Sommerfugl i vinterland.

Endelig hadde dagen kommet!

Meta og hennes to barn skulle besøke barnehagen der de hadde fått plass fra august. Og jeg, jeg var så heldig at jeg skulle få lov å være med!

Meta fortalte at hun hadde sovet dårlig om natta. Frykten for at noe skulle komme i veien slik at det likevel ikke ble noe av, var fortsatt sterkt tilstede.

Begge barna var jublende glade. Etter at de fikk vite at de nå endelig skulle begynne i barnehage, var det kun plass for en tanke i hodet deres: Vi skal gå i barnehage!

Likevel har de ventet tålmodig i flere dager, på samme måte som mammaen har også de fått lære seg kunsten å vente.

Men nå, nå hadde dagen endelig kommet!

Vi parkerte et lite stykke unna barnehagen, og ruslet det siste stykket bort. Ruslet, er ellers ikke noen god beskrivelse, begge barna hoppet og løp - og hadde all verdens energi.

Annerledes var det med Meta. Jeg forsto at hun trengte litt tid på seg for å ta inn at hun nå faktisk var i ferd med å følge barna til barnehagen! Dette hadde vært en drøm så lenge, og endelig – i dag - fikk hun oppleve at en av drømmene hennes ble til virkelighet!

Det var ganske stille i barnehagen. Ferien hadde begynt for mange, så det var ikke like mye liv og røre som på en "vanlig" dag. Vi hadde avtale med styreren, en hyggelig mann, som tok seg god tid til å vise oss rundt og bli kjent med mor og barn.

Det viste seg at begge barna skulle begynne på samme avdeling, og vi fikk komme inn der og hilse på dem som jobbet der, og de barna som var der.

Denne dagen var det etablert ”frisørsalong” og omtrent samtlige barn var engasjert - enten som ”frisør”, eller som ”kunde”. Uten noen spørsmål ble begge barna til Meta tatt med inn til ”frisøren”, og selv minstemann på tre, syntes det var helt greit å gå fra mamma.

På utsiden av døra, som ble lukket foran oss, stor vi voksne igjen og lurte litt på hvordan dette skulle gå. Styreren ville også vise oss rundt ute, og Meta ropte derfor på barna. To fornøyde unger kom ut fra ”frisøren” – selv om de nok gjerne hadde vært er en stund til.

Så var tiden inne for å gjøre seg litt kjent på uteområdet. For et paradis for to små som bestandig har hatt begrensede muligheter for utelek! Her var sklie og huske, sand og vann, sykler og en ”Gråtass” – og mye, mye mer.

Etter klarsignal fra mamma var det bare å ta paradiset i bruk. Alt skulle prøves, de fløy rundt og så og kjente og testet og utforsket. Så mye spennende! De andre barna som lekte ute var hyggelige og tok vel imot dem.  Jeg satt ved et bord sammen med styreren og kikket  på dem. Meta kom og satte seg ned ved siden av meg. Hun lente seg inn mot meg og hvisket til meg: ”Jeg kan nesten ikke snakke, jeg hadde nesten ikke trodd at denne dagen noen gang skulle komme”.

Jeg spurte styreren om de kunne komme tilbake flere ganger før oppstart i august, og det var helt greit. Bra var det, ellers hadde nok barna blitt skuffet.

Meta og jeg ble sittende en stund og se på barna som lekte. De var over alt, som to små sommerfugler flagret de rundt, fra sted til sted, litt her og litt der. Satte seg ned et øyeblikk på huska, så videre til ”Gråtass”, opp på sklia og så videre igjen. Her var det mye oppdemt energi å bruke!

Endelig var de på en plass hvor de kunne være barn, på barns premisser. Av og til var de bortom oss og fortalte noe, på et språk jeg ikke forstår. Men ut fra det Meta formidlet, så var de svært lykkelige! Og egentlig trenger man ikke kunne språket for å forstå akkurat det!

Jeg betrakter de lekende, glade, ubekymrede barna, og tenker på sangen ”Sommerfugl i vinterland”.   

”Ingen får ta fra dæ.
Fargan du viste mæ.
Å må drømman du bær bli sann,
Sommerfugl i vinterland”

I dag skinner sola!

