mandag 9. desember 2013

Makt, troverdighet og ære

På septembers siste dag tentes det et håp hos mange asylbarn. Endelig hadde noen forstått at de var barn som hadde sterk tilhørighet i Norge. Endelig hadde noen forstått at de hadde behov for, og rett til, en trygg barndom.
Her var de (kanskje) født, her hadde de levd barneårene sine, her hadde de venner og klassekamerater, her hadde de det stedet de kalte «hjemme».

Men så, denne dagen skjedde det noe. «Noen» hadde endelig forstått at selv om foreldrene deres kanskje hadde gjort en feil engang, så var det galt at de, barna, skulle straffes for dette. «Noen» hadde forstått at en barndom ikke var noe man kunne sette på vent, barndommen kunne ikke hentes fram igjen seinere og leves da.

Den 30. september utgikk det altså et budskap fra fire tillitsvekkende politikere med flertall bak seg i Stortinget. De sto fram samlet på TV og fortalte at nå skulle endelig asylbarna, som hadde mistet så mange år av barndommen sin på grunn av usikkerhet og frykt, få falle til ro i Norge. De skulle få den tryggheten og forutsigbarheten de lengtet etter og trengte for å kunne være barn! De skulle endelig kunne puste ut og sove trygt om natta. Norge skulle gi dem den barndommen de hadde rett til.

Det viste seg raskt at dette ikke inkluderte alle de lengeværende asylbarna. Betingelsene for å få bli, begrenset antallet sterkt. Her var det ikke lenger nok et barn hadde levd hele livet sitt i Norge, det kom også inn andre krav og betingelser. Et slikt krav var at det skulle være avgjørende for barnets opphold om regjeringen hadde inngått returavtale med det landet foreldrene kom fra, og at foreldrene hadde søkt om opphold før slik avtale ble inngått.

Tiden har gått.

Selv i dag, mer enn 2 måneder etter at løftet ble gitt til asylbarna, er det ingen som med sikkerhet vet hvem som til slutt kan puste ut og føle seg trygg.

Og som om denne usikkerheten ikke er belastende nok, så fortsetter UNE, i raskt tempo, å avslå søknader om omgjøringsbegjæringer for disse barna. Saksbehandlingstiden i UNE har aldri vært kortere enn det den nå er, den er til tider helt nede i fire dager!

Mye kan tyde på at det haster med å få unna så mange som mulig av disse sakene, før den lovede loven/forskriften kommer. Og UNE kan gjøre dette fordi de ikke har mottatt noen instruks om å stille slike saker i bero til ny forskrift foreligger. At UNE selv har mulighet for å velge en slik løsning, ser UNE bort fra. Det kan synes som om det haster med å få unna flest mulig av de få gjenværende barna i «lengeventendegruppa».

Spørsmålet er fortsatt hvorfor politikerne ikke krever at Justisdepartementet instruerer om bero-stillelse av de saker som man allerede nå ser faller innfor samarbeidsavtalen.


Det er ikke «til barnas beste» at de må leve videre med den usikkerheten som nå er skapt, tvert om skaper det stor utrygghet. De fire partiene har sørget for berettigede forventninger hos mange barn, jf. avtalens detaljerte vilkår. Det er rettslig adgang til å instruere UNE om prioritering av saker, jf. utlendingsloven § 76. Det innebærer også instruksjon om bero-stillelse.

 Det vil være meget politisk belastende å måtte se en barnefamilie bli sendt ut av landet i strid med samarbeidsavtalens vilkår, vel vitende om at dette kunne politikerne ha stoppet ved å benytte instruksjonsmyndigheten.

Dette handler altså ikke om rettslige hindringer, men om manglende politisk vilje til å handle nå.

Budskapet fra politikerne bør være enkelt: UNE og UDI instrueres om å stille i bero alle saker for lengeventende barn som omfattes av samarbeidsavtalen inntil ny lov/forskrift foreligger.


Forrige regjering instruerte om bero-stillelse i samme type saker den 31.08.2006. Det gjorde de av hensyn til barna. Det er ingen grunn til å la barna lide denne gangen. Det handler om å gi dem den tryggheten som alle barn har krav på etter Barnekonvensjonen.

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Som politiker har man fått makt og mulighet til å gjøre en forskjell i mange saker. En god politiker er avhengig av troverdighet og ære. Skal det bli noe troverdighet og ære igjen i denne saken så må det gjøres noe nå!

Barna har ikke flere dager å miste av sin barndom!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar