Jeg er – din skyld!

Ni måneder har gått siden 22. juli.

De siste ukene har vært fylt med smerte. Foran oss ligger nesten to måneder med mer smerte, uendelig mye mer smerte og lidelse som ikke kan begripes.

I to måneder framover skal vi nesten daglig stilles overfor det som antakelig ingen av oss klarer helt å ta inn i vår forståelse. Vi skal møte en virkelighet som knapt noen av oss tidligere har evnet å forestille oss, en virkelighet vi knapt orker å høre om.

Noe av det vanskeligste i denne saken, synes jeg, er nettopp det uforståelige. Ikke at bomber og skudd dreper, det vet vi fra før. Det uforståelige er at et menneske kan orke å gjennomføre slike handlinger. Det som er like vanskelig å begripe er hvordan et menneske kan klare å leve videre etterpå – bærende på en visshet om hva han har gjort.

Mange har sagt at de vil følge rettssaken ”for å få svar”. For noen kan det være viktig å høre massemorderen fortelle hvordan han skjøt og drepte deres barn, venn eller familiemedlem. Hvor mange skudd, hvor han traff osv. For noen vil kanskje dette kunne bidra til at noen biter faller på plass, i et kaotisk bilde. Fantasiene de har levd med i ni måneder kan byttes ut med den brutale vissheten. Selv om slik kunnskap er ekstremt smertefullt  å implementere, kan den likevel være til hjelp for noen i sorgprosessen.

Jeg tror de fleste kan forestille seg smerten ved å miste noen man er glad i på en slik urimelig og brutal måte. I denne saken er det i tillegg alle de andre faktorene som forsterker smerten. Følelsen av å få svar på noen spørsmål, kan kanskje være til hjelp. Fantasier som ikke blir realitetskorrigert har lett for å vokse seg store og sterke og bli oppslukende.

Her kommer vi til noe viktig i saken. Jeg tenker at de færreste av oss har referanser nok i eget tankegods til å kunne forstå svarene som gis – eller ikke gis, fullt ut. Noe av problemet er at det vi ser og det vi hører ikke helt passer inn - og passer sammen i de referansene vi allerede har.

Vi møter et menneske, som ser ut som ”hvem som helst”. Det er tilsynelatende ikke noe skummelt, truende, eller farlig ved denne personen. Det gis ingen klare signal på hva som finnes under overflaten, ikke en eneste krusning i vannet avslører dette.  Kun et lite, litt merkelig smil som dukker opp av og til.

Videre ser vi et menneske som tilsynelatende har valgt bort alt det de fleste av oss anser som nødvendige verdier for at vi skal kunne være menneske, en person som framstår nærmest som en robot, tilsynelatende helt uten de følelser og reaksjoner som vi gjenkjenner hos oss selv.

Det er vanskelig  – nesten umulig – for mange av oss å forstå hva som gjør at en mann, født og oppvokst i Norge, som har gått på skole i Norge, som har levd sitt voksne liv i Norge, kan klare å gjøre det denne mannen har gjort.

Helt ufattelig - eller er det egentlig det?

For mange år siden lærte jeg at det var ikke alt jeg kunne forstå, noen ganger måtte jeg bare godta at det var slik det var.

Gjennom et langt liv har jeg møtt mange mennesker – og fått lov å dele deres virkelighet. Ofte har den vært svært forskjellig fra min. Etter som årene har gått, har jeg akseptert at det bare er fantasien som setter grenser for hva mennesker kan tåle, og hva mennesker kan gjøre.

Jeg har hatt mulighet for å møte barn som har mistet hele, eller deler av sin barndom, av ulike årsaker. Noen av dem har jeg møtt igjen en del år seinere. Heldigvis er det mange det har gått bra med.

Og så er det alle de andre, de som ikke fikk nødvendig hjelp til å rydde opp i den vanskelige virkeligheten og korrigere sine fantasier. De som engang var nødt til å søke tilflukt i egen fantasiverden – for her kunne de være ”supermann” eller ”ridder” eller ”helt”. I den virkelige verden var det ikke plass for dem, der var de bare små og redde.

Noen av disse barna er borte, de har selv valgt å gå ut av tiden, eller en overdose gjorde slutt på deres plager. Drømmen, fantasien ble aldri virkelighet.

Noen av dem befinner seg fortsatt blant de levende.  De ruser seg, tagger, driver med ulike former for kriminalitet, eller har flyktet inn i en egen verden der smerte, ondskap og likegyldighet ikke kan nå dem.

Jeg har møtt voksne, både kvinner og menn, som forteller om krenkelser de har vært utsatt for – eller krenkelser de har utsatt andre for.  Mer enn en gang har jeg undret meg over hvordan de har klart det de klarer. Mestringsstrategiene deres har vært ulike, men det synes som om de alle har hatt et mønster som de har fulgt.

Mange ganger har jeg undret meg over hvordan tilsynelatende ”normale” mennesker kan gjøre det de gjør, mot andre. Hvordan klarer man etterpå å leve med at man har utsatt andre for ødeleggende krenkelser og overgrep - og hva gjør slikt med selvbildet vårt? Kan man virkelig bare gå videre etterpå og orke å leve videre med seg selv?

Vi er et produkt av alle de inntrykk vi påføres gjennom livet - helt fra fødselen. Summen av alt dette blir vårt verdigrunnlag som igjen er med på å gjøre oss til den vi er - og hjelpe oss til å ta de moralske og etiske valg vi må ta i livet.

Alle barn opplever skuffelser og nederlag. Barn opplever å ”ikke få til” det de prøver på. Barn opplever urett og urimelighet. Barn opplever å bli sviktet og forlatt. Barn opplever å bli avvist.

De fleste barn opplever å bli møtt i slike utfordrende situasjoner. ”Noen” er der og kan forklare, rette opp, rydde opp, hjelpe barnet til en forståelse og kanskje en aksept av det som skjedde, og i tillegg gi en trygging på at det finnes alternativer.