Når man velger å engasjere seg i asylproblematikkens mange utfordringer, må man være forberedt på både å møte og tåle sterke og vonde opplevelser. Møte med stor fortvilelse og mye avmakt kan også fort skape en opplevelse av å bli utbrent, samme hva man gjør så nytter det likevel ikke! Eller???

Det har vist seg at Norge er et land som ikke bare ligger langt oppe mot nord, det er også et land hvor vinteren er iskald og sommer og varme ofte lar vente på seg.

Innimellom kommer det noen gode varme dager. Sola skinner og fuglene synger, og vi lures til å tro at nå går vi mot varmere tider.  Så viser det seg at vi er lurt, det vakre vi så var bare ”en såpeboble”.

I et slikt land er det kanskje ekstra viktig å ta vare på de ”soldagene” vi får. Nyte dem, glede oss over dem, og bevare minnet om dem i ettertid! De forteller oss innimellom alt det mørke og kalde kan det også komme noe godt.

*****

For en tid tilbake skrev jeg brev til en ordfører og ba om hennes hjelp. Saken handlet om ”Meta” og hennes to barn som så gjerne ville få komme i barnehage.

Se Ot.prp. nr. 52 (2007-2008) om ”Barnehageloven”.

I et brev til alle landets kommuner, datert 09.12.2008  skriver  kunnskapsdep:

Sitat: Pkt.2.2

”I henhold til §8 andre ledd har kommunen plikt til å tilby plass i barnehage  til alle barn under opplæringspliktig  alder som er BOSATT i kommunen, jf §12a. Det følger av §12a andre ledd at barnet har rett til plass i barnehage i den kommunen der det er bosatt. Med bosatt menes der barnet har bostedsadresse. Det stilles ikke krav om at barnet må være folkeregistrert i kommunen.  (sitat slutt)

Så er det da likevel noen kommuner som har vedtatt at i deres kommune er det ikke nok at barnet faktisk bor, det må også være folkeregistrert der. Slik er det i den kommunen hvor ”Meta” og hennes barn bor.

Det kan sikkert tenkes noen gode grunner for at en kommune velger å innføre en slik bestemmelse, spørsmålet et vel mer ”hvor langt” tenkte politikerne da de vedtok regelen?

Har de også tenkt på ”de usynlige” barna, de som er her, men offisielt ikke har lov å være her?

For denne bestemmelsen rammer ikke bare barn fra en nabokommune som ønsker kortere vei til barnehagen, eller foreldre som vil levere barna i nærheten av der de jobber, det rammer aller sterkest de barna som allerede et fratatt det meste av sin barndom, asylbarna og andre barn med foreldre uten formalitetene i orden i folkeregisteret.

Dermed brast ”såpeboblen” for to forventningsfulle barn. Selv ordføreren kunne ikke hjelpe!

Eller kunne hun det? Mitt siste spørsmål til henne var: "Var det virkelig ”slike barn” man ønsket å ramme gjennom denne kommunale bestemmelsen?"

 *****

Det har gått litt tid, og jeg ventet fortsatt på tilbakemelding på mitt siste utspill til ordføreren. Jeg har forstått at det jobbes litt i kulissene, men får naturlig nok ingen info.

Så, i går kontaktet jeg barnehageavdelingen, nå var tiden inne for å få en avklaring. Jeg ba om konkret svar på hvordan saken sto, og om man hadde klart å finne en løsning på formalitetene.  Rette vedkommende til å svare var ikke til stede, så jeg sendte en mail og ba om konkret svar.

I dag kom følgende svar på mail:

Hei,
Jeg kan bekrefte at alle formaliteter er i orden.
Med vennlig hilsen
XX
Saksbehandler
Pedagogisk virksomhet / Barnehager

***** 

Neste uke skal to jublende glade barn, ”Meta”  og jeg ta oss en tur i barnehagen og hilse på de som jobber der.

Og så begynner nedtellingen til oppstart i august.

HURRA, HURRA, HURRA! I dag skinner sola!

Kjære ordfører - oppfølging.

Den 29. mai sendte jeg mitt første brev/mail vedrørende ”Meta” og de to barna hennes, til Ordføreren i kommunen hvor ”Meta” bor.

Allerede samme kveld fikk jeg respons!

