Makt, troverdighet og ære

På septembers siste dag tentes det et håp hos mange asylbarn. Endelig hadde noen forstått at de var barn som hadde sterk tilhørighet i Norge. Endelig hadde noen forstått at de hadde behov for, og rett til, en trygg barndom.
Her var de (kanskje) født, her hadde de levd barneårene sine, her hadde de venner og klassekamerater, her hadde de det stedet de kalte «hjemme».

Men så, denne dagen skjedde det noe. «Noen» hadde endelig forstått at selv om foreldrene deres kanskje hadde gjort en feil engang, så var det galt at de, barna, skulle straffes for dette. «Noen» hadde forstått at en barndom ikke var noe man kunne sette på vent, barndommen kunne ikke hentes fram igjen seinere og leves da.

Den 30. september utgikk det altså et budskap fra fire tillitsvekkende politikere med flertall bak seg i Stortinget. De sto fram samlet på TV og fortalte at nå skulle endelig asylbarna, som hadde mistet så mange år av barndommen sin på grunn av usikkerhet og frykt, få falle til ro i Norge. De skulle få den tryggheten og forutsigbarheten de lengtet etter og trengte for å kunne være barn! De skulle endelig kunne puste ut og sove trygt om natta. Norge skulle gi dem den barndommen de hadde rett til.

Det viste seg raskt at dette ikke inkluderte alle de lengeværende asylbarna. Betingelsene for å få bli, begrenset antallet sterkt. Her var det ikke lenger nok et barn hadde levd hele livet sitt i Norge, det kom også inn andre krav og betingelser. Et slikt krav var at det skulle være avgjørende for barnets opphold om regjeringen hadde inngått returavtale med det landet foreldrene kom fra, og at foreldrene hadde søkt om opphold før slik avtale ble inngått.

Tiden har gått.

Selv i dag, mer enn 2 måneder etter at løftet ble gitt til asylbarna, er det ingen som med sikkerhet vet hvem som til slutt kan puste ut og føle seg trygg.

Og som om denne usikkerheten ikke er belastende nok, så fortsetter UNE, i raskt tempo, å avslå søknader om omgjøringsbegjæringer for disse barna. Saksbehandlingstiden i UNE har aldri vært kortere enn det den nå er, den er til tider helt nede i fire dager!

Mye kan tyde på at det haster med å få unna så mange som mulig av disse sakene, før den lovede loven/forskriften kommer. Og UNE kan gjøre dette fordi de ikke har mottatt noen instruks om å stille slike saker i bero til ny forskrift foreligger. At UNE selv har mulighet for å velge en slik løsning, ser UNE bort fra. Det kan synes som om det haster med å få unna flest mulig av de få gjenværende barna i «lengeventendegruppa».

Spørsmålet er fortsatt hvorfor politikerne ikke krever at Justisdepartementet instruerer om bero-stillelse av de saker som man allerede nå ser faller innfor samarbeidsavtalen.


Det er ikke «til barnas beste» at de må leve videre med den usikkerheten som nå er skapt, tvert om skaper det stor utrygghet. De fire partiene har sørget for berettigede forventninger hos mange barn, jf. avtalens detaljerte vilkår. Det er rettslig adgang til å instruere UNE om prioritering av saker, jf. utlendingsloven § 76. Det innebærer også instruksjon om bero-stillelse.

 Det vil være meget politisk belastende å måtte se en barnefamilie bli sendt ut av landet i strid med samarbeidsavtalens vilkår, vel vitende om at dette kunne politikerne ha stoppet ved å benytte instruksjonsmyndigheten.

Dette handler altså ikke om rettslige hindringer, men om manglende politisk vilje til å handle nå.

Budskapet fra politikerne bør være enkelt: UNE og UDI instrueres om å stille i bero alle saker for lengeventende barn som omfattes av samarbeidsavtalen inntil ny lov/forskrift foreligger.


Forrige regjering instruerte om bero-stillelse i samme type saker den 31.08.2006. Det gjorde de av hensyn til barna. Det er ingen grunn til å la barna lide denne gangen. Det handler om å gi dem den tryggheten som alle barn har krav på etter Barnekonvensjonen.

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Som politiker har man fått makt og mulighet til å gjøre en forskjell i mange saker. En god politiker er avhengig av troverdighet og ære. Skal det bli noe troverdighet og ære igjen i denne saken så må det gjøres noe nå!

Barna har ikke flere dager å miste av sin barndom!

Åpent brev til Justisministeren (litt forkortet)

Åpent brev til Justisminister Anders Anundsen og «Nemndleder NN» i UNE
Brevet er også lagt ut på "Nye meninger"

Kjære Justisminister

Jeg sender nå et åpent brev på vegne av en som ikke selv klarer å skrive det. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese hele brevet, og deretter gjøre noe med problemet. Brevet er opprinnelig til nemndleder NN hos UNE, og vedkommende får det tilsendt direkte. Siden du har fått den makt som ligger i å være justisminister, ber jeg om at du bruker denne makten til å rydde opp, også her. Det handler om noen små norske barn som ikke har mer tid å miste.
 

For ca. 2,5 år siden møtte jeg en kvinne som bar på en smerte som var for stor til å leve med. Hun ville bare dø. Før hun fikk barna gjorde hun flere forsøk på å ta livet sitt. Hadde det ikke vært for de to små, hadde hun gjennomført dette nå i dag!

Da jeg møtte henne første gang hadde hun nok en gang fått avslag på søknaden om opphold i Norge. Året før ble hun aleine med barna på ett og tre år. Mannen orket ikke mer. Hun ba da på nytt om å få oppholdstillatelse i Norge, men fikk også nå avslag. «Hun kvalifiserte ikke for opphold.»

Som 17. åring ble hun voldtatt og fysisk og psykisk ødelagt av en gruppe serbiske soldater. De rispet henne med kniv flere steder på kroppen før de voldtok henne. Til slutt besvimte hun.

Da hun kom til bevissthet igjen var det blod over hele henne. De tok fingeren hennes og dyppet den i blodet fra underlivet og laget så blodstriper på kryss og tvers i ansiktet hennes.

Etter å ha blitt mishandlet og voldtatt i flere timer sendte de henne ut på gata igjen med ordene: «Nå kan du ha det så godt, du er ikke lenger den du var. Dere ville ha NATO. Nå har dere NATO. Er det så mye bedre?»

Da hun til slutt kom seg hjem var hun ute av stand til å snakke. Alle som så henne forsto hva som hadde skjedd, dermed var hun også en merket kvinne, en hore!

Hun isolerte seg i mors leilighet bak nedrullede gardiner. Under NATO-bombingen i -99 forsøkte hun og mor å flykte med «luftbroen», men angsten hennes var så invalidiserende at de måtte avbryte forsøket og dra tilbake til isolasjonen i mors leilighet. Her gikk hun rundt i flere år som et dyr i fangenskap, hennes egen angst var fangevokteren. Mor forsøkte å skaffe hjelp til henne, men hjelpen fantes ikke.

Til slutt, etter flere år klarte hun å mobilisere nok krefter til å flykte. Hun kom til Norge i begynnelsen av 2003 sammen med en mann som seinere ble far til hennes to barn.

Men i Norge visste man at krigen i Kosovo var over. Så dermed var det ingen grunn for å la henne bli her. At Kosovo var et krigsherjet land, uten nok evne til å ivareta traumatiserte mennesker, spilte ingen rolle. Krigen var slutt.

Etter hvert har vi fått mye kunnskap om posttraumatiske lidelser. Jeg lurer, har noe av denne kunnskapen også nådd inn hos UNE?

Etter at jeg møtte henne for 2,5 år siden har hun langsomt klart å normalisere livet sitt. Selv om hun lever «ulovlig» har hun skritt for skritt lært seg at livet er verd å kjempe for. De to barna har også fått et bedre liv. De går på skole og i barnehage, de har mange venner og de er godt integrert. Barnevernet har medvirket til at barnas liv har blitt tilnærmet normalt.

Hun har valgt å oppholde seg «ulovlig» i Norge etter avslag i 2010. Det eneste som ventet henne i Kosovo var minnene om overgrepene som skjedde da hun var 17 år. Landet er i dag fremmed for henne, selv om hun kan språket. Hun har aldri levd et voksenliv der, har ingen utdannelse, ingen steder å bo, ingen familie å støtte seg på, kun en svigerfamilie som vil ta fra henne barna fordi hun er «en hore». Hennes egne mor døde i sommer, far er død for mange år siden.

Hun har to små jenter, i dag er de trygge og glade. Det var hun også en gang. Selv om hun forstår at overgrep kan skje hvor som helst, var det i Kosovo det skjedde med henne. For henne er det slik at angsten for at det samme skal skje med jentene hennes der, styrer livet og tankene hennes. PTSD handler ikke om rasjonell tenking!

Så lenge ingen vanskelige ting skjer i mors liv, fungerer hun nå som en trygg og god mor, med lyst til å leve, og evne til å glede seg over dagen i dag. Barna har forandret seg fra å være utrygge, vaktsomme og tause, til å bli slik normale barn skal være: Pratsomme, lekende og kontaktsøkende. De har blitt BARN.

*****

Da de fire samarbeidspartiene den 30. september gikk ut og lovet «engangsløsning for lengeværende asylbarn» tentes et nytt håp hos henne.

Advokaten hadde anbefalt henne å sende inn en omgjøringbegjæring og det viste seg at hun kom inn under den etter hvert snevre ramma for hvem «engangsløsningen» skulle omfatte.

Den 19. november 2013 fikk hun så på nytt avslag på sin bønn om å få bli i Norge.

Nemndleder har overhodet ikke tatt hensyn til de klare politiske signalene som har kommet om løsning for lengeværende asylbarn, det er ikke engang nevnt i avslaget. Derimot har nemndleder lagt til grunn en del andre «vurderinger» tatt ut fra, i beste fall feil forståelse, i verste fall, fri fantasi.

Det legges altså til grunn flere faktiske feil i saksbeskrivelsen fra nemndleder.

1. UNEs nemndleder drar slutninger vedrørende familieforhold i hjemlandet som ikke stemmer overens med realitetene
2. UNEs nemndleder legger til grunn antakelser om familiens samlivsform og samlivsvalg som ikke stemmer overens med virkeligheten
3. UNEs nemndleder drar slutninger om mors helsetilstand som avdekker en manglende forståelse for det faktiske sykdomsforløpet og innsikt i sykdommens karakter.

Det bør ellers være en kjent sak for de fleste at PTSD-diagnose ikke er et synlig sår, men «en udetonert bombe.»

 

For mor er det slik at så snart noe, som er «eksistensielt truende» for henne kommer opp, blir hun igjen en 17 år gammel voldtatt og mishandlet jente. Slik er det også nå. For henne vil det aldri være et tenkelig alternativ å bo i Kosovo med to små jenter! En slik situasjon vil føre henne ut på en ny flukt til et nytt sted.

Nå er hun igjen på rask vei tilbake dit avmakten tok styring over livet hennes og tvang henne inn bak lukkede dører og nedrullede gardiner.

I følge nemndleder foreligger det i denne saken heller ingen «sterke menneskelige hensyn» som taler for å gi opphold. Hva skal egentlig til for at det er nok «menneskelige hensyn» slik at UNE skal vurdere dette som «sterkt nok»?

De to jentene, født og oppvokst i Norge, er i ferd med å miste sin nå velfungerende mamma. Politikere fra fire partier - med flertall i Stortinget - ga dem 30. september 2013 dem et løfte. Hvor blir det av gjennomføringen av dette?

Kjære Justisminister:

Er det virkelig slik at vi/UNE må skynde oss for å få sendt ut flest mulig av de lengeværende barna som hadde et berettiget håp nå om å kunne bli i landet? 

Er det slik at det er om å gjøre å redusere tallet ytterligere på de få som engangsløsningen skal gjelde for?

Hva kan, og vil du som Justisminister gjøre for å gi disse barna en trygg barndom i Norge?

Med vennlig hilsen
Vigdis Bratz

PS. Jeg gjør oppmerksom på at dette brevet også er lagt ut «på nettet» som «åpent brev til Justisministeren» Brevet er også sendt som mail til nemndleder i UNE.
Ds.

Sommerfugl i vinterland.

Endelig hadde dagen kommet!

Meta og hennes to barn skulle besøke barnehagen der de hadde fått plass fra august. Og jeg, jeg var så heldig at jeg skulle få lov å være med!

Meta fortalte at hun hadde sovet dårlig om natta. Frykten for at noe skulle komme i veien slik at det likevel ikke ble noe av, var fortsatt sterkt tilstede.

Begge barna var jublende glade. Etter at de fikk vite at de nå endelig skulle begynne i barnehage, var det kun plass for en tanke i hodet deres: Vi skal gå i barnehage!

Likevel har de ventet tålmodig i flere dager, på samme måte som mammaen har også de fått lære seg kunsten å vente.

Men nå, nå hadde dagen endelig kommet!

Vi parkerte et lite stykke unna barnehagen, og ruslet det siste stykket bort. Ruslet, er ellers ikke noen god beskrivelse, begge barna hoppet og løp - og hadde all verdens energi.

Annerledes var det med Meta. Jeg forsto at hun trengte litt tid på seg for å ta inn at hun nå faktisk var i ferd med å følge barna til barnehagen! Dette hadde vært en drøm så lenge, og endelig – i dag - fikk hun oppleve at en av drømmene hennes ble til virkelighet!

Det var ganske stille i barnehagen. Ferien hadde begynt for mange, så det var ikke like mye liv og røre som på en "vanlig" dag. Vi hadde avtale med styreren, en hyggelig mann, som tok seg god tid til å vise oss rundt og bli kjent med mor og barn.

Det viste seg at begge barna skulle begynne på samme avdeling, og vi fikk komme inn der og hilse på dem som jobbet der, og de barna som var der.

Denne dagen var det etablert ”frisørsalong” og omtrent samtlige barn var engasjert - enten som ”frisør”, eller som ”kunde”. Uten noen spørsmål ble begge barna til Meta tatt med inn til ”frisøren”, og selv minstemann på tre, syntes det var helt greit å gå fra mamma.

På utsiden av døra, som ble lukket foran oss, stor vi voksne igjen og lurte litt på hvordan dette skulle gå. Styreren ville også vise oss rundt ute, og Meta ropte derfor på barna. To fornøyde unger kom ut fra ”frisøren” – selv om de nok gjerne hadde vært er en stund til.

Så var tiden inne for å gjøre seg litt kjent på uteområdet. For et paradis for to små som bestandig har hatt begrensede muligheter for utelek! Her var sklie og huske, sand og vann, sykler og en ”Gråtass” – og mye, mye mer.

Etter klarsignal fra mamma var det bare å ta paradiset i bruk. Alt skulle prøves, de fløy rundt og så og kjente og testet og utforsket. Så mye spennende! De andre barna som lekte ute var hyggelige og tok vel imot dem.  Jeg satt ved et bord sammen med styreren og kikket  på dem. Meta kom og satte seg ned ved siden av meg. Hun lente seg inn mot meg og hvisket til meg: ”Jeg kan nesten ikke snakke, jeg hadde nesten ikke trodd at denne dagen noen gang skulle komme”.

Jeg spurte styreren om de kunne komme tilbake flere ganger før oppstart i august, og det var helt greit. Bra var det, ellers hadde nok barna blitt skuffet.

Meta og jeg ble sittende en stund og se på barna som lekte. De var over alt, som to små sommerfugler flagret de rundt, fra sted til sted, litt her og litt der. Satte seg ned et øyeblikk på huska, så videre til ”Gråtass”, opp på sklia og så videre igjen. Her var det mye oppdemt energi å bruke!

Endelig var de på en plass hvor de kunne være barn, på barns premisser. Av og til var de bortom oss og fortalte noe, på et språk jeg ikke forstår. Men ut fra det Meta formidlet, så var de svært lykkelige! Og egentlig trenger man ikke kunne språket for å forstå akkurat det!

Jeg betrakter de lekende, glade, ubekymrede barna, og tenker på sangen ”Sommerfugl i vinterland”.   

”Ingen får ta fra dæ.
Fargan du viste mæ.
Å må drømman du bær bli sann,
Sommerfugl i vinterland”

I dag skinner sola!

Når man velger å engasjere seg i asylproblematikkens mange utfordringer, må man være forberedt på både å møte og tåle sterke og vonde opplevelser. Møte med stor fortvilelse og mye avmakt kan også fort skape en opplevelse av å bli utbrent, samme hva man gjør så nytter det likevel ikke! Eller???

Det har vist seg at Norge er et land som ikke bare ligger langt oppe mot nord, det er også et land hvor vinteren er iskald og sommer og varme ofte lar vente på seg.

Innimellom kommer det noen gode varme dager. Sola skinner og fuglene synger, og vi lures til å tro at nå går vi mot varmere tider.  Så viser det seg at vi er lurt, det vakre vi så var bare ”en såpeboble”.

I et slikt land er det kanskje ekstra viktig å ta vare på de ”soldagene” vi får. Nyte dem, glede oss over dem, og bevare minnet om dem i ettertid! De forteller oss innimellom alt det mørke og kalde kan det også komme noe godt.

*****

For en tid tilbake skrev jeg brev til en ordfører og ba om hennes hjelp. Saken handlet om ”Meta” og hennes to barn som så gjerne ville få komme i barnehage.

Se Ot.prp. nr. 52 (2007-2008) om ”Barnehageloven”.

I et brev til alle landets kommuner, datert 09.12.2008  skriver  kunnskapsdep:

Sitat: Pkt.2.2

”I henhold til §8 andre ledd har kommunen plikt til å tilby plass i barnehage  til alle barn under opplæringspliktig  alder som er BOSATT i kommunen, jf §12a. Det følger av §12a andre ledd at barnet har rett til plass i barnehage i den kommunen der det er bosatt. Med bosatt menes der barnet har bostedsadresse. Det stilles ikke krav om at barnet må være folkeregistrert i kommunen.  (sitat slutt)

Så er det da likevel noen kommuner som har vedtatt at i deres kommune er det ikke nok at barnet faktisk bor, det må også være folkeregistrert der. Slik er det i den kommunen hvor ”Meta” og hennes barn bor.

Det kan sikkert tenkes noen gode grunner for at en kommune velger å innføre en slik bestemmelse, spørsmålet et vel mer ”hvor langt” tenkte politikerne da de vedtok regelen?

Har de også tenkt på ”de usynlige” barna, de som er her, men offisielt ikke har lov å være her?

For denne bestemmelsen rammer ikke bare barn fra en nabokommune som ønsker kortere vei til barnehagen, eller foreldre som vil levere barna i nærheten av der de jobber, det rammer aller sterkest de barna som allerede et fratatt det meste av sin barndom, asylbarna og andre barn med foreldre uten formalitetene i orden i folkeregisteret.

Dermed brast ”såpeboblen” for to forventningsfulle barn. Selv ordføreren kunne ikke hjelpe!

Eller kunne hun det? Mitt siste spørsmål til henne var: "Var det virkelig ”slike barn” man ønsket å ramme gjennom denne kommunale bestemmelsen?"

 *****

Det har gått litt tid, og jeg ventet fortsatt på tilbakemelding på mitt siste utspill til ordføreren. Jeg har forstått at det jobbes litt i kulissene, men får naturlig nok ingen info.

Så, i går kontaktet jeg barnehageavdelingen, nå var tiden inne for å få en avklaring. Jeg ba om konkret svar på hvordan saken sto, og om man hadde klart å finne en løsning på formalitetene.  Rette vedkommende til å svare var ikke til stede, så jeg sendte en mail og ba om konkret svar.

I dag kom følgende svar på mail:

Hei,
Jeg kan bekrefte at alle formaliteter er i orden.
Med vennlig hilsen
XX
Saksbehandler
Pedagogisk virksomhet / Barnehager

***** 

Neste uke skal to jublende glade barn, ”Meta”  og jeg ta oss en tur i barnehagen og hilse på de som jobber der.

Og så begynner nedtellingen til oppstart i august.

HURRA, HURRA, HURRA! I dag skinner sola!

Kjære ordfører - oppfølging.

Den 29. mai sendte jeg mitt første brev/mail vedrørende ”Meta” og de to barna hennes, til Ordføreren i kommunen hvor ”Meta” bor.

Allerede samme kveld fikk jeg respons!

Ordføreren bekreftet at hun ville lese brevet grundig i løpet av morgendagen og vurdere på hvilken måte hun kunne bidra i den ”meget vanskelige saken”.

Jeg takket omgående for raskt og hyggelig svar – og kjente at jeg var imponert over en politiker som reagerte slik. Det var til og med 2. pinsedag.

Dagen etter gikk jeg spent og ventet på mail. Utpå kvelden kom den!
Ordføreren beklaget, hun hadde dessverre ikke hatt mulighet for å se på saken den dagen, men håpet å få gjort det ”i morgen ettermiddag”.

Jeg takket for tilbakemeldingen og ga uttrykk for at jeg selvsagt forsto at hun hadde mye annet som også måtte gjøres. Med storstreik og oppsamlede oppgaver etter en langhelg vil det alltid være nok å ta tak i.

Og som ”Meta” sier: ”Etter 10 år i Norge med livet ”på vent” har jeg fått lære meg kunsten å vente”.

Så vi ventet.

Etter en og en halv uke, syntes jeg vi hadde ventet lenge nok. Jeg sendte en ny mail til ordføreren med spørsmål om hun hadde fått tenkt igjennom barnas situasjon og om hun kunne bidra med noe slik at skolekontoret slapp dem inn i barnehagen. 

Det kom ikke noe svar!

Etter to og en halv uke kjente jeg at tiden var inne for å ta i litt.

Jeg sendte derfor en ”purremail” til ordføreren hvor jeg minnet om hva hun hadde skrevet i sin tidligere mail, for snart tre uker siden.

Så, endelig fikk jeg svar!

Ordføreren har brukt mye tid på å tenke gjennom og vurdere ”saken”.

At både mor og barn har en meget vanskelig hverdag er det ingen tvil om. Men dessverre kan hun ikke gjøre så mye for dem siden de lever i skjul.

Tiden var inne for et nytt brev/mail:

Hei!

Takk for tilbakemelding!

Jeg er selvsagt helt enig med deg i at det er en svært vanskelig sak.
Hele livet deres er ekstremt vanskelig, det er knapt mulig for oss som "lever under normale forhold" å forstå hvordan deres hverdag er.

Årsaken til at jeg sendte brev til deg, er imidlertid en sak som har med din kommune, NN å gjøre!

Da det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet i NN, var det fordi det er der Meta og barna oppholdt seg mest stabilt. Hun har nå fått en ordning med at hun vederlagsfritt får bo fast hos en familie i NN. Dette betyr dermed at barna har en "fast base", noe barnevernet også var opptatt av.
Så var alle enige om at barna burde vært i barnehage, og det var da problemene startet.

NN kommune hadde nemlig innført en regel om at kun barn som var innbyggere i NN kommune. Dette tolker skolekontoret slik at barna da må være folkeregisterført i kommunen.

