Makt, troverdighet og ære

På septembers siste dag tentes det et håp hos mange asylbarn. Endelig hadde noen forstått at de var barn som hadde sterk tilhørighet i Norge. Endelig hadde noen forstått at de hadde behov for, og rett til, en trygg barndom.
Her var de (kanskje) født, her hadde de levd barneårene sine, her hadde de venner og klassekamerater, her hadde de det stedet de kalte «hjemme».

Men så, denne dagen skjedde det noe. «Noen» hadde endelig forstått at selv om foreldrene deres kanskje hadde gjort en feil engang, så var det galt at de, barna, skulle straffes for dette. «Noen» hadde forstått at en barndom ikke var noe man kunne sette på vent, barndommen kunne ikke hentes fram igjen seinere og leves da.

Den 30. september utgikk det altså et budskap fra fire tillitsvekkende politikere med flertall bak seg i Stortinget. De sto fram samlet på TV og fortalte at nå skulle endelig asylbarna, som hadde mistet så mange år av barndommen sin på grunn av usikkerhet og frykt, få falle til ro i Norge. De skulle få den tryggheten og forutsigbarheten de lengtet etter og trengte for å kunne være barn! De skulle endelig kunne puste ut og sove trygt om natta. Norge skulle gi dem den barndommen de hadde rett til.

Det viste seg raskt at dette ikke inkluderte alle de lengeværende asylbarna. Betingelsene for å få bli, begrenset antallet sterkt. Her var det ikke lenger nok et barn hadde levd hele livet sitt i Norge, det kom også inn andre krav og betingelser. Et slikt krav var at det skulle være avgjørende for barnets opphold om regjeringen hadde inngått returavtale med det landet foreldrene kom fra, og at foreldrene hadde søkt om opphold før slik avtale ble inngått.

Tiden har gått.

Selv i dag, mer enn 2 måneder etter at løftet ble gitt til asylbarna, er det ingen som med sikkerhet vet hvem som til slutt kan puste ut og føle seg trygg.

Og som om denne usikkerheten ikke er belastende nok, så fortsetter UNE, i raskt tempo, å avslå søknader om omgjøringsbegjæringer for disse barna. Saksbehandlingstiden i UNE har aldri vært kortere enn det den nå er, den er til tider helt nede i fire dager!

Mye kan tyde på at det haster med å få unna så mange som mulig av disse sakene, før den lovede loven/forskriften kommer. Og UNE kan gjøre dette fordi de ikke har mottatt noen instruks om å stille slike saker i bero til ny forskrift foreligger. At UNE selv har mulighet for å velge en slik løsning, ser UNE bort fra. Det kan synes som om det haster med å få unna flest mulig av de få gjenværende barna i «lengeventendegruppa».

Spørsmålet er fortsatt hvorfor politikerne ikke krever at Justisdepartementet instruerer om bero-stillelse av de saker som man allerede nå ser faller innfor samarbeidsavtalen.


Det er ikke «til barnas beste» at de må leve videre med den usikkerheten som nå er skapt, tvert om skaper det stor utrygghet. De fire partiene har sørget for berettigede forventninger hos mange barn, jf. avtalens detaljerte vilkår. Det er rettslig adgang til å instruere UNE om prioritering av saker, jf. utlendingsloven § 76. Det innebærer også instruksjon om bero-stillelse.

 Det vil være meget politisk belastende å måtte se en barnefamilie bli sendt ut av landet i strid med samarbeidsavtalens vilkår, vel vitende om at dette kunne politikerne ha stoppet ved å benytte instruksjonsmyndigheten.

Dette handler altså ikke om rettslige hindringer, men om manglende politisk vilje til å handle nå.

Budskapet fra politikerne bør være enkelt: UNE og UDI instrueres om å stille i bero alle saker for lengeventende barn som omfattes av samarbeidsavtalen inntil ny lov/forskrift foreligger.


Forrige regjering instruerte om bero-stillelse i samme type saker den 31.08.2006. Det gjorde de av hensyn til barna. Det er ingen grunn til å la barna lide denne gangen. Det handler om å gi dem den tryggheten som alle barn har krav på etter Barnekonvensjonen.

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Som politiker har man fått makt og mulighet til å gjøre en forskjell i mange saker. En god politiker er avhengig av troverdighet og ære. Skal det bli noe troverdighet og ære igjen i denne saken så må det gjøres noe nå!

Barna har ikke flere dager å miste av sin barndom!

Åpent brev til Justisministeren (litt forkortet)

Åpent brev til Justisminister Anders Anundsen og «Nemndleder NN» i UNE
Brevet er også lagt ut på "Nye meninger"

Kjære Justisminister

Jeg sender nå et åpent brev på vegne av en som ikke selv klarer å skrive det. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese hele brevet, og deretter gjøre noe med problemet. Brevet er opprinnelig til nemndleder NN hos UNE, og vedkommende får det tilsendt direkte. Siden du har fått den makt som ligger i å være justisminister, ber jeg om at du bruker denne makten til å rydde opp, også her. Det handler om noen små norske barn som ikke har mer tid å miste.
 

For ca. 2,5 år siden møtte jeg en kvinne som bar på en smerte som var for stor til å leve med. Hun ville bare dø. Før hun fikk barna gjorde hun flere forsøk på å ta livet sitt. Hadde det ikke vært for de to små, hadde hun gjennomført dette nå i dag!

Da jeg møtte henne første gang hadde hun nok en gang fått avslag på søknaden om opphold i Norge. Året før ble hun aleine med barna på ett og tre år. Mannen orket ikke mer. Hun ba da på nytt om å få oppholdstillatelse i Norge, men fikk også nå avslag. «Hun kvalifiserte ikke for opphold.»

Som 17. åring ble hun voldtatt og fysisk og psykisk ødelagt av en gruppe serbiske soldater. De rispet henne med kniv flere steder på kroppen før de voldtok henne. Til slutt besvimte hun.

Da hun kom til bevissthet igjen var det blod over hele henne. De tok fingeren hennes og dyppet den i blodet fra underlivet og laget så blodstriper på kryss og tvers i ansiktet hennes.

Etter å ha blitt mishandlet og voldtatt i flere timer sendte de henne ut på gata igjen med ordene: «Nå kan du ha det så godt, du er ikke lenger den du var. Dere ville ha NATO. Nå har dere NATO. Er det så mye bedre?»

Da hun til slutt kom seg hjem var hun ute av stand til å snakke. Alle som så henne forsto hva som hadde skjedd, dermed var hun også en merket kvinne, en hore!

Hun isolerte seg i mors leilighet bak nedrullede gardiner. Under NATO-bombingen i -99 forsøkte hun og mor å flykte med «luftbroen», men angsten hennes var så invalidiserende at de måtte avbryte forsøket og dra tilbake til isolasjonen i mors leilighet. Her gikk hun rundt i flere år som et dyr i fangenskap, hennes egen angst var fangevokteren. Mor forsøkte å skaffe hjelp til henne, men hjelpen fantes ikke.

Til slutt, etter flere år klarte hun å mobilisere nok krefter til å flykte. Hun kom til Norge i begynnelsen av 2003 sammen med en mann som seinere ble far til hennes to barn.

Men i Norge visste man at krigen i Kosovo var over. Så dermed var det ingen grunn for å la henne bli her. At Kosovo var et krigsherjet land, uten nok evne til å ivareta traumatiserte mennesker, spilte ingen rolle. Krigen var slutt.

Etter hvert har vi fått mye kunnskap om posttraumatiske lidelser. Jeg lurer, har noe av denne kunnskapen også nådd inn hos UNE?

Etter at jeg møtte henne for 2,5 år siden har hun langsomt klart å normalisere livet sitt. Selv om hun lever «ulovlig» har hun skritt for skritt lært seg at livet er verd å kjempe for. De to barna har også fått et bedre liv. De går på skole og i barnehage, de har mange venner og de er godt integrert. Barnevernet har medvirket til at barnas liv har blitt tilnærmet normalt.

