torsdag 28. juni 2012

I dag skinner sola!

Når man velger å engasjere seg i asylproblematikkens mange utfordringer, må man være forberedt på både å møte og tåle sterke og vonde opplevelser. Møte med stor fortvilelse og mye avmakt kan også fort skape en opplevelse av å bli utbrent, samme hva man gjør så nytter det likevel ikke! Eller???

Det har vist seg at Norge er et land som ikke bare ligger langt oppe mot nord, det er også et land hvor vinteren er iskald og sommer og varme ofte lar vente på seg.

Innimellom kommer det noen gode varme dager. Sola skinner og fuglene synger, og vi lures til å tro at nå går vi mot varmere tider.  Så viser det seg at vi er lurt, det vakre vi så var bare ”en såpeboble”.

I et slikt land er det kanskje ekstra viktig å ta vare på de ”soldagene” vi får. Nyte dem, glede oss over dem, og bevare minnet om dem i ettertid! De forteller oss innimellom alt det mørke og kalde kan det også komme noe godt.

*****
For en tid tilbake skrev jeg brev til en ordfører og ba om hennes hjelp. Saken handlet om ”Meta” og hennes to barn som så gjerne ville få komme i barnehage.

Se Ot.prp. nr. 52 (2007-2008) om ”Barnehageloven”.

I et brev til alle landets kommuner, datert 09.12.2008  skriver  kunnskapsdep:

Sitat: Pkt.2.2
”I henhold til §8 andre ledd har kommunen plikt til å tilby plass i barnehage  til alle barn under opplæringspliktig  alder som er BOSATT i kommunen, jf §12a. Det følger av §12a andre ledd at barnet har rett til plass i barnehage i den kommunen der det er bosatt. Med bosatt menes der barnet har bostedsadresse. Det stilles ikke krav om at barnet må være folkeregistrert i kommunen.  (sitat slutt)

Så er det da likevel noen kommuner som har vedtatt at i deres kommune er det ikke nok at barnet faktisk bor, det må også være folkeregistrert der. Slik er det i den kommunen hvor ”Meta” og hennes barn bor.

Det kan sikkert tenkes noen gode grunner for at en kommune velger å innføre en slik bestemmelse, spørsmålet et vel mer ”hvor langt” tenkte politikerne da de vedtok regelen?

Har de også tenkt på ”de usynlige” barna, de som er her, men offisielt ikke har lov å være her?

For denne bestemmelsen rammer ikke bare barn fra en nabokommune som ønsker kortere vei til barnehagen, eller foreldre som vil levere barna i nærheten av der de jobber, det rammer aller sterkest de barna som allerede et fratatt det meste av sin barndom, asylbarna og andre barn med foreldre uten formalitetene i orden i folkeregisteret.


Dermed brast ”såpeboblen” for to forventningsfulle barn. Selv ordføreren kunne ikke hjelpe!

Eller kunne hun det? Mitt siste spørsmål til henne var: "Var det virkelig ”slike barn” man ønsket å ramme gjennom denne kommunale bestemmelsen?"

 *****
Det har gått litt tid, og jeg ventet fortsatt på tilbakemelding på mitt siste utspill til ordføreren. Jeg har forstått at det jobbes litt i kulissene, men får naturlig nok ingen info.

Så, i går kontaktet jeg barnehageavdelingen, nå var tiden inne for å få en avklaring. Jeg ba om konkret svar på hvordan saken sto, og om man hadde klart å finne en løsning på formalitetene.  Rette vedkommende til å svare var ikke til stede, så jeg sendte en mail og ba om konkret svar.

I dag kom følgende svar på mail:

Hei,
Jeg kan bekrefte at alle formaliteter er i orden.
Med vennlig hilsen
XX
Saksbehandler
Pedagogisk virksomhet / Barnehager

***** 

Neste uke skal to jublende glade barn, ”Meta”  og jeg ta oss en tur i barnehagen og hilse på de som jobber der.

Og så begynner nedtellingen til oppstart i august.


HURRA, HURRA, HURRA! I dag skinner sola!

fredag 22. juni 2012

Kjære ordfører - oppfølging.

Den 29. mai sendte jeg mitt første brev/mail vedrørende ”Meta” og de to barna hennes, til Ordføreren i kommunen hvor ”Meta” bor.