Ordføreren bekreftet at hun ville lese brevet grundig i løpet av morgendagen og vurdere på hvilken måte hun kunne bidra i den ”meget vanskelige saken”.

Jeg takket omgående for raskt og hyggelig svar – og kjente at jeg var imponert over en politiker som reagerte slik. Det var til og med 2. pinsedag.

Dagen etter gikk jeg spent og ventet på mail. Utpå kvelden kom den!
Ordføreren beklaget, hun hadde dessverre ikke hatt mulighet for å se på saken den dagen, men håpet å få gjort det ”i morgen ettermiddag”.

Jeg takket for tilbakemeldingen og ga uttrykk for at jeg selvsagt forsto at hun hadde mye annet som også måtte gjøres. Med storstreik og oppsamlede oppgaver etter en langhelg vil det alltid være nok å ta tak i.

Og som ”Meta” sier: ”Etter 10 år i Norge med livet ”på vent” har jeg fått lære meg kunsten å vente”.

Så vi ventet.

Etter en og en halv uke, syntes jeg vi hadde ventet lenge nok. Jeg sendte en ny mail til ordføreren med spørsmål om hun hadde fått tenkt igjennom barnas situasjon og om hun kunne bidra med noe slik at skolekontoret slapp dem inn i barnehagen. 

Det kom ikke noe svar!

Etter to og en halv uke kjente jeg at tiden var inne for å ta i litt.

Jeg sendte derfor en ”purremail” til ordføreren hvor jeg minnet om hva hun hadde skrevet i sin tidligere mail, for snart tre uker siden.

Så, endelig fikk jeg svar!

Ordføreren har brukt mye tid på å tenke gjennom og vurdere ”saken”.

At både mor og barn har en meget vanskelig hverdag er det ingen tvil om. Men dessverre kan hun ikke gjøre så mye for dem siden de lever i skjul.

Tiden var inne for et nytt brev/mail:

Hei!

Takk for tilbakemelding!

Jeg er selvsagt helt enig med deg i at det er en svært vanskelig sak.
Hele livet deres er ekstremt vanskelig, det er knapt mulig for oss som "lever under normale forhold" å forstå hvordan deres hverdag er.

Årsaken til at jeg sendte brev til deg, er imidlertid en sak som har med din kommune, NN å gjøre!

Da det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet i NN, var det fordi det er der Meta og barna oppholdt seg mest stabilt. Hun har nå fått en ordning med at hun vederlagsfritt får bo fast hos en familie i NN. Dette betyr dermed at barna har en "fast base", noe barnevernet også var opptatt av.
Så var alle enige om at barna burde vært i barnehage, og det var da problemene startet.

NN kommune hadde nemlig innført en regel om at kun barn som var innbyggere i NN kommune. Dette tolker skolekontoret slik at barna da må være folkeregisterført i kommunen.

Jeg finner følgende om dette på nettet:

Foreldre med barn bosatt utenfor NN kommune kan søke barnehageplass i NN, men individuell rett til barnehageplass har innbyggerne kun i sin egen bostedskommune. NN kommune plikter, jf. barnehageloven, å tilby barnehageplass til innbyggere i NN kommune. På bakgrunn av dette vil søkere fra andre kommuner først bli vurdert etter at rettigheten til NN kommunes innbyggere er ivaretatt.

Slik jeg forstår dette har alle barn som er bosatt i NN kommune rett til barnehage der.  Er man bosatt i en annen kommune vil man komme "i annen rekke".

Spørsmålene mine er derfor:

1. Hva menes med å være "innbygger i NN kommune"?

2. Betyr dette at man faktisk BOR der, eller at man er registrert i folkeregisteret i NN kommune?

3. Hva med barn som bor i kirkeasyl, BOR de i NN kommune hvis kirka ligger i NN?  Det jeg ønsker er altså en avklaring på hvor strengt man skal forstå "bor i/innbygger-begrepet".

 Og så et oppfølgingsspørsmål til slutt?

4. Var det slike barn som i "Meta-saken" kommunestyret egentlig ønsket å regulere, eller er dette en "uforutsett" - og kanskje uønsket (?) virkning av vedtaket.

Jeg håper du vil ta deg tid til å gi meg svar på disse spørsmålene.