Jeg finner følgende om dette på nettet:

Foreldre med barn bosatt utenfor NN kommune kan søke barnehageplass i NN, men individuell rett til barnehageplass har innbyggerne kun i sin egen bostedskommune. NN kommune plikter, jf. barnehageloven, å tilby barnehageplass til innbyggere i NN kommune. På bakgrunn av dette vil søkere fra andre kommuner først bli vurdert etter at rettigheten til NN kommunes innbyggere er ivaretatt.

Slik jeg forstår dette har alle barn som er bosatt i NN kommune rett til barnehage der.  Er man bosatt i en annen kommune vil man komme "i annen rekke".

Spørsmålene mine er derfor:

1. Hva menes med å være "innbygger i NN kommune"?

2. Betyr dette at man faktisk BOR der, eller at man er registrert i folkeregisteret i NN kommune?

3. Hva med barn som bor i kirkeasyl, BOR de i NN kommune hvis kirka ligger i NN?  Det jeg ønsker er altså en avklaring på hvor strengt man skal forstå "bor i/innbygger-begrepet".

 Og så et oppfølgingsspørsmål til slutt?

4. Var det slike barn som i "Meta-saken" kommunestyret egentlig ønsket å regulere, eller er dette en "uforutsett" - og kanskje uønsket (?) virkning av vedtaket.

Jeg håper du vil ta deg tid til å gi meg svar på disse spørsmålene.

Vennlig hilsen

Svar på dette brevet har jeg foreløpig ikke fått.

Derimot har jeg fått en mail med spørsmål om ”Meta” er folkeregistrert i en annen kommune.

Slik er svaret på det spørsmålet:

Skolekontoret opplyste at familien var registrert i Oslo. Jeg har spurt "Meta" om dette, og hun sier at hun aldri har bodd i Oslo, ei heller meldt flytting dit.
Det kan tenkes at hennes eks-mann kan ha meldt flytting dit, men hun tror det ikke!

Forklaringen er antakelig (hvis det er riktig) at når asylsøkere får/fikk arbeidstillatelse (som mannen engang hadde) så ble man registrert i Oslo, de har jo da ingen bostedskommune. Dette er noe jeg TROR, ikke noe jeg vet.

"Meta" og mannen bodde på asylmottaket i XXX da de fikk endelig avslag på søknaden sin. Det var den gang søkt barnehageplass til den eldste jenta i XXX kommune.

Slik står saken nå, snart en måned etter at jeg sendte den første henvendelsen til Ordføreren.

Hver gang jeg ser "Meta" og barna, prater ungene ivei om barnehagen og at de snart skal dit. De maser litt for å få vite når det skal skje, og "Meta" prøver etter beste evne å avlede dem. "Snart, snart" er et ofte brukt ord. Usikkerheten rundt saken trenger de ikke bli del av. Livet deres er vanskelig nok som det allerede er.

Jeg kan høre forventningen og gleden deres når de prater i vei om barnehagen - og i leken er de der allerede. Jeg kjenner på at jeg får lyst til å gråte.

Det er godt å være barn i Norge – for NOEN barn!

NB! Dette er ikke et forsøk på å henge ut noen, verken ordfører eller kommune. Det er kun et forsøk på å illustrere hvor vanskelig hverdagen er - for noen.

KJÆRE ORDFØRER

For en tid tilbake leste jeg i lokalavisa at ordføreren i en nærliggende kommune uttalte følgende: 
”Skal vi bare lukke øynene? – Eller ta et standpunkt, spør ordfører ..” 
I følge lokalavisa var både hun og en lokal stortingspolitiker opptatt av å sette asylbarna – og ikke reglene i fokus.

Jeg skrev derfor et brev til ordføreren, med kopi til stortingspolitikeren, et brev som jeg gjengir litt fra her:

Kjære ordfører!

Dette brevet er skrevet på vegne av en asylsøkermamma med to små barn, bosatt i din kommune. En mamma som sterkt trenger hjelp fra deg slik at barna hennes kan få komme i barnehage, slik at de får mulighet til å få et minimum av normalitet i en ekstremt vanskelig hverdag.

Av grunner som du sikkert vil forstå, velger jeg i denne henvendelsen å anonymisere mor, men hun stiller gjerne opp til et møte hvis det er ønskelig.

Jeg håper du tar deg tid til å lese, og gi en tilbakemelding på denne henvendelsen. Dersom du har spørsmål om saken, kan jeg treffes på telefon.

Kort fortalt er historien til "Meta" slik:

(Her kommer en kortversjon av historien til mor – som jeg her velger å kalle ”Meta”. Av gode grunner er historien hennes fjernet her.)