Alle barn trenger hjelp til å forstå ting som skjer rundt dem. Hvis de ikke får slik hjelp, vil de skape seg sin egen forståelse av hva det uforståelige betyr. Og her, i denne fantasiverdenen, opplever man trygghet og kontroll, her slipper man ikke lett andre inn, da kan kontrollen glippe.

Med sterkt begrenset kunnskap og manglende referanser vil de leite og søke etter mening i det meningsløse, for å skape sin trygghet i tilværelsen. Jeg har hørt så alt for mange barn fortelle om hva har blitt deres forståelse av virkeligheten, fordi ingen har hatt tid eller ork eller evne til å bidra med å forklare og korrigere.

Noen av disse barna blir livslange ofre. ”Ingen er glad i meg, jeg er ikke verd noe, jeg kan bare forvente at det skal skje vonde ting med meg”. De retter sin fortvilelse innover – ” Det vonde og urettferdige som skjer - eller skjedde med meg, skjer fordi jeg er meg! Jeg er min skyld”.

Jeg har også møtt dem som har valgt motsatt. De retter sitt sinne og sin fortvilelse utover: ” Det vonde og urettferdige som skjer med meg, skjer på grunn av deg. Det er din skyld! Jeg er DIN skyld.”

Vårt selvbilde er nært knyttet opp mot det bildet vi tror andre har av oss. Et barn som opplever seg elsket, ivaretatt, verdifullt, vil se seg selv som dette, og ha med seg en trygghet i livet.

For noen barn er det annerledes. Opplevelsen av å bli avvist, være i veien, uønsket, vil fort kunne skape et behov for å være ”noe annet” enn det de er.

Mange av de barna jeg har møtt har levd seg intenst inn i rollen som den ”figuren” de ønsker å være, en som står for det som kan gi barnet trygghet og verdighet. Barnet utvikler sin mestringsstrategi,  en” rolle” som gjør at de kan oppleve seg selv på en annen måte. De kan orke det de egentlig ikke orker, løse problemer som ikke lar seg løse, bli store og viktige i stedet for små og ubetydelige, bli sett opp til og beundret i stedet for å bli ignorert og foraktet. Bli elsket.

I denne selvskapte verden er de hovedperson, her er det plass for å dekke udekkede behov, lengsler, drømmer. Her, i denne fantasiverdenen kan de få tatt igjen mot urett som de har møtt - og seire over alle som har krenket dem. Selvbildet og selvfølelsen forteller at nå vil ”universet” forstå hvem de virkelig er, de vil kunne få den oppmerksomhet de trenger  - og fortjener.

Internalisering: (kilde: "Store Medisinske Leksikon")

Den prosess hvor kulturelle verdier, holdninger og innstillinger fra omverdenen tas inn i ens egen personlighet og gjøres til deler av ens eget jeg. Internalisering skjer like mye ved indirekte påvirkning som ved bevisste forståelsesprosesser. Den er særlig viktig for evnen til å utøve moralsk kontroll og føle ansvar og skyld for det man gjør. En vellykket internalisering av gode verdier er altså en vesentlig forutsetning for stabil sosial tilpasning og trivsel.

Massemorderen

Jeg har aldri møtt massemorderen som i disse dager står framstilt for retten. Jeg har ingen forutsetninger for å si eller mene noe som helst om han. Likevel gjør jeg meg noen tanker om han, fordi han minner meg om så mye annet jeg har sett og hørt.

For 33 år siden var han et uskyldig, lite barn. Jeg tenker meg at han var som andre babyer. Han sov og spiste og lo og gråt, på babyers vis. Et par år seinere begynner noen å bli bekymret for han. Var det smilet hans som vekket uro? Et nesten 30 års gamle fotoet av han, forteller kanskje noe, vi vet ikke hva.

Tankene går tilbake til de andre barna jeg har møtt som har hatt en tøff start på livet sitt. Mange av dem har fortalt om hvor vondt det er å være liten og føle seg hjelpesløs og aleine. ”Aleine” betyr at de opplever å ikke bli sett, ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke tatt på alvor, ikke bli elsket høyt nok. 

En ung kvinne som drev med alvorlig selvskading og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, sa det slik: ”Inni meg er alt bare angst, kaos og mørke. Når jeg går ut så setter jeg på meg smilet mitt. Da slipper jeg alle de vanskelige spørsmålene”.

Følelsen av å komme til kort, bli oversett, krenket, nedvurdert, ledd av, være mindre verdifull enn andre vokser fram og blir en vond og uhåndterlig situasjon for barnet. Hvis ingen kommer inn med hjelp, vil barnet søke sine egne svar, og egne løsninger. Noen av disse er farlige.

Hvorfor går tankene mine tilbake til disse barna når jeg ser og hører om massemorderen? Jo, fordi han forteller noe av den samme historien som barna har fortalt:

Gjennom mange år har han erfart at ”verden er urettferdig og han ikke blir sett som den han egentlig er”
Når han har forsøkt å fortelle om farene som lurer blir han overhørt, oversett – kanskje ledd av.
Når han prøver å spre sitt budskap møter han motstand – media vil ikke formidle hans viktige budskap.
Han har sett lyset – han er den utvalgte – den som skal redde verden. Som en (ensom) ridder må han tåle urett og hat for ”den gode saks skyld”
Han er et offer, men han er villig til å betale prisen. 

Dette er ikke noe som bare foregår inne i hodet hans, nei, han tar det gradvis ut i hverdagen. Han gjør innkjøp, han forbereder sin misjon, og han gjennomfører den.

Samtidig sørger han for–gjennom mange fotos - at han selv og i ettertid også vi andre – skal kunne se han og beundre han der han framstår i all sin prakt som redningsmannen, en ”høyt dekorert ridder”,  - med ”Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer…..”. Villig til ”å ofre” seg selv for å redde Norge. Han vet hva han gjør, han vet hvordan det vil bli oppfattet, men ettertiden vil forstå og takke ham. 