Vennlig hilsen

Svar på dette brevet har jeg foreløpig ikke fått.

Derimot har jeg fått en mail med spørsmål om ”Meta” er folkeregistrert i en annen kommune.

Slik er svaret på det spørsmålet:

Skolekontoret opplyste at familien var registrert i Oslo. Jeg har spurt "Meta" om dette, og hun sier at hun aldri har bodd i Oslo, ei heller meldt flytting dit.
Det kan tenkes at hennes eks-mann kan ha meldt flytting dit, men hun tror det ikke!

Forklaringen er antakelig (hvis det er riktig) at når asylsøkere får/fikk arbeidstillatelse (som mannen engang hadde) så ble man registrert i Oslo, de har jo da ingen bostedskommune. Dette er noe jeg TROR, ikke noe jeg vet.

"Meta" og mannen bodde på asylmottaket i XXX da de fikk endelig avslag på søknaden sin. Det var den gang søkt barnehageplass til den eldste jenta i XXX kommune.

Slik står saken nå, snart en måned etter at jeg sendte den første henvendelsen til Ordføreren.

Hver gang jeg ser "Meta" og barna, prater ungene ivei om barnehagen og at de snart skal dit. De maser litt for å få vite når det skal skje, og "Meta" prøver etter beste evne å avlede dem. "Snart, snart" er et ofte brukt ord. Usikkerheten rundt saken trenger de ikke bli del av. Livet deres er vanskelig nok som det allerede er.

Jeg kan høre forventningen og gleden deres når de prater i vei om barnehagen - og i leken er de der allerede. Jeg kjenner på at jeg får lyst til å gråte.

Det er godt å være barn i Norge – for NOEN barn!

NB! Dette er ikke et forsøk på å henge ut noen, verken ordfører eller kommune. Det er kun et forsøk på å illustrere hvor vanskelig hverdagen er - for noen.

KJÆRE ORDFØRER

For en tid tilbake leste jeg i lokalavisa at ordføreren i en nærliggende kommune uttalte følgende: 
”Skal vi bare lukke øynene? – Eller ta et standpunkt, spør ordfører ..” 
I følge lokalavisa var både hun og en lokal stortingspolitiker opptatt av å sette asylbarna – og ikke reglene i fokus.

Jeg skrev derfor et brev til ordføreren, med kopi til stortingspolitikeren, et brev som jeg gjengir litt fra her:

Kjære ordfører!

Dette brevet er skrevet på vegne av en asylsøkermamma med to små barn, bosatt i din kommune. En mamma som sterkt trenger hjelp fra deg slik at barna hennes kan få komme i barnehage, slik at de får mulighet til å få et minimum av normalitet i en ekstremt vanskelig hverdag.

Av grunner som du sikkert vil forstå, velger jeg i denne henvendelsen å anonymisere mor, men hun stiller gjerne opp til et møte hvis det er ønskelig.

Jeg håper du tar deg tid til å lese, og gi en tilbakemelding på denne henvendelsen. Dersom du har spørsmål om saken, kan jeg treffes på telefon.

Kort fortalt er historien til "Meta" slik:

(Her kommer en kortversjon av historien til mor – som jeg her velger å kalle ”Meta”. Av gode grunner er historien hennes fjernet her.)

Jeg ble kjent med ”Meta” i august-2011. Da var hun svært deprimert, 22. juli-hendelsen hadde med full styrke vekket vonde minner til live igjen. En felles bekjent kontaktet meg og spurte om jeg kunne ”prate litt med henne”.  Jeg sa ja, og har siden valgt å ga inn i en ”venninnerolle/tanterolle”.  Jeg har innsyn i alle hennes asylpapirer og har fullmakt til å representere henne.

Jeg brukte lang tid på å overbevise henne om at barnevernet ville hennes/barnas beste. Blant Kosovo-Albanere er det stor mistro til myndighetene, og barnevernet står nok aller lavest i kurs. Venner og familie rådet henne til omgående å forsvinne igjen, og den familien som har hjulpet henne med et sted å ”bo”, ble meget bekymret da de hørte nevnt barnevern. De er innforstått med at de tar en stor sjanse med å la henne bo der hemmelig, dette ble som kjent straffbart for en tid tilbake.

