Kjære ordfører - oppfølging.

Den 29. mai sendte jeg mitt første brev/mail vedrørende ”Meta” og de to barna hennes, til Ordføreren i kommunen hvor ”Meta” bor.

Allerede samme kveld fikk jeg respons!

Ordføreren bekreftet at hun ville lese brevet grundig i løpet av morgendagen og vurdere på hvilken måte hun kunne bidra i den ”meget vanskelige saken”.

Jeg takket omgående for raskt og hyggelig svar – og kjente at jeg var imponert over en politiker som reagerte slik. Det var til og med 2. pinsedag.

Dagen etter gikk jeg spent og ventet på mail. Utpå kvelden kom den!
Ordføreren beklaget, hun hadde dessverre ikke hatt mulighet for å se på saken den dagen, men håpet å få gjort det ”i morgen ettermiddag”.

Jeg takket for tilbakemeldingen og ga uttrykk for at jeg selvsagt forsto at hun hadde mye annet som også måtte gjøres. Med storstreik og oppsamlede oppgaver etter en langhelg vil det alltid være nok å ta tak i.

Og som ”Meta” sier: ”Etter 10 år i Norge med livet ”på vent” har jeg fått lære meg kunsten å vente”.

Så vi ventet.

Etter en og en halv uke, syntes jeg vi hadde ventet lenge nok. Jeg sendte en ny mail til ordføreren med spørsmål om hun hadde fått tenkt igjennom barnas situasjon og om hun kunne bidra med noe slik at skolekontoret slapp dem inn i barnehagen. 

Det kom ikke noe svar!

Etter to og en halv uke kjente jeg at tiden var inne for å ta i litt.

Jeg sendte derfor en ”purremail” til ordføreren hvor jeg minnet om hva hun hadde skrevet i sin tidligere mail, for snart tre uker siden.

Så, endelig fikk jeg svar!

Ordføreren har brukt mye tid på å tenke gjennom og vurdere ”saken”.

At både mor og barn har en meget vanskelig hverdag er det ingen tvil om. Men dessverre kan hun ikke gjøre så mye for dem siden de lever i skjul.

Tiden var inne for et nytt brev/mail:

Hei!

Takk for tilbakemelding!

Jeg er selvsagt helt enig med deg i at det er en svært vanskelig sak.
Hele livet deres er ekstremt vanskelig, det er knapt mulig for oss som "lever under normale forhold" å forstå hvordan deres hverdag er.

Årsaken til at jeg sendte brev til deg, er imidlertid en sak som har med din kommune, NN å gjøre!

Da det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet i NN, var det fordi det er der Meta og barna oppholdt seg mest stabilt. Hun har nå fått en ordning med at hun vederlagsfritt får bo fast hos en familie i NN. Dette betyr dermed at barna har en "fast base", noe barnevernet også var opptatt av.
Så var alle enige om at barna burde vært i barnehage, og det var da problemene startet.

NN kommune hadde nemlig innført en regel om at kun barn som var innbyggere i NN kommune. Dette tolker skolekontoret slik at barna da må være folkeregisterført i kommunen.

Jeg finner følgende om dette på nettet:

Foreldre med barn bosatt utenfor NN kommune kan søke barnehageplass i NN, men individuell rett til barnehageplass har innbyggerne kun i sin egen bostedskommune. NN kommune plikter, jf. barnehageloven, å tilby barnehageplass til innbyggere i NN kommune. På bakgrunn av dette vil søkere fra andre kommuner først bli vurdert etter at rettigheten til NN kommunes innbyggere er ivaretatt.

Slik jeg forstår dette har alle barn som er bosatt i NN kommune rett til barnehage der.  Er man bosatt i en annen kommune vil man komme "i annen rekke".

Spørsmålene mine er derfor:

1. Hva menes med å være "innbygger i NN kommune"?

2. Betyr dette at man faktisk BOR der, eller at man er registrert i folkeregisteret i NN kommune?

3. Hva med barn som bor i kirkeasyl, BOR de i NN kommune hvis kirka ligger i NN?  Det jeg ønsker er altså en avklaring på hvor strengt man skal forstå "bor i/innbygger-begrepet".

 Og så et oppfølgingsspørsmål til slutt?

4. Var det slike barn som i "Meta-saken" kommunestyret egentlig ønsket å regulere, eller er dette en "uforutsett" - og kanskje uønsket (?) virkning av vedtaket.

Jeg håper du vil ta deg tid til å gi meg svar på disse spørsmålene.

Vennlig hilsen

Svar på dette brevet har jeg foreløpig ikke fått.

Derimot har jeg fått en mail med spørsmål om ”Meta” er folkeregistrert i en annen kommune.

Slik er svaret på det spørsmålet:

Skolekontoret opplyste at familien var registrert i Oslo. Jeg har spurt "Meta" om dette, og hun sier at hun aldri har bodd i Oslo, ei heller meldt flytting dit.
Det kan tenkes at hennes eks-mann kan ha meldt flytting dit, men hun tror det ikke!

Forklaringen er antakelig (hvis det er riktig) at når asylsøkere får/fikk arbeidstillatelse (som mannen engang hadde) så ble man registrert i Oslo, de har jo da ingen bostedskommune. Dette er noe jeg TROR, ikke noe jeg vet.

"Meta" og mannen bodde på asylmottaket i XXX da de fikk endelig avslag på søknaden sin. Det var den gang søkt barnehageplass til den eldste jenta i XXX kommune.

Slik står saken nå, snart en måned etter at jeg sendte den første henvendelsen til Ordføreren.

Hver gang jeg ser "Meta" og barna, prater ungene ivei om barnehagen og at de snart skal dit. De maser litt for å få vite når det skal skje, og "Meta" prøver etter beste evne å avlede dem. "Snart, snart" er et ofte brukt ord. Usikkerheten rundt saken trenger de ikke bli del av. Livet deres er vanskelig nok som det allerede er.

Jeg kan høre forventningen og gleden deres når de prater i vei om barnehagen - og i leken er de der allerede. Jeg kjenner på at jeg får lyst til å gråte.

Det er godt å være barn i Norge – for NOEN barn!

NB! Dette er ikke et forsøk på å henge ut noen, verken ordfører eller kommune. Det er kun et forsøk på å illustrere hvor vanskelig hverdagen er - for noen.