Sommerfugl i vinterland.

Endelig hadde dagen kommet!

Meta og hennes to barn skulle besøke barnehagen der de hadde fått plass fra august. Og jeg, jeg var så heldig at jeg skulle få lov å være med!

Meta fortalte at hun hadde sovet dårlig om natta. Frykten for at noe skulle komme i veien slik at det likevel ikke ble noe av, var fortsatt sterkt tilstede.

Begge barna var jublende glade. Etter at de fikk vite at de nå endelig skulle begynne i barnehage, var det kun plass for en tanke i hodet deres: Vi skal gå i barnehage!

Likevel har de ventet tålmodig i flere dager, på samme måte som mammaen har også de fått lære seg kunsten å vente.

Men nå, nå hadde dagen endelig kommet!

Vi parkerte et lite stykke unna barnehagen, og ruslet det siste stykket bort. Ruslet, er ellers ikke noen god beskrivelse, begge barna hoppet og løp - og hadde all verdens energi.

Annerledes var det med Meta. Jeg forsto at hun trengte litt tid på seg for å ta inn at hun nå faktisk var i ferd med å følge barna til barnehagen! Dette hadde vært en drøm så lenge, og endelig – i dag - fikk hun oppleve at en av drømmene hennes ble til virkelighet!

Det var ganske stille i barnehagen. Ferien hadde begynt for mange, så det var ikke like mye liv og røre som på en "vanlig" dag. Vi hadde avtale med styreren, en hyggelig mann, som tok seg god tid til å vise oss rundt og bli kjent med mor og barn.

Det viste seg at begge barna skulle begynne på samme avdeling, og vi fikk komme inn der og hilse på dem som jobbet der, og de barna som var der.

Denne dagen var det etablert ”frisørsalong” og omtrent samtlige barn var engasjert - enten som ”frisør”, eller som ”kunde”. Uten noen spørsmål ble begge barna til Meta tatt med inn til ”frisøren”, og selv minstemann på tre, syntes det var helt greit å gå fra mamma.

På utsiden av døra, som ble lukket foran oss, stor vi voksne igjen og lurte litt på hvordan dette skulle gå. Styreren ville også vise oss rundt ute, og Meta ropte derfor på barna. To fornøyde unger kom ut fra ”frisøren” – selv om de nok gjerne hadde vært er en stund til.

Så var tiden inne for å gjøre seg litt kjent på uteområdet. For et paradis for to små som bestandig har hatt begrensede muligheter for utelek! Her var sklie og huske, sand og vann, sykler og en ”Gråtass” – og mye, mye mer.

Etter klarsignal fra mamma var det bare å ta paradiset i bruk. Alt skulle prøves, de fløy rundt og så og kjente og testet og utforsket. Så mye spennende! De andre barna som lekte ute var hyggelige og tok vel imot dem.  Jeg satt ved et bord sammen med styreren og kikket  på dem. Meta kom og satte seg ned ved siden av meg. Hun lente seg inn mot meg og hvisket til meg: ”Jeg kan nesten ikke snakke, jeg hadde nesten ikke trodd at denne dagen noen gang skulle komme”.

Jeg spurte styreren om de kunne komme tilbake flere ganger før oppstart i august, og det var helt greit. Bra var det, ellers hadde nok barna blitt skuffet.

Meta og jeg ble sittende en stund og se på barna som lekte. De var over alt, som to små sommerfugler flagret de rundt, fra sted til sted, litt her og litt der. Satte seg ned et øyeblikk på huska, så videre til ”Gråtass”, opp på sklia og så videre igjen. Her var det mye oppdemt energi å bruke!

Endelig var de på en plass hvor de kunne være barn, på barns premisser. Av og til var de bortom oss og fortalte noe, på et språk jeg ikke forstår. Men ut fra det Meta formidlet, så var de svært lykkelige! Og egentlig trenger man ikke kunne språket for å forstå akkurat det!

Jeg betrakter de lekende, glade, ubekymrede barna, og tenker på sangen ”Sommerfugl i vinterland”.   

”Ingen får ta fra dæ.
Fargan du viste mæ.
Å må drømman du bær bli sann,
Sommerfugl i vinterland”