Hun har valgt å oppholde seg «ulovlig» i Norge etter avslag i 2010. Det eneste som ventet henne i Kosovo var minnene om overgrepene som skjedde da hun var 17 år. Landet er i dag fremmed for henne, selv om hun kan språket. Hun har aldri levd et voksenliv der, har ingen utdannelse, ingen steder å bo, ingen familie å støtte seg på, kun en svigerfamilie som vil ta fra henne barna fordi hun er «en hore». Hennes egne mor døde i sommer, far er død for mange år siden.

Hun har to små jenter, i dag er de trygge og glade. Det var hun også en gang. Selv om hun forstår at overgrep kan skje hvor som helst, var det i Kosovo det skjedde med henne. For henne er det slik at angsten for at det samme skal skje med jentene hennes der, styrer livet og tankene hennes. PTSD handler ikke om rasjonell tenking!

Så lenge ingen vanskelige ting skjer i mors liv, fungerer hun nå som en trygg og god mor, med lyst til å leve, og evne til å glede seg over dagen i dag. Barna har forandret seg fra å være utrygge, vaktsomme og tause, til å bli slik normale barn skal være: Pratsomme, lekende og kontaktsøkende. De har blitt BARN.

*****

Da de fire samarbeidspartiene den 30. september gikk ut og lovet «engangsløsning for lengeværende asylbarn» tentes et nytt håp hos henne.

Advokaten hadde anbefalt henne å sende inn en omgjøringbegjæring og det viste seg at hun kom inn under den etter hvert snevre ramma for hvem «engangsløsningen» skulle omfatte.

Den 19. november 2013 fikk hun så på nytt avslag på sin bønn om å få bli i Norge.

Nemndleder har overhodet ikke tatt hensyn til de klare politiske signalene som har kommet om løsning for lengeværende asylbarn, det er ikke engang nevnt i avslaget. Derimot har nemndleder lagt til grunn en del andre «vurderinger» tatt ut fra, i beste fall feil forståelse, i verste fall, fri fantasi.

Det legges altså til grunn flere faktiske feil i saksbeskrivelsen fra nemndleder.

1. UNEs nemndleder drar slutninger vedrørende familieforhold i hjemlandet som ikke stemmer overens med realitetene
2. UNEs nemndleder legger til grunn antakelser om familiens samlivsform og samlivsvalg som ikke stemmer overens med virkeligheten
3. UNEs nemndleder drar slutninger om mors helsetilstand som avdekker en manglende forståelse for det faktiske sykdomsforløpet og innsikt i sykdommens karakter.

Det bør ellers være en kjent sak for de fleste at PTSD-diagnose ikke er et synlig sår, men «en udetonert bombe.»

 

For mor er det slik at så snart noe, som er «eksistensielt truende» for henne kommer opp, blir hun igjen en 17 år gammel voldtatt og mishandlet jente. Slik er det også nå. For henne vil det aldri være et tenkelig alternativ å bo i Kosovo med to små jenter! En slik situasjon vil føre henne ut på en ny flukt til et nytt sted.

Nå er hun igjen på rask vei tilbake dit avmakten tok styring over livet hennes og tvang henne inn bak lukkede dører og nedrullede gardiner.

I følge nemndleder foreligger det i denne saken heller ingen «sterke menneskelige hensyn» som taler for å gi opphold. Hva skal egentlig til for at det er nok «menneskelige hensyn» slik at UNE skal vurdere dette som «sterkt nok»?

De to jentene, født og oppvokst i Norge, er i ferd med å miste sin nå velfungerende mamma. Politikere fra fire partier - med flertall i Stortinget - ga dem 30. september 2013 dem et løfte. Hvor blir det av gjennomføringen av dette?

Kjære Justisminister:

Er det virkelig slik at vi/UNE må skynde oss for å få sendt ut flest mulig av de lengeværende barna som hadde et berettiget håp nå om å kunne bli i landet? 

Er det slik at det er om å gjøre å redusere tallet ytterligere på de få som engangsløsningen skal gjelde for?

Hva kan, og vil du som Justisminister gjøre for å gi disse barna en trygg barndom i Norge?

Med vennlig hilsen
Vigdis Bratz

PS. Jeg gjør oppmerksom på at dette brevet også er lagt ut «på nettet» som «åpent brev til Justisministeren» Brevet er også sendt som mail til nemndleder i UNE.
Ds.