Jeg ble kjent med ”Meta” i august-2011. Da var hun svært deprimert, 22. juli-hendelsen hadde med full styrke vekket vonde minner til live igjen. En felles bekjent kontaktet meg og spurte om jeg kunne ”prate litt med henne”.  Jeg sa ja, og har siden valgt å ga inn i en ”venninnerolle/tanterolle”.  Jeg har innsyn i alle hennes asylpapirer og har fullmakt til å representere henne.

Jeg brukte lang tid på å overbevise henne om at barnevernet ville hennes/barnas beste. Blant Kosovo-Albanere er det stor mistro til myndighetene, og barnevernet står nok aller lavest i kurs. Venner og familie rådet henne til omgående å forsvinne igjen, og den familien som har hjulpet henne med et sted å ”bo”, ble meget bekymret da de hørte nevnt barnevern. De er innforstått med at de tar en stor sjanse med å la henne bo der hemmelig, dette ble som kjent straffbart for en tid tilbake.

”Meta” ble godt tatt imot hos barnevernet. Etter noen møter – hvor av jeg har deltatt på alle unntatt ett – har ”Meta” akseptert at barnevernet ikke er en fiende, de ønsker å hjelpe henne med barna. ”Metas” høyeste ønske er selvsagt å få oppholdstillatelse i Norge, men deretter kommer ønsket om at barna skal få gå i barnehage – få være barn sammen som andre barn.

Hun ønsker dette, selv om hun er klar over at politiet når som helst kan finne henne og sende henne ut av landet. Og barna spør, og ber, og vil! Alle andre barn de kjenner går i barnehage, de er for små til å forstå hvorfor ikke de også kan få gå dit.

Barnevernet er nå ferdig med sin undersøkelse.  På siste møte var det enighet om at barnevernet skulle søke plass for barna i barnehage  - dette ville uten tvil være til barnas beste. Et problem var det likevel at ”Meta” ikke fikk lov av ”husverten” å oppgi hvor hun bodde - av forståelige grunner. Uten adresse var det ikke så lett, men barnevernet skulle forsøke, og to dager etter kom den gode nyheten: Det ordner seg med barnehageplass til den eldste, og så kanskje etter hvert også til minstemann!  Så glad har jeg aldri sett ”Meta” før. Hun så endelig et lite lys i den lange, mørke tunellen.

Dagen etter  ringte barnevernkurator meg. Det var blitt en misforståelse med skolekontoret. ”Meta” måtte likevel ha adresse i kommunen!  Men den kunne være hemmelig, og så kunne man i tillegg bruke hennes postboksadresse – som er i riktig kommune.

I følge barnevernkuratoren er familien nå registret i Oslo, ”så det var bare å melde flytting  - og be om hemmelig adresse. Det var nemlig en bestemmelse i kommune som sa at kun barn som var folkeregistrert i kommunen kunne få barnehageplass der”, hadde skolekontorkontakten sagt.

Det er lenge siden verden var så enkel!

Jeg antar at familiens registrering i Oslo har sammenheng med mannens søknad om arbeidstillatelse da de kom til landet. Det er ikke mulig for ”Meta” å melde noen flytting fra denne adressen og til ny kommune. Det kreves legitimasjon for slikt. I tillegg er det slik at hemmelig adresse (kode 6) gis av skattemyndighetene og krever svært godt dokumentert begrunnelse/politianmeldelse.  Det sier seg selv at dette ikke er mulig for ”Meta”.  Hun har dermed ingen adresse å oppgi, for da svikter hun familien som har gitt henne mulighet for husrom.

Kjære Ordfører, det er på grunn av dette at jeg nå skriver brev til deg.

”Meta” har nå mistet 13 år av sitt liv – hvorav 10 i Norge.  Begge barna er født i Norge, den eldste datteren er 4,5 år, og den yngste 3 år.  De venter fortsatt på å kunne starte på sin barndom. Dette brevet handler altså om to småjenter som lengter etter et liv ute i frisk luft, sammen med andre barn, og som derfor desperat trenger å få komme i barnehage, evt. et alternativt opplegg. ”Meta” kommer gjerne og forteller mer om sitt liv om sin hverdag hvis det er ønskelig, du kan også få møte barna.

For slik som dette skal vel ikke barn ha det i din kommune - eller noe annet sted i Norge?

Man kan mene hva man vil om ”Metas” valg om ikke å returnere, men barna blir uskyldige ofre oppi det hele. I praksis straffes nå barna for mors valg. Og mor selv, hun sier at hun kan ikke velge annerledes. Den dagen hun blir sendt tilbake til Kosovo er livet hennes slutt. Etter at mannen hennes forlot dem er situasjonen ennå vanskeligere for henne, å være forlatt av sin mann medfører enda mer skam i hennes kultur. I tillegg er hun redd svingefamilien vil ta barna fra henne, en hore kan ikke oppdra barn.  I Kosovo har hun nå bare en kreftsyk, gammel mor, en bror med stor familie og syk kone, hun har ingen jobb, ingen utdanning og ingen steder å bo. Leiligheten som mor bor i er den samme som ”Meta” isolerte seg i for 13 år siden, etter at hun tapte kampen mot de serbiske soldatene.