Det var likevel en ting han glemmer i sin iver etter å ”redde landet”.  Han glemmer at landet består av de menneskene som lever her. Disse menneskene er landets viktigste ressurs.

I motsetning til i mange andre land har vi lang tradisjon med demokrati i Norge. Vi vet hva demokrati betyr, vi vet hva det innebærer. Det viktigste med demokratiet er respekten for menneskeverdet.  At alle er like mye verd, alle har de samme rettigheter og ingen har rett til å ta fra noen deres liv eller skade noen. I vårt demokrati skal ikke engang en massemorder fratas retten til sitt liv. Men han skal stilles til ansvar for de handlinger han har utført.

Det kan synes som om har foreløpig opplever dette som helt greit. Han vil dømmes til fengsel for det han har gjort, det har hele tiden inngått i planen hans. Det er en del av ”offeret” hans for å redde landet. Samtidig vil han da kunne holde fast på forestillingene sine om hvem han er og hva han har gjort. Under psykiatrisk behandling er det stor fare for at dette ”glipper” for han. Er det dette han er redd for?

Massemorderen er ikke et monster, han er et menneske som engang var et uskyldig lite barn. Det uforståelige, det som nesten er umulig for andre å begripe er: Hvordan kan et menneske utføre slike handlinger mot andre mennesker?

Hva har skjedd i løpet av de 33 årene han har levd som førte til at han for ni måneder siden valgte å handle slik han gjorde, handle på en måte som er fullstendig uhyrlig og uforståelig for de fleste av oss.

Han valgte å omsette sine fantasier i handling. Det er disse handlingene han nå skal dømmes for.

Spørsmålet er om han kan klare å leve videre med seg selv den dagen skallet brister og han ”tar inn” det han har gjort.

Barn i Norge - rettighetenes land

Norge er et godt land å være barn i...

Allerede mens vi ligger i mammas mage har vi rettigheter. Vi skal ivaretas på best mulig måte. Mor får all verdens gode råd om hvordan hun skal gjøre starten på livet så bra som mulig for den lille. Ikke røyke, ikke drikke, trimme, spise sundt og spise riktig. Høyt kvalifisert personale står klare for å hjelpe den lille inn i verden, og deretter sjekke at alt er som det skal være med den nye nordmannen. Vi ønsker å ta godt vare på våre barn og gir dem den beste starten i livet som tenkes kan.

Barn trenger både mor og far. Dette er dokumentert og vedtatt. Jeg tror vi har verdens beste foreldrepermisjonsrettigheter – fordi det til ”barnets beste”!

Helsetjenesten fortsetter med å følge opp at barnet får det som barn i Norge har krav på. Den lille veies og måles, vaksiner gis for å forebygge sykdom, og mor og far får gode råd og veiledning. Alt dette for å trygge foreldrene slik at de skal være best mulig i stand til å ivareta sine barn.

Deretter kommer retten til barnehage, til skole og så videre utdanning.
Helsetjenester og tannbehandling er også en selvfølge, en rettighet alle norske barn har. Foreldrene får barnetrygd og rett til å være hjemme hvis barnet er sykt. Og når foreldre ikke strekker til av en eller annen grunn, har vi ordninger som skal sikre at barnet likevel har det bra.

Vi søker å tilrettelegge for at barna skal føle seg trygge, ha venner, kunne delta i fritidsaktiviteter, delta i fellesskapet, kort sagt: Sikres en sunn og god utvikling så langt mulig.

Og det skulle bare mangle! Som ett av verdens rikeste land bør det være en selvfølge at vi tar godt vare på det mest dyrebare vi har, barna!

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge og frykter for hva denne dagen vil bringe. Når det ringer på døra kjenner de uro og angst, hvem er det som kommer?

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge i frykt for at dette er siste dagen de får være her sammen med sine (norske) venner.

Hver eneste dag går et antall barn rundt i Norge og sørger over en far eller en mor som har blitt borte – hentet og sendt ut av landet.

Hver eneste dag lurer et antall barn på hvor lenge de skal bo på flyktningmottaket, i kirkeasylet, eller i en hemmelig leilighet. Når skal det virkelig livet deres begynne?

Hva skal man si til et barn på 4-5 år som om igjen og om igjen spør etter pappa, som lurer på hvorfor mamma gråter og er så lei seg, som forstår at noe er så fryktelig galt, men mangler forutsetning for å begripe det som skjer.

Hvordan skal man kunne forklare for et barn at de ikke ble funnet verdige til å få bo her. Nøden var ikke stor nok, trusselen om hva som vil møte dem i ”gamlelandet” kunne ikke dokumenteres godt nok.

Opplevelsen av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke bli møtt, sitter fast. Angst og uro styrer dagen. Hvem kan sove godt om natta når man vet at politiet når som helst kan banke på døra for å hente deg? Fra tidligere liv er kanskje heller ikke forholdet til politi og myndighet så bra, erfaring med vold og overgrep forankres sterkt  i kropp og hukommelse.

De har fått lov å kikke inn litt inn i det man kan kalle en ”god barndom”.

Men det viktigste mangler. Barn trenger trygghet og trygge foreldre. Barn trenger foreldre kan la barn være barn, foreldre som selv eier en trygghet som de kan gi videre til sine barn.

Dette er også barn - i ett av verdens rikeste lang. De har kanskje bodd her store deler av livet sitt, eller de er født her! Har gått i norsk barnehage, skole, fått norske venner, føler seg på mange måter norsk – har blitt norsk – ULOVLIG NORSK!

Om dagen leker de, synger de og er glade, slik barn skal være! Når kvelden kommer og leken tar slutt, kommer de vonde tankene. Hva skjer?