Allerede samme kveld fikk jeg respons!
Ordføreren bekreftet at hun ville lese brevet grundig i løpet av morgendagen og vurdere på hvilken måte hun kunne bidra i den ”meget vanskelige saken”.

Jeg takket omgående for raskt og hyggelig svar – og kjente at jeg var imponert over en politiker som reagerte slik. Det var til og med 2. pinsedag.


Dagen etter gikk jeg spent og ventet på mail. Utpå kvelden kom den!
Ordføreren beklaget, hun hadde dessverre ikke hatt mulighet for å se på saken den dagen, men håpet å få gjort det ”i morgen ettermiddag”.


Jeg takket for tilbakemeldingen og ga uttrykk for at jeg selvsagt forsto at hun hadde mye annet som også måtte gjøres. Med storstreik og oppsamlede oppgaver etter en langhelg vil det alltid være nok å ta tak i.

Og som ”Meta” sier: ”Etter 10 år i Norge med livet ”på vent” har jeg fått lære meg kunsten å vente”.

Så vi ventet.

Etter en og en halv uke, syntes jeg vi hadde ventet lenge nok. Jeg sendte en ny mail til ordføreren med spørsmål om hun hadde fått tenkt igjennom barnas situasjon og om hun kunne bidra med noe slik at skolekontoret slapp dem inn i barnehagen. 

Det kom ikke noe svar!

Etter to og en halv uke kjente jeg at tiden var inne for å ta i litt.
Jeg sendte derfor en ”purremail” til ordføreren hvor jeg minnet om hva hun hadde skrevet i sin tidligere mail, for snart tre uker siden.

Så, endelig fikk jeg svar!

Ordføreren har brukt mye tid på å tenke gjennom og vurdere ”saken”.
At både mor og barn har en meget vanskelig hverdag er det ingen tvil om. Men dessverre kan hun ikke gjøre så mye for dem siden de lever i skjul.

Tiden var inne for et nytt brev/mail:

Hei!

Takk for tilbakemelding!
Jeg er selvsagt helt enig med deg i at det er en svært vanskelig sak.
Hele livet deres er ekstremt vanskelig, det er knapt mulig for oss som "lever under normale forhold" å forstå hvordan deres hverdag er.

Årsaken til at jeg sendte brev til deg, er imidlertid en sak som har med din kommune, NN å gjøre!


Da det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet i NN, var det fordi det er der Meta og barna oppholdt seg mest stabilt. Hun har nå fått en ordning med at hun vederlagsfritt får bo fast hos en familie i NN. Dette betyr dermed at barna har en "fast base", noe barnevernet også var opptatt av.
Så var alle enige om at barna burde vært i barnehage, og det var da problemene startet.

NN kommune hadde nemlig innført en regel om at kun barn som var innbyggere i NN kommune. Dette tolker skolekontoret slik at barna da må være folkeregisterført i kommunen.

Jeg finner følgende om dette på nettet:

Foreldre med barn bosatt utenfor NN kommune kan søke barnehageplass i NN, men individuell rett til barnehageplass har innbyggerne kun i sin egen bostedskommune. NN kommune plikter, jf. barnehageloven, å tilby barnehageplass til innbyggere i NN kommune. På bakgrunn av dette vil søkere fra andre kommuner først bli vurdert etter at rettigheten til NN kommunes innbyggere er ivaretatt.

Slik jeg forstår dette har alle barn som er bosatt i NN kommune rett til barnehage der.  Er man bosatt i en annen kommune vil man komme "i annen rekke".

Spørsmålene mine er derfor:

1. Hva menes med å være "innbygger i NN kommune"?

2. Betyr dette at man faktisk BOR der, eller at man er registrert i folkeregisteret i NN kommune?

3. Hva med barn som bor i kirkeasyl, BOR de i NN kommune hvis kirka ligger i NN?  Det jeg ønsker er altså en avklaring på hvor strengt man skal forstå "bor i/innbygger-begrepet".

 Og så et oppfølgingsspørsmål til slutt?

4. Var det slike barn som i "Meta-saken" kommunestyret egentlig ønsket å regulere, eller er dette en "uforutsett" - og kanskje uønsket (?) virkning av vedtaket.

Jeg håper du vil ta deg tid til å gi meg svar på disse spørsmålene.

Vennlig hilsen


Svar på dette brevet har jeg foreløpig ikke fått.

