varmer.  Etter noen dager med sterk sol og mye varme har nå temperaturen sunket kraftig. Nå blåser det iskaldt, og sola ”kommer og går”, men aldri så lenge at det blir noe varme ut av det.

Lola var så glad før pinsehelga. Barnevernet hadde sagt at de ville hjelpe henne med å få barnehageplass til jentene hennes. Endelig skulle de to småjentene få en mulighet for å komme seg ut og leke med andre barn! Endelig var det et lyspunkt i den mørke tilværelsen deres. Men så kom den kalde vinden tilbake, og mørke skyer stengte for sola!

For å få barnehageplass måtte Lola og barna være registrert i folkeregisteret med bostedsadresse i kommunen. Det hadde politikerne bestemt for litt siden. Og Lola har ingen registrert bostedsadresse, ingen adresse hun kan melde flytting til. Hun bare bor hos noen snille mennesker som ikke orker å se at hun og barna lider nød.

Lola's angst for å bli returnert var så stor at da hun og mannen fikk avslag på søknaden om opphold – med utreisevedtak -  så klarte Lola ikke lenger å være på asylmottaket. Hun fikk ikke lenger sove, spise, klarte ikke å ta seg av de to små barna, hun gikk inn i en dyp depresjon. Til slutt ble den eneste mulige løsningen å forlate mottaket og ”forsvinne”.

Jeg vet at dette ikke var noen enkel avgjørelse for henne. Det var verken lystbetont eller lettvint, det var et siste desperate forsøk på å slippe å bli returnert til det hun fryktet aller mest og hadde flyktet fra. Hun mobiliserte sine siste krefter og ga seg ut i det uvisse. Uten noe sted å bo, uten penger eller noen økonomisk støtte, nesten uten nettverk, uten selvtillit. Drivkraften  var den enorme redselen for å bli returnert.  

Mange som får utvisningsvedtak velger å bli på mottaket, mens de håper det beste. Her har de ”tak over hodet” og får noen kroner i måneden fra staten til å leve av. De kan fortsatt bevege seg omkring, men de vet aldri hvilke natt politiet plutselig står på døra for å hente dem. Mange, kanskje de fleste, velger likevel dette framfor å forlate mottaket og gå i skjul, slik Lola gjorde.

Lolas traumer, hennes angst for å bli returnert, hennes paniske redsel for på nytt å måtte møte fortiden, framkaller akkurat disse vonde minnene. Filmen med overgrepet mot henne spilles av, om igjen og om igjen inne i hodet hennes. Den gangen det skjedde, ba hun soldatene som hadde voldtatt henne om å drepe henne, hun hadde likevel ikke noe liv å leve lenger. Men de slengte henne bare fra seg som en sekk med søppel før de ble borte. Og slik har hun følt seg siden.

Nå har Lola to små barn. Er de også bare ”søppel”?  Skal de også bare ”slenges” bort ett eller annet sted? De har ikke bedt om å bli født, de har ikke sin valgt sin mamma og sin pappa, de har ikke tatt foreldrenes valg om å gå i skjul. De bare er, og de vil så gjerne være, være barn som andre barn!

Lola hadde ikke gjort noe galt, hun var bare på feil sted til feil tid. Dette straffes hun for resten av livet. Skal det samme skje med barna hennes også?

I pressemeldingen som Regjeringen har sendt ut vedrørende den kommende  ”Stortingsmeldingen  om barn på flukt”  står det:

”Det anses videre som et tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, dersom utlendingen aktivt unndrar seg tvangsmessig retur eller har hatt opphold i skjul for norske myndigheter.  En utlending som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse plikter å melde fra til politiet om skifte av bopel frem til utreise”.

Dette rammer de aller svakeste, nemlig de barna som har foreldre som frykter en tvangsretur så mye at de velger den aller tyngste veien - å gå i skjul for myndighetene.

Og på nytt straffer myndighetene barna for noe de ikke er ansvarlig for!