To små barn og en fortvilet mamma vil være deg stor takk skyldig hvis du kan bidra til at barna kan få komme inn i en barnehage.

På forhånd takk!

Med vennlig hilsen

Barn på flukt – og myndighetenes manglende evne – eller vilje - til å se realiteter.

Et liv å leve?

”Tror du jeg noen gang kan få et liv som er verd å leve?” spør Lola meg. Vi sitter og drikker en kopp te sammen, og Lola trekker jakka godt rundt seg.

Det er nesten som om jeg kjenner kulden krype nedover ryggen min, selv om ovnen varmer.  Etter noen dager med sterk sol og mye varme har nå temperaturen sunket kraftig. Nå blåser det iskaldt, og sola ”kommer og går”, men aldri så lenge at det blir noe varme ut av det.

Lola var så glad før pinsehelga. Barnevernet hadde sagt at de ville hjelpe henne med å få barnehageplass til jentene hennes. Endelig skulle de to småjentene få en mulighet for å komme seg ut og leke med andre barn! Endelig var det et lyspunkt i den mørke tilværelsen deres. Men så kom den kalde vinden tilbake, og mørke skyer stengte for sola!

For å få barnehageplass måtte Lola og barna være registrert i folkeregisteret med bostedsadresse i kommunen. Det hadde politikerne bestemt for litt siden. Og Lola har ingen registrert bostedsadresse, ingen adresse hun kan melde flytting til. Hun bare bor hos noen snille mennesker som ikke orker å se at hun og barna lider nød.

Lola's angst for å bli returnert var så stor at da hun og mannen fikk avslag på søknaden om opphold – med utreisevedtak -  så klarte Lola ikke lenger å være på asylmottaket. Hun fikk ikke lenger sove, spise, klarte ikke å ta seg av de to små barna, hun gikk inn i en dyp depresjon. Til slutt ble den eneste mulige løsningen å forlate mottaket og ”forsvinne”.

Jeg vet at dette ikke var noen enkel avgjørelse for henne. Det var verken lystbetont eller lettvint, det var et siste desperate forsøk på å slippe å bli returnert til det hun fryktet aller mest og hadde flyktet fra. Hun mobiliserte sine siste krefter og ga seg ut i det uvisse. Uten noe sted å bo, uten penger eller noen økonomisk støtte, nesten uten nettverk, uten selvtillit. Drivkraften  var den enorme redselen for å bli returnert.  

Mange som får utvisningsvedtak velger å bli på mottaket, mens de håper det beste. Her har de ”tak over hodet” og får noen kroner i måneden fra staten til å leve av. De kan fortsatt bevege seg omkring, men de vet aldri hvilke natt politiet plutselig står på døra for å hente dem. Mange, kanskje de fleste, velger likevel dette framfor å forlate mottaket og gå i skjul, slik Lola gjorde.

Lolas traumer, hennes angst for å bli returnert, hennes paniske redsel for på nytt å måtte møte fortiden, framkaller akkurat disse vonde minnene. Filmen med overgrepet mot henne spilles av, om igjen og om igjen inne i hodet hennes. Den gangen det skjedde, ba hun soldatene som hadde voldtatt henne om å drepe henne, hun hadde likevel ikke noe liv å leve lenger. Men de slengte henne bare fra seg som en sekk med søppel før de ble borte. Og slik har hun følt seg siden.

Nå har Lola to små barn. Er de også bare ”søppel”?  Skal de også bare ”slenges” bort ett eller annet sted? De har ikke bedt om å bli født, de har ikke sin valgt sin mamma og sin pappa, de har ikke tatt foreldrenes valg om å gå i skjul. De bare er, og de vil så gjerne være, være barn som andre barn!

Lola hadde ikke gjort noe galt, hun var bare på feil sted til feil tid. Dette straffes hun for resten av livet. Skal det samme skje med barna hennes også?

I pressemeldingen som Regjeringen har sendt ut vedrørende den kommende  ”Stortingsmeldingen  om barn på flukt”  står det:

”Det anses videre som et tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, dersom utlendingen aktivt unndrar seg tvangsmessig retur eller har hatt opphold i skjul for norske myndigheter.  En utlending som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse plikter å melde fra til politiet om skifte av bopel frem til utreise”.

Dette rammer de aller svakeste, nemlig de barna som har foreldre som frykter en tvangsretur så mye at de velger den aller tyngste veien - å gå i skjul for myndighetene.

Og på nytt straffer myndighetene barna for noe de ikke er ansvarlig for!