Derimot har jeg fått en mail med spørsmål om ”Meta” er folkeregistrert i en annen kommune.

Slik er svaret på det spørsmålet:
Skolekontoret opplyste at familien var registrert i Oslo. Jeg har spurt "Meta" om dette, og hun sier at hun aldri har bodd i Oslo, ei heller meldt flytting dit.
Det kan tenkes at hennes eks-mann kan ha meldt flytting dit,
men hun tror det ikke!

Forklaringen er antakelig (hvis det er riktig) at når asylsøkere får/fikk arbeidstillatelse (som mannen engang hadde) så ble man registrert i Oslo, de har jo da ingen bostedskommune. Dette er noe jeg TROR, ikke noe jeg vet.

"Meta" og mannen bodde på asylmottaket i XXX da de fikk endelig avslag på søknaden sin. Det var den gang søkt barnehageplass til den eldste jenta i XXX kommune.



Slik står saken nå, snart en måned etter at jeg sendte den første henvendelsen til Ordføreren.

Hver gang jeg ser "Meta" og barna, prater ungene ivei om barnehagen og at de snart skal dit. De maser litt for å få vite når det skal skje, og "Meta" prøver etter beste evne å avlede dem. "Snart, snart" er et ofte brukt ord. Usikkerheten rundt saken trenger de ikke bli del av. Livet deres er vanskelig nok som det allerede er.

Jeg kan høre forventningen og gleden deres når de prater i vei om barnehagen - og i leken er de der allerede. Jeg kjenner på at jeg får lyst til å gråte.

Det er godt å være barn i Norge – for NOEN barn!

NB! Dette er ikke et forsøk på å henge ut noen, verken ordfører eller kommune. Det er kun et forsøk på å illustrere hvor vanskelig hverdagen er - for noen.

søndag 10. juni 2012

KJÆRE ORDFØRER

For en tid tilbake leste jeg i lokalavisa at ordføreren i en nærliggende kommune uttalte følgende: 
”Skal vi bare lukke øynene? – Eller ta et standpunkt, spør ordfører ..” 
I følge lokalavisa var både hun og en lokal stortingspolitiker opptatt av å sette asylbarna – og ikke reglene i fokus.


Jeg skrev derfor et brev til ordføreren, med kopi til stortingspolitikeren, et brev som jeg gjengir litt fra her:


Kjære ordfører!

Dette brevet er skrevet på vegne av en asylsøkermamma med to små barn, bosatt i din kommune. En mamma som sterkt trenger hjelp fra deg slik at barna hennes kan få komme i barnehage, slik at de får mulighet til å få et minimum av normalitet i en ekstremt vanskelig hverdag.

Av grunner som du sikkert vil forstå, velger jeg i denne henvendelsen å anonymisere mor, men hun stiller gjerne opp til et møte hvis det er ønskelig.

Jeg håper du tar deg tid til å lese, og gi en tilbakemelding på denne henvendelsen. Dersom du har spørsmål om saken, kan jeg treffes på telefon.

Kort fortalt er historien til "Meta" slik:
(Her kommer en kortversjon av historien til mor – som jeg her velger å kalle ”Meta”. Av gode grunner er historien hennes fjernet her.)


Jeg ble kjent med ”Meta” i august-2011. Da var hun svært deprimert, 22. juli-hendelsen hadde med full styrke vekket vonde minner til live igjen. En felles bekjent kontaktet meg og spurte om jeg kunne ”prate litt med henne”.  Jeg sa ja, og har siden valgt å ga inn i en ”venninnerolle/tanterolle”.  Jeg har innsyn i alle hennes asylpapirer og har fullmakt til å representere henne.

Jeg brukte lang tid på å overbevise henne om at barnevernet ville hennes/barnas beste. Blant Kosovo-Albanere er det stor mistro til myndighetene, og barnevernet står nok aller lavest i kurs. Venner og familie rådet henne til omgående å forsvinne igjen, og den familien som har hjulpet henne med et sted å ”bo”, ble meget bekymret da de hørte nevnt barnevern. De er innforstått med at de tar en stor sjanse med å la henne bo der hemmelig, dette ble som kjent straffbart for en tid tilbake.

”Meta” ble godt tatt imot hos barnevernet. Etter noen møter – hvor av jeg har deltatt på alle unntatt ett – har ”Meta” akseptert at barnevernet ikke er en fiende, de ønsker å hjelpe henne med barna. ”Metas” høyeste ønske er selvsagt å få oppholdstillatelse i Norge, men deretter kommer ønsket om at barna skal få gå i barnehage – få være barn sammen som andre barn.

Hun ønsker dette, selv om hun er klar over at politiet når som helst kan finne henne og sende henne ut av landet. Og barna spør, og ber, og vil! Alle andre barn de kjenner går i barnehage, de er for små til å forstå hvorfor ikke de også kan få gå dit.

Barnevernet er nå ferdig med sin undersøkelse.  På siste møte var det enighet om at barnevernet skulle søke plass for barna i barnehage  - dette ville uten tvil være til barnas beste. Et problem var det likevel at ”Meta” ikke fikk lov av ”husverten” å oppgi hvor hun bodde - av forståelige grunner. Uten adresse var det ikke så lett, men barnevernet skulle forsøke, og to dager etter kom den gode nyheten: Det ordner seg med barnehageplass til den eldste, og så kanskje etter hvert også til minstemann!  Så glad har jeg aldri sett ”Meta” før. Hun så endelig et lite lys i den lange, mørke tunellen.

Dagen etter  ringte barnevernkurator meg. Det var blitt en misforståelse med skolekontoret. ”Meta” måtte likevel ha adresse i kommunen!  Men den kunne være hemmelig, og så kunne man i tillegg bruke hennes postboksadresse – som er i riktig kommune.

I følge barnevernkuratoren er familien nå registret i Oslo, ”så det var bare å melde flytting  - og be om hemmelig adresse. Det var nemlig en bestemmelse i kommune som sa at kun barn som var folkeregistrert i kommunen kunne få barnehageplass der”, hadde skolekontorkontakten sagt.

Det er lenge siden verden var så enkel!

Jeg antar at familiens registrering i Oslo har sammenheng med mannens søknad om arbeidstillatelse da de kom til landet. Det er ikke mulig for ”Meta” å melde noen flytting fra denne adressen og til ny kommune. Det kreves legitimasjon for slikt. I tillegg er det slik at hemmelig adresse (kode 6) gis av skattemyndighetene og krever svært godt dokumentert begrunnelse/politianmeldelse.  Det sier seg selv at dette ikke er mulig for ”Meta”.  Hun har dermed ingen adresse å oppgi, for da svikter hun familien som har gitt henne mulighet for husrom.

Kjære Ordfører, det er på grunn av dette at jeg nå skriver brev til deg.

”Meta” har nå mistet 13 år av sitt liv – hvorav 10 i Norge.  Begge barna er født i Norge, den eldste datteren er 4,5 år, og den yngste 3 år.  De venter fortsatt på å kunne starte på sin barndom. Dette brevet handler altså om to småjenter som lengter etter et liv ute i frisk luft, sammen med andre barn, og som derfor desperat trenger å få komme i barnehage, evt. et alternativt opplegg. ”Meta” kommer gjerne og forteller mer om sitt liv om sin hverdag hvis det er ønskelig, du kan også få møte barna.

For slik som dette skal vel ikke barn ha det i din kommune - eller noe annet sted i Norge?

Man kan mene hva man vil om ”Metas” valg om ikke å returnere, men barna blir uskyldige ofre oppi det hele. I praksis straffes nå barna for mors valg. Og mor selv, hun sier at hun kan ikke velge annerledes. Den dagen hun blir sendt tilbake til Kosovo er livet hennes slutt. Etter at mannen hennes forlot dem er situasjonen ennå vanskeligere for henne, å være forlatt av sin mann medfører enda mer skam i hennes kultur. I tillegg er hun redd svingefamilien vil ta barna fra henne, en hore kan ikke oppdra barn.  I Kosovo har hun nå bare en kreftsyk, gammel mor, en bror med stor familie og syk kone, hun har ingen jobb, ingen utdanning og ingen steder å bo. Leiligheten som mor bor i er den samme som ”Meta” isolerte seg i for 13 år siden, etter at hun tapte kampen mot de serbiske soldatene.

To små barn og en fortvilet mamma vil være deg stor takk skyldig hvis du kan bidra til at barna kan få komme inn i en barnehage.