Barn leser sine foreldre.  De føler uroen, ser sporene av angst, depresjon, slitenheten over å leve i konstant beredskap, slikt setter spor. ”Hva skal det bli med meg hvis mor eller far blir borte, blir syk, eller ikke orker mer?”  Foreldres avmakt smitter over på barna.

Vitenskapen har foreløpig ikke kommet så langt at barn kan velge sine foreldre.

Barn kan heller ikke velge hvilket land de skal bli født i.
Barn kan heller ikke bestemme hvilke valg foreldrene skal ta.

Det faller derfor på sin egen urimelighet at barn skal straffes for de valg foreldrene en gang gjorde. ”Justismord”, kalles det når noen blir straffet for noe de ikke er skyld i!

Om barnet er 5 år eller 25 år spiller ingen rolle. De er sine foreldres barn!

Det gjentas: ”Det er foreldrene som har ansvar for sine barn”.

Ja, det var kanskje akkurat det disse foreldrene prøvde på da de gikk til det vanskelige skritt å flykte fra noe kjent til noe ukjent, noe de ikke visste hva var.

I Norge har vi lover som skal sikret god hjelp til barna når foreldrene av en eller annen grunn kommer til kort. Vi har både norske lover og internasjonale konvensjoner som gjelder for dette.

Barn er barn uansett hudfarge og genetikk. Alle barn som bor i Norge - bør ha de samme grunnleggende rettigheter. Alt annet er urimelig.

Det blir som å si at et barn er mer verdifullt enn et annet barn.

”Norge er et foregangsland”. Vi vil så gjerne lære verden hvordan ting skal være. Fortelle om menneskerettigheter og demokrati. Kanskje er det nå på tide med en liten pause i dette arbeidet - inntil vi får tenkt igjennom hva de fine ordene betyr.

Jeg griper meg i å tenke at noen har sovet dypt i timen!

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.

En av de heldige!

Jeg er en av de heldige!

Jeg er en av dem som ble født i riktig land av riktig ”type” foreldre. Foreldre som hadde papirene sine i orden - som hadde rett til å bo i her.

Dette, og bare dette, er grunnen til at jeg i dag tilhører den prioriterte gruppa som med rette kan nyte alle de godene det norske samfunnet byr på.

Jeg lever i et av verdens rikeste land, et demokratisk land, et land med store naturressurser, høy levealder, ekstremt lav arbeidsledighet og gode ordninger for helse og sosialbehov. Legehjelp ved sykdom er en selvfølge, ulike stønader likeså. Jeg bor, og har rettigheter i det som for mange har blitt ”det forgjettede land”, slik Amerika en gang var det for fattige nordmenn.

Noen ganger kjennes det litt ubehagelig å tenke på at alle mine selvfølgelige goder og fordeler, ikke gjelder for alle i landet. Uttrykket: ”Det er forskjell på folk” blir så konkret. Mine selvfølgeligheter i hverdagen synes uoppnåelige for andre.

Hva har så jeg gjort som gjør at jeg fortjener å ha alle disse fordelene, som andre bare kan se langt etter?  Er det fordi jeg som foster valgte å bli født av de rette foreldrene?

”Det er fordi vi gjennom generasjoner har bygget opp landet” sier noen. Vi har ryddet og bygget og jobbet og slitt og i tillegg betalt skatt, slik har vi bygget landet.”

Jeg har jobbet – og betalt skatt – i mange år. Men jeg får da være ærlig nok til å si at dette er ikke noe jeg har gjort for ”å bygge landet”. Jeg har gjort det for å tjene penger til meg selv om min familie, noe jeg tror jeg har felles med de aller fleste andre norske nordmenn. Jeg vet også at mine forfedre jobbet og slet, men heller ikke de gjorde dette som et prosjekt for å bygge landet: De trengte penger for å forsørge seg og familien. At fellesskapet og landet også har hatt nytte av det arbeidet vi har utført, er en annen sak.

Jeg er helt sikker på at mange, kanskje de fleste, funksjoner i samfunnet vil stoppe opp øyeblikkelig, hvis arbeidstakerne ikke får lønn. DE jobber nemlig også for å tjene penger til seg selv, ikke primært for å bygge landet. Det siste er en positiv bi-effekt.

Jeg er altså en av de heldige som har rett til å leve fritt og nyte godt av alle fellesgodene i Norge - fordi jeg en gang, for ganske lenge siden, ble født i riktig land av riktig ”type” foreldre.

I ulike diskusjonsfora tilkjennegir stadig skribenter det jeg oppfatter som frykt for at noen skal ta fra oss landet vårt. En skribent siterte for en tid siden Nordahl Grieg: "Langsomt ble landet vårt eget" hentet fra diktet "I dag står flaggstangen naken". For egen regning la han til: Hundre år seinare vil nordmenn flest seie: "Brått ble landet vårt gitt bort. Men då er det for seint".

Jeg har stor sans for Nordahl Grieg, han har skrevet mye vakkert og tankevekkende. Dette diktet ble første gang opplest 17. mai 1940, noen dager etter at Norge ble okkupert av Tyskland. Den første ”frihetsdagen” etter at en krigsmakt hadde tatt fra oss vår frihet! En situasjon som for øvrig førte til at mange nordmenn måtte forlate sine hjem og sin familie og flykte til land som var villige til å ta dem imot og hjelpe dem. De ble flyktninger! Noen kom tilbake seinere, noen bosatte seg i det landet de hadde flyktet til.

En annen dikter jeg har stor sans for er Arnulf Øverland.
I diktet ”Du må ikke sove” minner han oss om noe som stadig er like aktuelt:


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Jeg må bare innrømme at jeg IKKE deler bekymringen til dem som frykter at vi skal miste landet vårt.  Jeg tror heller ikke at "nordmenn flest" går rundt og er bekymret for dette.

