Jeg har vist Meta at hvis hun blåser forsiktig,
så blir boblene større, og svever lenger, og i løpet av et øyeblikk er hun
ekspert. Men minstemann tar ikke like lett instruksjon, hun har sin egen måte å
gjøre det på. Så nå er den rosa beholderen med ”Soap-bubbles” tom hos henne, og
da er det greit å fange de fine boblene som storesøster klarer å få til.
Det er surt og kaldt ute, men vårsola
skinner. Lola har dradd gardinen litt bort fra vinduet, slik at sollyset slipper
inn i rommet hvor vi sitter. Solstrålene treffer såpeboblene og får dem til å skinne
i alle regnbuens farger. Det er et flott fargespill, tenk å kunne fange så mye
vakkert i en eneste liten vanndråpe!
Lola smiler og ler med barna, men jeg ser
at hun tenker på noe vondt.
”De er som
drømmene mine” sier hun, når jeg prøver å gripe tak i dem, så blir de ødelagt!
Jeg lurer på om det er noe spesielt som har
skjedd, men hun rister på hodet. ”Noen dager blir bare ekstra vanskelige”, sier
hun. "Andre dager kjenner jeg at sola skinner og at det gjør meg godt."
”Såpeboble-dingsen” er tom og barna
forsvinner tilbake til andre aktiviteter.
”Jeg snakket med søsteren min i natt”, sier Lola.
Jeg vet at hele familien hennes er spredt utover i Europa, bare mor bor igjen i den gamle leiligheten der familien bodde da krigen kom.
Lola har for en stund siden fortalt familien at hennes sjanser for å få opphold i Norge er minimale. Alle hennes
søsken har fått opphold i ulike europeiske land, men hun, den som er mest
traumatisert av dem alle, skal sendes tilbake til ”slagmarken”. Hun valgte feil
land, Norge hadde ikke plass for henne og de to små barna hennes som er født
her – og som aldri har vært utenfor Norges grenser.
Jeg lurer på hvordan familien hennes
forholder seg til hennes situasjon. De sitter nå trygt i sine nye hjemland, med
hus og arbeid og drømmer som lar seg realisere. Hva tenker de om Lola og hennes
framtid?
Jeg vet hvor sterke familiebåndene er i
deres kultur. Her gjelder familie framfor individ. En avgjørelse her tas ikke
av den enkelte person, den tas av familien.
”Alle vet, unntatt mor” sier Lola. ”Hun
kommer til å ta sin død av det hvis jeg blir sendt tilbake dit. Hun var den som
mer enn noen annen ville at jeg skulle dra derfra. Mine plager var like store
for henne som for meg. Hun visste alt om hvilket liv jeg hadde - og ville få hvis jeg ble
boende der. Kulturen som råder rammet ikke bare meg, men også hele min familie.
Hvis jeg nå kommer tilbake, vil jeg fortsatt bære skammen av å være en voldtatt
kvinne, en hore. I tillegg vil jeg også ha to barn og ingen mann. Slik kan man
ikke leve i det landet, det er ikke plass der for slike!
”Men”, sier jeg, ”hva skjer da hvis du en
dag settes på flyet og sendes tilbake?”
Jeg kan nesten lese Lola’s tanker. Disse
tankene som plager henne like mye som usikkerheten og angsten for politiet.
Hun tar sats: ”Min bror i Tyskland sier at
han har begynt å undersøke muligheten av å finne en mann som da kan gifte seg
med meg. Det er slik i vår kultur, forstår du. Han kjenner noen, og kanskje er
det en som kan tenke seg dette. Men slikt koster penger, mye penger. Og siden
jeg også har to barn koster det ekstra mye penger! Men jeg vil ikke, jeg vil ikke selges! Selv
om jeg ikke behøver sove med den mannen, så vil jeg ikke gjøre det. Hva slags
liv skal det bli for mine barn? Han vil
aldri være barnas pappa, tenk om de opplever det samme som jeg! Hvem skal da
forsvare dem?”
Lola fortsetter: ”Jeg vet at min familie
bare vil mitt beste, men jeg klarer det ikke. Det vil bety flere nye år med mer
usikkerhet og venting. 10 år i Norge med ”såpebobler” er nok, jeg klarer ikke
mer. Hadde det ikke vært for barna hadde jeg løst problemet enkelt, sier hun.” Jeg ser på henne, det finnes allerede så alt
for mange eksempler på at når håpet til slutt må vike for håpløsheten, så
velger noen å ta et siste selvbestemt valg.
”Men” sier Lola, ”Barna, jeg har gitt dem
livet, og jeg har ingen rett til å ta det fra dem. Og de har allerede mistet
pappa, jeg kan ikke ta fra dem mamma også.”
”Jeg fryser”, sier Lola plutselig. Ute
skinner fortsatt vårsola, men den iskalde vinden nekter å gi seg!
Takk Vigdis, for at du deler slike småstubber med oss! Det er jo dette som er virkeligheten, ikke statistikkene.
SvarSlettJa, dessverre har du rett!
SlettVakkert og trist! Takk <3
Slett