På forhånd takk!
Med vennlig hilsen


fredag 1. juni 2012

Barn på flukt – og myndighetenes manglende evne – eller vilje - til å se realiteter.

Et liv å leve?

”Tror du jeg noen gang kan få et liv som er verd å leve?” spør Lola meg. Vi sitter og drikker en kopp te sammen, og Lola trekker jakka godt rundt seg.

Det er nesten som om jeg kjenner kulden krype nedover ryggen min, selv om ovnen varmer.  Etter noen dager med sterk sol og mye varme har nå temperaturen sunket kraftig. Nå blåser det iskaldt, og sola ”kommer og går”, men aldri så lenge at det blir noe varme ut av det.

Lola var så glad før pinsehelga. Barnevernet hadde sagt at de ville hjelpe henne med å få barnehageplass til jentene hennes. Endelig skulle de to småjentene få en mulighet for å komme seg ut og leke med andre barn! Endelig var det et lyspunkt i den mørke tilværelsen deres. Men så kom den kalde vinden tilbake, og mørke skyer stengte for sola!

For å få barnehageplass måtte Lola og barna være registrert i folkeregisteret med bostedsadresse i kommunen. Det hadde politikerne bestemt for litt siden. Og Lola har ingen registrert bostedsadresse, ingen adresse hun kan melde flytting til. Hun bare bor hos noen snille mennesker som ikke orker å se at hun og barna lider nød.

Lola's angst for å bli returnert var så stor at da hun og mannen fikk avslag på søknaden om opphold – med utreisevedtak -  så klarte Lola ikke lenger å være på asylmottaket. Hun fikk ikke lenger sove, spise, klarte ikke å ta seg av de to små barna, hun gikk inn i en dyp depresjon. Til slutt ble den eneste mulige løsningen å forlate mottaket og ”forsvinne”.

Jeg vet at dette ikke var noen enkel avgjørelse for henne. Det var verken lystbetont eller lettvint, det var et siste desperate forsøk på å slippe å bli returnert til det hun fryktet aller mest og hadde flyktet fra. Hun mobiliserte sine siste krefter og ga seg ut i det uvisse. Uten noe sted å bo, uten penger eller noen økonomisk støtte, nesten uten nettverk, uten selvtillit. Drivkraften  var den enorme redselen for å bli returnert.  

Mange som får utvisningsvedtak velger å bli på mottaket, mens de håper det beste. Her har de ”tak over hodet” og får noen kroner i måneden fra staten til å leve av. De kan fortsatt bevege seg omkring, men de vet aldri hvilke natt politiet plutselig står på døra for å hente dem. Mange, kanskje de fleste, velger likevel dette framfor å forlate mottaket og gå i skjul, slik Lola gjorde.

Lolas traumer, hennes angst for å bli returnert, hennes paniske redsel for på nytt å måtte møte fortiden, framkaller akkurat disse vonde minnene. Filmen med overgrepet mot henne spilles av, om igjen og om igjen inne i hodet hennes. Den gangen det skjedde, ba hun soldatene som hadde voldtatt henne om å drepe henne, hun hadde likevel ikke noe liv å leve lenger. Men de slengte henne bare fra seg som en sekk med søppel før de ble borte. Og slik har hun følt seg siden.

Nå har Lola to små barn. Er de også bare ”søppel”?  Skal de også bare ”slenges” bort ett eller annet sted? De har ikke bedt om å bli født, de har ikke sin valgt sin mamma og sin pappa, de har ikke tatt foreldrenes valg om å gå i skjul. De bare er, og de vil så gjerne være, være barn som andre barn!

Lola hadde ikke gjort noe galt, hun var bare på feil sted til feil tid. Dette straffes hun for resten av livet. Skal det samme skje med barna hennes også?

I pressemeldingen som Regjeringen har sendt ut vedrørende den kommende  ”Stortingsmeldingen  om barn på flukt”  står det:

”Det anses videre som et tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, dersom utlendingen aktivt unndrar seg tvangsmessig retur eller har hatt opphold i skjul for norske myndigheter.  En utlending som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse plikter å melde fra til politiet om skifte av bopel frem til utreise”.

Dette rammer de aller svakeste, nemlig de barna som har foreldre som frykter en tvangsretur så mye at de velger den aller tyngste veien - å gå i skjul for myndighetene.

Og på nytt straffer myndighetene barna for noe de ikke er ansvarlig for!