Jeg vil ikke karakterisere mennesker som tror og mener noe annet enn det jeg gjør, verken som naive, at de står for en dårlig politikk, dårlig teologi, dårlig moralfilosofi - eller mangler innsikt i menneskets natur. De har all rett til å mene det de mener - den samme retten som jeg har til å mene det jeg mener - og bli respektert for det.

Det handler heller ikke om å invitere ”alle som vil” til å komme til Norge, det handler om å møte dem som allerede har kommet hit, møte dem med den samme respekt og medmenneskelighet som vi selv kunne ønsket å bli møtt med. Og ikke minst, sørge for at de får en individuell og grundig behandling av sin sak.

Dette er heller IKKE det samme som at alle som har kommer hit behøver å bli her. Det handler om hvor høyt lista skal ligge - for at noen i det hele tatt skal få bli her.

Når alvorlig syke mennesker sendes ut av landet - dødsdømte sendes tilbake til en mulig bøddel - barn fratas sine foreldre på ubestemt tid - kvinner og menn fratas sine ektefeller -  barn, som er født her eller har bodd her mesteparten av sin barndom sendes ut av landet, ja da synes jeg dette tyder på at vi er i ferd med å miste det medmenneskelige aspektet på bekostning av retten til "å være herre i eget hus”.

Jeg er forøvrig slett ikke sikker på at Nordahl Grieg ville satt pris på at hans dikt ble tatt til inntekt for fremmedfrykt.

Det er godt å være barn i Norge?

Om "A-barn" og "B-barn"

Barn i Norge er heldige!

Ikke bare har de verdens vakreste land å bo i, de bor også i ett av verdens rikeste land. Ikke bare er de sikret barnehage, skole, helsestell og rett til utdanning, de har også en egen lov som beskytter dem og sørger for å ivareta deres rettigheter.

Denne loven, ”Barneloven” eller ”Lov om barn og foreldre” som den formelt heter, trådte i kraft allerede i 1982. Den omhandler alle de viktigste problemstillingene  i et barn liv. Alt fra retten til en far, foreldreansvar og omsorg, fostringsplikt, og hvor barnet skal bo, finnes bestemmelser om i loven. Norge er et land som sørger for å ivareta de svakeste på en verdig og god måte. Vår rikdom skal selvsagt også komme de minste til gode. Våre barn skal ha det så bra som mulig.

For ganske nøyaktig to år siden ble det gjort endringer i ”Barneloven”. En endring besto i at det kom inn et forbud. Et forbud mot å ”klapse” barn!

I pressemeldingen, sendt ut 09.04.10 står følgende:
Barneloven har med virkning fra i dag blitt endret slik at det nå er tydeliggjort at barn ikke skal utsettes for noen form for vold, heller ikke for eksempel lette klaps, selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen.

Det presiseres at barn heller ikke skal utsettes for skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs opptreden. Dette kan for eksempel omhandle innelåsing av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, latterliggjøre barnet mens andre hører på eller følelsesmessig avvise barnet.

Når jeg leser dette kjenner jeg at jeg blir så rørt - og så glad inni meg. Det er så godt å vite at vi har en lovgivende forsamling som er opptatt av å verne og ivareta våre minste og mest sårbare.

Det kjennes krenkende å bli slått, selv om det bare er en ”klaps”. Dette har regjeringen forstått og tatt konsekvensen av. ”Slik kan vi ikke ha det!”.
”- Jeg er glad for at all tvil en gang for alle er ryddet bort. Alle former for vold rettet mot barn – selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen - er totalt uakseptabelt i dette landet”, sier statsråd Lysbakken

Slik jeg forstår dette, handler det om å sikre, og beskytte barna mot vold. Det er viktig at dette blir satt på dagsordenen. Aksept av vold mot barn forteller om et samfunn som ikke klarer sin viktigste oppgave, å ivareta de svake. Ingen form for vold mot barn er akseptabel – det er totalt uakseptabelt i dette landet, sier ministeren.

Jeg stusser bare litt over tredje avsnitt i pressemelding: Det presiseres at barn heller ikke skal utsettes for skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs opptreden. Dette kan for eksempel omhandle innelåsing av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, latterliggjøre barnet mens andre hører på eller følelsesmessig avvise barnet.

Jeg lurer derfor nå på en ting: Hvordan er det for et barn å vite, tenke på, drømme om - at pappa eller mamma snart kan bli borte – eller at de allerede er sendt bort! Sendt av gårde på ubestemt til. ”Trusler om at barnet skal bli forlatt” skal ikke lenger være tillatt å komme med. Og skremmende og plagsom opptreden eller annen hensynsløs opptreden er ikke tillatt. FORDI: barn ikke skal utsettes for noen form for vold.

Å frata et barn en omsorgsperson er etter min mening et minst like stor, ja, antakelig større overgrep mot barnet enn om barnet hadde fått en klaps. Å frata et barn en omsorgsperson er å utøve vold mot barnet.

Jeg tillater meg å tro at svært mange av de barna som har blitt fratatt sin pappa eller mamma på grunn av UNE’ s tvangsskilsmisser, kanskje heller ville valgt en klaps!

Det finnes dessverre etter hvert mange barn i Norge som har blitt frarøvet sin ene forelder. DETTE ER VOLD MOT BARN. Og det aller verste er at det er AS Norge v/UNE som er voldsutøveren. Og: Det er tilsynelatende helt greit at dette skjer!

Det fortoner seg mer enn merkelig for meg – ut fra begrunnelsen som gis ved lovendringen – at man uttrykker slikt engasjement og bekymring for barns helse, ve og vel – uten å se dette hører inn i en større sammenheng. Jeg vet godt at denne loven handler om forholdet mellom barn og foreldre. Det jeg stille spørsmål ved, er tankene bak lovendringen og begrunnelsen for denne. Intensjonen med loven er å gi barn vern mot vold!

Det er lenge siden det ble ”opplest og vedtatt” at psykisk vold er minst like alvorlig som fysisk vold, det er bare vold på en annen måte. På lengre sikt gir kanskje de psykiske sårene de største plagene. Helsebegrepet knyttes til mer enn den fysiske delen av oss.

