KJÆRE ORDFØRER

For en tid tilbake leste jeg i lokalavisa at ordføreren i en nærliggende kommune uttalte følgende: 
”Skal vi bare lukke øynene? – Eller ta et standpunkt, spør ordfører ..” 
I følge lokalavisa var både hun og en lokal stortingspolitiker opptatt av å sette asylbarna – og ikke reglene i fokus.

Jeg skrev derfor et brev til ordføreren, med kopi til stortingspolitikeren, et brev som jeg gjengir litt fra her:

Kjære ordfører!

Dette brevet er skrevet på vegne av en asylsøkermamma med to små barn, bosatt i din kommune. En mamma som sterkt trenger hjelp fra deg slik at barna hennes kan få komme i barnehage, slik at de får mulighet til å få et minimum av normalitet i en ekstremt vanskelig hverdag.

Av grunner som du sikkert vil forstå, velger jeg i denne henvendelsen å anonymisere mor, men hun stiller gjerne opp til et møte hvis det er ønskelig.

Jeg håper du tar deg tid til å lese, og gi en tilbakemelding på denne henvendelsen. Dersom du har spørsmål om saken, kan jeg treffes på telefon.

Kort fortalt er historien til "Meta" slik:

(Her kommer en kortversjon av historien til mor – som jeg her velger å kalle ”Meta”. Av gode grunner er historien hennes fjernet her.)

Jeg ble kjent med ”Meta” i august-2011. Da var hun svært deprimert, 22. juli-hendelsen hadde med full styrke vekket vonde minner til live igjen. En felles bekjent kontaktet meg og spurte om jeg kunne ”prate litt med henne”.  Jeg sa ja, og har siden valgt å ga inn i en ”venninnerolle/tanterolle”.  Jeg har innsyn i alle hennes asylpapirer og har fullmakt til å representere henne.

Jeg brukte lang tid på å overbevise henne om at barnevernet ville hennes/barnas beste. Blant Kosovo-Albanere er det stor mistro til myndighetene, og barnevernet står nok aller lavest i kurs. Venner og familie rådet henne til omgående å forsvinne igjen, og den familien som har hjulpet henne med et sted å ”bo”, ble meget bekymret da de hørte nevnt barnevern. De er innforstått med at de tar en stor sjanse med å la henne bo der hemmelig, dette ble som kjent straffbart for en tid tilbake.

”Meta” ble godt tatt imot hos barnevernet. Etter noen møter – hvor av jeg har deltatt på alle unntatt ett – har ”Meta” akseptert at barnevernet ikke er en fiende, de ønsker å hjelpe henne med barna. ”Metas” høyeste ønske er selvsagt å få oppholdstillatelse i Norge, men deretter kommer ønsket om at barna skal få gå i barnehage – få være barn sammen som andre barn.

Hun ønsker dette, selv om hun er klar over at politiet når som helst kan finne henne og sende henne ut av landet. Og barna spør, og ber, og vil! Alle andre barn de kjenner går i barnehage, de er for små til å forstå hvorfor ikke de også kan få gå dit.

Barnevernet er nå ferdig med sin undersøkelse.  På siste møte var det enighet om at barnevernet skulle søke plass for barna i barnehage  - dette ville uten tvil være til barnas beste. Et problem var det likevel at ”Meta” ikke fikk lov av ”husverten” å oppgi hvor hun bodde - av forståelige grunner. Uten adresse var det ikke så lett, men barnevernet skulle forsøke, og to dager etter kom den gode nyheten: Det ordner seg med barnehageplass til den eldste, og så kanskje etter hvert også til minstemann!  Så glad har jeg aldri sett ”Meta” før. Hun så endelig et lite lys i den lange, mørke tunellen.

Dagen etter  ringte barnevernkurator meg. Det var blitt en misforståelse med skolekontoret. ”Meta” måtte likevel ha adresse i kommunen!  Men den kunne være hemmelig, og så kunne man i tillegg bruke hennes postboksadresse – som er i riktig kommune.

I følge barnevernkuratoren er familien nå registret i Oslo, ”så det var bare å melde flytting  - og be om hemmelig adresse. Det var nemlig en bestemmelse i kommune som sa at kun barn som var folkeregistrert i kommunen kunne få barnehageplass der”, hadde skolekontorkontakten sagt.

Det er lenge siden verden var så enkel!

Jeg antar at familiens registrering i Oslo har sammenheng med mannens søknad om arbeidstillatelse da de kom til landet. Det er ikke mulig for ”Meta” å melde noen flytting fra denne adressen og til ny kommune. Det kreves legitimasjon for slikt. I tillegg er det slik at hemmelig adresse (kode 6) gis av skattemyndighetene og krever svært godt dokumentert begrunnelse/politianmeldelse.  Det sier seg selv at dette ikke er mulig for ”Meta”.  Hun har dermed ingen adresse å oppgi, for da svikter hun familien som har gitt henne mulighet for husrom.

Kjære Ordfører, det er på grunn av dette at jeg nå skriver brev til deg.

”Meta” har nå mistet 13 år av sitt liv – hvorav 10 i Norge.  Begge barna er født i Norge, den eldste datteren er 4,5 år, og den yngste 3 år.  De venter fortsatt på å kunne starte på sin barndom. Dette brevet handler altså om to småjenter som lengter etter et liv ute i frisk luft, sammen med andre barn, og som derfor desperat trenger å få komme i barnehage, evt. et alternativt opplegg. ”Meta” kommer gjerne og forteller mer om sitt liv om sin hverdag hvis det er ønskelig, du kan også få møte barna.

For slik som dette skal vel ikke barn ha det i din kommune - eller noe annet sted i Norge?

Man kan mene hva man vil om ”Metas” valg om ikke å returnere, men barna blir uskyldige ofre oppi det hele. I praksis straffes nå barna for mors valg. Og mor selv, hun sier at hun kan ikke velge annerledes. Den dagen hun blir sendt tilbake til Kosovo er livet hennes slutt. Etter at mannen hennes forlot dem er situasjonen ennå vanskeligere for henne, å være forlatt av sin mann medfører enda mer skam i hennes kultur. I tillegg er hun redd svingefamilien vil ta barna fra henne, en hore kan ikke oppdra barn.  I Kosovo har hun nå bare en kreftsyk, gammel mor, en bror med stor familie og syk kone, hun har ingen jobb, ingen utdanning og ingen steder å bo. Leiligheten som mor bor i er den samme som ”Meta” isolerte seg i for 13 år siden, etter at hun tapte kampen mot de serbiske soldatene.

To små barn og en fortvilet mamma vil være deg stor takk skyldig hvis du kan bidra til at barna kan få komme inn i en barnehage.

På forhånd takk!

Med vennlig hilsen