Såpebobler og andre drømmer

”Se, se, tete” roper Sisi og drar i armen min.  Hun forsøker å fange såpeboblene som storesøster Meta nettopp har laget. Men det er rare greier, de blir borte så snart hun tar i dem!

Jeg har vist Meta at hvis hun blåser forsiktig, så blir boblene større, og svever lenger, og i løpet av et øyeblikk er hun ekspert. Men minstemann tar ikke like lett instruksjon, hun har sin egen måte å gjøre det på. Så nå er den rosa beholderen med ”Soap-bubbles” tom hos henne, og da er det greit å fange de fine boblene som storesøster klarer å få til.

Det er surt og kaldt ute, men vårsola skinner. Lola har dradd gardinen litt bort fra vinduet, slik at sollyset slipper inn i rommet hvor vi sitter. Solstrålene treffer såpeboblene og får dem til å skinne i alle regnbuens farger. Det er et flott fargespill, tenk å kunne fange så mye vakkert i en eneste liten vanndråpe!

Lola smiler og ler med barna, men jeg ser at hun tenker på noe vondt.

”De er som  drømmene mine” sier hun, når jeg prøver å gripe tak i dem, så blir de ødelagt!

Jeg lurer på om det er noe spesielt som har skjedd, men hun rister på hodet. ”Noen dager blir bare ekstra vanskelige”, sier hun. "Andre dager kjenner jeg at sola skinner og at det gjør meg godt."

”Såpeboble-dingsen” er tom og barna forsvinner tilbake til andre aktiviteter.

”Jeg snakket med søsteren min i natt”, sier Lola.

Jeg vet at hele familien hennes er spredt utover i Europa, bare mor bor igjen i den gamle leiligheten der familien bodde da krigen kom.

Lola har for en stund siden fortalt familien at hennes sjanser for å få opphold i Norge er minimale. Alle hennes søsken har fått opphold i ulike europeiske land, men hun, den som er mest traumatisert av dem alle, skal sendes tilbake til ”slagmarken”. Hun valgte feil land, Norge hadde ikke plass for henne og de to små barna hennes som er født her – og som aldri har vært utenfor Norges grenser.

Jeg lurer på hvordan familien hennes forholder seg til hennes situasjon. De sitter nå trygt i sine nye hjemland, med hus og arbeid og drømmer som lar seg realisere. Hva tenker de om Lola og hennes framtid?

Jeg vet hvor sterke familiebåndene er i deres kultur. Her gjelder familie framfor individ. En avgjørelse her tas ikke av den enkelte person, den tas av familien.

”Alle vet, unntatt mor” sier Lola. ”Hun kommer til å ta sin død av det hvis jeg blir sendt tilbake dit. Hun var den som mer enn noen annen ville at jeg skulle dra derfra. Mine plager var like store for henne som for meg. Hun visste alt om hvilket liv jeg hadde - og ville få hvis jeg ble boende der. Kulturen som råder rammet ikke bare meg, men også hele min familie. Hvis jeg nå kommer tilbake, vil jeg fortsatt bære skammen av å være en voldtatt kvinne, en hore. I tillegg vil jeg også ha to barn og ingen mann. Slik kan man ikke leve i det landet, det er ikke plass der for slike!

”Men”, sier jeg, ”hva skjer da hvis du en dag settes på flyet og sendes tilbake?”

Jeg kan nesten lese Lola’s tanker. Disse tankene som plager henne like mye som usikkerheten og angsten for politiet.

Hun tar sats: ”Min bror i Tyskland sier at han har begynt å undersøke muligheten av å finne en mann som da kan gifte seg med meg. Det er slik i vår kultur, forstår du. Han kjenner noen, og kanskje er det en som kan tenke seg dette. Men slikt koster penger, mye penger. Og siden jeg også har to barn koster det ekstra mye penger!  Men jeg vil ikke, jeg vil ikke selges! Selv om jeg ikke behøver sove med den mannen, så vil jeg ikke gjøre det. Hva slags liv skal det bli for mine barn?  Han vil aldri være barnas pappa, tenk om de opplever det samme som jeg! Hvem skal da forsvare dem?”

Lola fortsetter: ”Jeg vet at min familie bare vil mitt beste, men jeg klarer det ikke. Det vil bety flere nye år med mer usikkerhet og venting. 10 år i Norge med ”såpebobler” er nok, jeg klarer ikke mer. Hadde det ikke vært for barna hadde jeg løst problemet enkelt, sier hun.”  Jeg ser på henne, det finnes allerede så alt for mange eksempler på at når håpet til slutt må vike for håpløsheten, så velger noen å ta et siste selvbestemt valg.

”Men” sier Lola, ”Barna, jeg har gitt dem livet, og jeg har ingen rett til å ta det fra dem. Og de har allerede mistet pappa, jeg kan ikke ta fra dem mamma også.”

”Jeg fryser”, sier Lola plutselig. Ute skinner fortsatt vårsola, men den iskalde vinden nekter å gi seg!