Vold mot barn er vold mot barn – uansett hvem utøveren er. Det kan ikke være slik at det blir ”mer akseptabelt” fordi om det er UDI/UNE som er voldsutøveren.

Noen lenker til samme tema:

Like rettigheter for alle eneforsørgende?!??.....
http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1011/thread139472/#post_139472

”Med tårer i øynene”
http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread138557/#post_138557

Forbudt å klapse barn - Barneloven endret i dag
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2010/Forbudt-a-klapse-barn---Barneloven-endret-i-dag.html?id=600031

Ni måneder seinere...

For snart 9 måneder siden skrev jeg ned noen tanker om "massemorderen".  I dag starter samfunnets oppgjør med han.

"Tanker om en massemorder"

De siste dagers tragedie har åpnet øyne våre for at vold og ondskap også kan ramme oss som et helt folk.

Vi har tidligere sett mange eksempler på at enkeltpersoner har blitt utsatt for tilsynelatende tilfeldig eller overlagt vold.

Vi har sett ondskap tidligere, både her hjemme og ikke minst i andre land. Mennesker som blir mishandlet, skadet, torturert og  drept.  Uten at det alltid har vært lett å se meningen bak handlingen. Vi har sett offer for ubegripelige voldshandlinger.  Ubegripelige for mange av oss, men likevel, ”riktige” og meningsfulle for dem som utførte udåden. 

Heldigvis finnes det ikke så mange – hvis noen - eksempler fra vår del av verden som likner på den ondskapen som har blitt så tydelig synliggjort  de siste dagene. 

Noe av det som antakelig  fortoner seg spesielt for mange av oss, er måten gjerningsmannen framstår på, i forkant,  under ugjerningen – og i ettertid.  
Selv har jeg, i denne saken,  problem med  å få øye på ”mennesket bak handlingen”.  Da tenker  jeg selvsagt ikke på det bildet massemorderen selv har presentert for oss. Det viser den person og den handling han VIL vi skal se. Jeg tenker på det mennesket som er, eller engang var, bak denne ”infopakken”  han serverer oss.

Tilsynelatende  ser  vi ingen tegn til anger, ingen tegn til empati, ingen tegn til forståelse for hva han egentlig har gjort!  Ingen tegn til at det han gjorde var, eller kunne være  galt!  Han gjorde det han skulle gjøre (så langt han klarte), slik han hadde bestemt.  Han fulgte en nøye oppsatt plan, utviklet over lang tid.

Omnipotens

Historien har flere eksempler på  omnipotente personer,  personer som  ser seg selv som allmektige.    Det  kan synes  som om han, massemorderen,  har opphøyet seg selv til en slags guddom  – en Gud med rett til å bestemme over andre menneskers  liv og død.  Med rett til å drepe og med  rett til å ta fra andre mennesker deres rett til å leve.  
En av de aller første beskrivelsene av gjerningsmannen jeg hørte,  kom fra en av de overlevende fra Utøya.   ”Det verste”, sa hun ”var at han var så rolig”! Han gikk rolig og kald omkring  og drepte mennesker som var helt forsvarsløse. Det var ”ikke noe stress over han”!

En annen ungdom fra Utøya snakket om latteren hans, latteren hun hører hele tiden og ikke klarer å  glemme.

Handlingene

Hva karakteriserer så denne mannens handlinger?  Hva kan vi se, hvis vi prøver å se bakom det han ønsker vi skal se?

Han har selv prøvd  å tegne et bilde av seg som en ridder,  en ”frelser”,  eller den  utvalgte - som skal redde Europa, Han har påtatt seg en oppgave han skal utføre. Dette bildet holder han opp for oss, og vil at vi skal tro på.

I forkant av ugjerningen skapte han seg en  ”image”  som, når tiden var inne,  skulle vise verden hvem han var og storheten i det han gjorde.  Hans manifest  forteller en historie, slik han ønsker  at vi skal få den presentert. Han har i mange år forberedt  livs-prosjektet sitt.  Han har trent mye, puttet i seg anabole steroider,  tatt operasjoner for å få det ”riktige utseende”, tilegnet  seg riktig ”klesdrakt/uniform”,   tatt de riktige bildene der han framstår som en ”stor” person,  og like før han gikk til handling, sørget han for  at mange fikk  tilgang til hans manifest.

Det inngikk også i planen hans at tiden nå snart var inne for at han skulle få en åpen talerstol  under fengslingsmøtet. Her skulle han stille i uniform og frambringe sitt evangelium – ”det glade budskap”  til en hel verden!

Jeg finner ingen tegn til ridderlighet i hans handlinger. Tvert imot.  De bærer preg av noe helt annet. De bærer preg av en ynkelighet jeg aldri har sett maken til.

Jeg ser en person som med eksplosiver og tunge våpen angripe forsvarsløse mennesker. I regjeringsbygningene er det mennesker som er på sitt daglige arbeid, utenfor bygningene går tilfeldige personer forbi.  Ingen av dem har noen gang gjort han noe, de blir bare tilfeldige offer for en mann som har satt seg selv til hersker over andres  liv og død.

På Utøya, ungdom i starten av livet sitt. Glad, engasjert ungdom som er opptatt av demokrati og solidaritet.  Ikke ungdom som driver med våpentrening eller  terrorplaner, nei vanlig norsk ungdom som var glad i livet og vil bruke det til noe de tror på og brenner for. 

Det viser seg nok en gang, man kan ikke diskutere med kuler. Han gikk grundig til verks. Ikke stresset og kaotisk, nei, rolig og veloverlagt. For å være sikker på at han hadde lykkes med å drepe, skjøt han dem gjerne med et ekstra skudd i hodet. Han tok seg god tid, hadde rikelig med ammunisjon , og brukte kuler som ga store indre skader.  Hvis noe kan kalles ”rått parti” så må det være dette.

De hadde ingen ting til å forsvare seg med.  Bøn om nåde, hadde ingen virkning, selv fra de yngste. De så sine venner bli drept, og visste at turen snart også kom til dem.   De var på en øy, de var unge, de var helt forsvarsløse, og  det tok lang tid før de fikk hjelp. Da var det for seint for mange av dem!

I vårt nedarvede  tankegods ligger det en del  føringer for  hvordan vi skal være som menneske. Vi skal hjelpe de som trenger hjelp, vi skal ikke sparke (overført betydning) en som ligger nede, vi skal beskytte de små og svake, og vi skal respektere andres rett til sitt liv. 

Alle disse grunnleggende  holdningene satte massemorderen seg  ut over.  Han gjorde det vi som mennesker  vet at vi ikke skal gjøre.  At han så i tillegg vil ha oss til å tro at dette er en heltedåd, eller ”ridderlig” handling, gjør det hele enda mer avskyelig og ynkelig.  Over disse handlingene finnes det ingen storhet, ingen verdighet.  Disse handlingene viser bare feighet og litenhet.

Da bevæpnet politi  endelig kom slapp han våpenet sitt og overga seg  omgående, med hendene over hodet. Mot  våpen visste han at han ikke hadde en sjanse, han visste også at med å overgi seg ville han sannsynligvis redde sitt eget liv. I Norge er vi tilbakeholdne med å skyte ubevæpnede personer.

Ettertiden

Vi vet litt om hvilke planer han har lagt for ”prologen”.  Nå skulle tiden være inne for at han skulle høste av det han hadde sådd. Nå var tiden endelig kommet for at han skulle få den ”ære og berømmelse” han hadde brukt så mye tid på å forberede. Det sies at han uttalte at han ”heller ville bli hatet enn glemt”, vi har hørt om hans behov for en talerstol  og en regi av det som videre skjer.  Vi har fått formidlet at han regner med å bli hatet, at det han har forårsaket skulle spre hatets gift utover landet.

Det som har skjedd har vært det motsatte.  Mennesker har blitt mer deltakende, mer støttende, mer omsorgsfulle, kjærlighet har blitt budskapet i stedet for hat. Hele det norske samfunnet har vist at vi har verdier som vi ønsker å ta vare på, vi vil ikke styres av hat og frykt og lukkethet. Vi hegner om vårt åpne samfunn, vårt demokrati, vår rett til å si, tenke, mene det vi står for - og andres rett til akkurat det samme.

I vårt lange land finnes det mange meninger om det meste. Og slik skal det fortsatt være.  Det er et uttrykk for et trygt og velfungerende samfunn. Et uttrykk for demokrati, toleranse, likeverd, solidaritet og humanitet.

Vi har rett til å tenke de tanker vi vil, rett til å uttrykke våre meninger, rett til å være uenige, rett til å føle det vi føler.  Dette er noe av det som gjør Norge til et godt land å bo i.  Så er det en rett vi IKKE har, er retten til å GJØRE  alt det vi føler, tenker, mener og sier. 

Hva er det som gjør at et samfunn kan overleve? Hva er det som skiller et godt samfunn fra et destruktivt samfunn?

Noe av det viktigste som skiller er respekt for livets ukrenkelighet og menneskets rett til sitt liv. Ingen har rett til å frata noen andre deres liv. Ingen har rett til å påføre andre skade, ingen har rett til å mene at fordi min sannhet er den eneste sannhet, den gir meg en ”guddommelig rett” til å utføre de handlinger  jeg måtte mene er riktige!”

Mennesket bak handlingen

Når virkningen av de anabole steroidene blir borte, når massemorderen får vite at folks reaksjon er ikke hat, men kjærlighet,  at det  groteske angrepet på uskyldige fører til mer engasjement, og  at han ikke ses på som en ridder/redningsmann, men som en  feig og ynkelig  stakkar, da kan det hende at vi til slutt kan se at det finnes et menneske bak disse uhyrlige handlingen. 

Vi må ta lærdom av at det som har skjedd, kunne skje. Vi må våge å se nøye etter  hva som fungerte bra, og hva  som kan gjøres bedre, vi må tørre å være ærlige på at verden rommer mer enn hva vi hittil har sett i vårt land. Men frykt må ALDRI få styre oss.

Frykt er tegn på avmakt.

Og: La oss ikke gi han det han ønsket - la ikke de dødes død være forgjeves!

Norge: Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!

I gamle dager var det slik - også i Norge - at man ikke fritt selv kunne velge hvem man ville gifte seg og få barn med. Hensyn til familie, eiendom, sosial status osv. førte til at mange ekteskap ble inngått av andre grunner enn kjærlighet.

I dag skal det være et fritt valg for alle, selv å bestemme hvem man vil dele livet sitt med. Det finnes offisielt heller ingen sanksjoner som gjør at hvis du velger feil så skal du straffes for dette. Velferdssamfunnets støtteordninger skal da ivareta oss hvis vi trenger det. Og loven er lik for alle. (?)

Våre lovgivende myndigheter har sågar vedtatt en egen lov som forbyr foreldre å bestemme hvem barna deres skal gifte seg med, retten til å bestemme over eget liv står høyt i Norge. Her kreves respekt for den enkeltes rett til å gjøre egne valg! Tvang er noe som kun kan brukes for å sikre liv og helse.

Hver dag møtes mennesker og blir glade i hverandre, de ønsker å leve livet sammen. Følelser styres ikke av fornuft, de spør ikke etter hudfarge eller fødested. De bare kommer!  ”Ulovlig kjærlighet” er et begrep jeg velger å tro er gravlagt for lenge siden - i vårt samfunn.

Barn kan fortsatt ikke velge sine foreldre, men alle barn er lovlige barn. Barneloven understreker barnas mange rettigheter. Foreldre har et ansvar for å ta godt vare på barnet sitt (§30 i barneloven.) Barnet har også en rett til samvær med begge sine foreldre!

Blir man aleine med ansvaret for barn har man noen ekstra økonomiske rettigheter. Rett til overgangsstønad, dobbel barnetrygd, bidrag (forskudd),  kontantstøtte, og hjelp til jobb og utdanning. Barnet skal fortsatt ha mulighet for et fullverdig og godt liv, på lik linje med andre barn i Norge. En forutsetning for å ha disse rettighetene er at man har riktig ”sivilstatus”.  Problemet oppstår når staten foretar en ”tvangsskilsmisse”, slik mange dessverre har opplevd.

Da mister man retten til ulike stønader fra NAV, man mister muligheten for å gi barnet det barnet etter loven har krav på, en mamma og en pappa som er tilstede for ungen sin. Man mister også en økonomisk støtte til å klare å opprettholde en forsvarlig økonomi for seg selv og barnet. Man stilles overfor et valg mellom pest og kolera.

Det er opplest og vedtatt at det skal være trygt og godt for et barn å bo i Norge. Noen ganger blir det så alt for tydelig hvor langt det er mellom liv og lære.

Det dukker opp en litt ekkel tanke: Er vi i ferd med å sortere barn når det gjelder behov og egenverdi?  Er det slik at noen barn fortjener å ha to foreldre, andre gjør det ikke?  Er vi i ferd med å gjøre noen barn mindre verdifulle enn andre barn. Skal vi akseptere at samfunnets goder (herunder lover) gjelder for noe barn, men ikke for andre barn – for dem er det ikke så nøye med?

Ettertiden vil fordømme oss – slik vi i dag fordømmer det som skjedde med ”tyskerungene”, taterne, barnehjemsbarna, og flere andre grupper.

Har vi ikke lært noe av vår historie?

Det kan synes som om Statens parole er: Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!

Jeg mener fortsatt: 

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.

De triste øynene.

”Ser du så triste øyne hun har”, sier Lola, og viser meg et bilde på internett av ”Verona 9 år gammel, deportert til Sarajevo”.

I neste øyeblikk ser hun bort på de to småjentene hun selv har, og jeg kan lese tankene hennes. ”Hun hadde bodd her i ni år”, fortsetter Lola. ”Hun var født her, snakket norsk, hadde gått på skole her, hun var norsk, hvordan kunne de ta fra henne livet hennes”?

Jeg ser at Lola både er opprørt og lei seg. ”Når jeg ser på dette bildet av Verona”, sier hun, ”så ser jeg mine egne to døtre. Jeg ser for meg hvordan livet deres vil komme til å bli hvis vi blir sendt tilbake til det landet jeg flyktet fra. Ser for meg de triste øynene deres, og vet at jeg selv ikke har noen mulighet for å gi dem noe liv der. De har heller ingen pappa som kan hjelpe oss, og vi har ingen steder å gjøre av oss. Selv har jeg bodd hele mitt voksne liv i Norge, jeg er fremmed i det landet styresmaktene vil returnere oss til. Jeg har ingen jeg kan be om hjelp der”.

Vi setter oss i sofaen og Lola serverer tyrkisk kaffe. Jeg forstår at hun har mer på hjertet, -  som det er vanskelig å snakke om. Hun trenger tid.

Hun stirrer lenge fram for seg, stirrer inn i ingenting, og jeg ser hun er langt, langt borte.

”Jeg fikk en telefon i dag”, sier hun plutselig. ”Den var fra en venninne som jeg ble kjent med på asylmottaket – for mange år siden.  Hun har bodd lenge i Oslo sammen med mann og tre barn. Mannen kom først til Norge og fikk oppholdstillatelse, siden kom hun og det eldste barnet etter. Seinere har de fått to barn til. Mannen var i full jobb, barna gikk på skole. Så plutselig en tidlig morgen like før påske kom politiet og hentet henne og barna og kjørte dem til Trandum. Det samme skjedde med to andre familier også. Derfra ble de satt på flyet, og nå er de deportert. Det var en fryktelig telefonsamtale” sier Lola. ”Venninna mi bare gråt og gråt” – ”Du aner ikke hvor forferdelig det er her”, gjentok venninna, om igjen og om igjen.  ”Jeg bare gråter, vi har ingen sted å bo, og barna lengter hjem til Norge”!

Trusselen om deportasjon har Lola hatt hengende over hodet lenge. Hun vet hun lever på ”lånt tid”, hun vet at PU når som helst kan stå på døra og ta fra dem det lille livet de nå har. Med maktens selvfølgelige rett!

Hun vet også at for hver dag som går i Norge, blir det en dag mindre å leve i landet hun frykter.  Derfor prøver hun å glede seg over dagen i dag – og se på den som en gave. Men når kvelden og mørket kommer, da kommer også frykten snikende. Hun forteller meg at fortsatt gruer hun seg hver eneste kveld når hun legger seg - fortsatt prøver hun å forberede seg på at dette kan bli hennes siste natt i ”frihet” i Norge – at denne natta avsluttes med at det er hennes tur til å bli hentet og deportert. 

Det lille vinduet høyt oppe på veggen slipper inn litt av sollyset. Gardinene er alltid trukket for, men vårsola klarer likevel å finne en liten sprekk å kikke inn gjennom.

Barna ser sola som roper og lokker, og vil ut å leke, men i dag sier Lola nei. De siste dagers hendelser har gjort henne ekstra urolig.  Ellers bruker de gjerne dra til en familie med barn i samme alder for å leke, men ikke akkurat nå. Den konstante uroen hun lever med ble forsterket da hun forsto at Veronas 9 år i Norge ikke gjorde henne verdig til fortsatt å få bli her. 

Et lite barn, Verona 9 år, ble veid - og funnet for lett. På den andre vektskålen lå tung politisk prestisje – pent innpakket som ”innvandringsregulerende hensyn”.