”Meta” ble godt tatt imot hos barnevernet. Etter noen møter – hvor av jeg har deltatt på alle unntatt ett – har ”Meta” akseptert at barnevernet ikke er en fiende, de ønsker å hjelpe henne med barna. ”Metas” høyeste ønske er selvsagt å få oppholdstillatelse i Norge, men deretter kommer ønsket om at barna skal få gå i barnehage – få være barn sammen som andre barn.

Hun ønsker dette, selv om hun er klar over at politiet når som helst kan finne henne og sende henne ut av landet. Og barna spør, og ber, og vil! Alle andre barn de kjenner går i barnehage, de er for små til å forstå hvorfor ikke de også kan få gå dit.

Barnevernet er nå ferdig med sin undersøkelse.  På siste møte var det enighet om at barnevernet skulle søke plass for barna i barnehage  - dette ville uten tvil være til barnas beste. Et problem var det likevel at ”Meta” ikke fikk lov av ”husverten” å oppgi hvor hun bodde - av forståelige grunner. Uten adresse var det ikke så lett, men barnevernet skulle forsøke, og to dager etter kom den gode nyheten: Det ordner seg med barnehageplass til den eldste, og så kanskje etter hvert også til minstemann!  Så glad har jeg aldri sett ”Meta” før. Hun så endelig et lite lys i den lange, mørke tunellen.

Dagen etter  ringte barnevernkurator meg. Det var blitt en misforståelse med skolekontoret. ”Meta” måtte likevel ha adresse i kommunen!  Men den kunne være hemmelig, og så kunne man i tillegg bruke hennes postboksadresse – som er i riktig kommune.

I følge barnevernkuratoren er familien nå registret i Oslo, ”så det var bare å melde flytting  - og be om hemmelig adresse. Det var nemlig en bestemmelse i kommune som sa at kun barn som var folkeregistrert i kommunen kunne få barnehageplass der”, hadde skolekontorkontakten sagt.

Det er lenge siden verden var så enkel!

Jeg antar at familiens registrering i Oslo har sammenheng med mannens søknad om arbeidstillatelse da de kom til landet. Det er ikke mulig for ”Meta” å melde noen flytting fra denne adressen og til ny kommune. Det kreves legitimasjon for slikt. I tillegg er det slik at hemmelig adresse (kode 6) gis av skattemyndighetene og krever svært godt dokumentert begrunnelse/politianmeldelse.  Det sier seg selv at dette ikke er mulig for ”Meta”.  Hun har dermed ingen adresse å oppgi, for da svikter hun familien som har gitt henne mulighet for husrom.

Kjære Ordfører, det er på grunn av dette at jeg nå skriver brev til deg.

”Meta” har nå mistet 13 år av sitt liv – hvorav 10 i Norge.  Begge barna er født i Norge, den eldste datteren er 4,5 år, og den yngste 3 år.  De venter fortsatt på å kunne starte på sin barndom. Dette brevet handler altså om to småjenter som lengter etter et liv ute i frisk luft, sammen med andre barn, og som derfor desperat trenger å få komme i barnehage, evt. et alternativt opplegg. ”Meta” kommer gjerne og forteller mer om sitt liv om sin hverdag hvis det er ønskelig, du kan også få møte barna.

For slik som dette skal vel ikke barn ha det i din kommune - eller noe annet sted i Norge?

Man kan mene hva man vil om ”Metas” valg om ikke å returnere, men barna blir uskyldige ofre oppi det hele. I praksis straffes nå barna for mors valg. Og mor selv, hun sier at hun kan ikke velge annerledes. Den dagen hun blir sendt tilbake til Kosovo er livet hennes slutt. Etter at mannen hennes forlot dem er situasjonen ennå vanskeligere for henne, å være forlatt av sin mann medfører enda mer skam i hennes kultur. I tillegg er hun redd svingefamilien vil ta barna fra henne, en hore kan ikke oppdra barn.  I Kosovo har hun nå bare en kreftsyk, gammel mor, en bror med stor familie og syk kone, hun har ingen jobb, ingen utdanning og ingen steder å bo. Leiligheten som mor bor i er den samme som ”Meta” isolerte seg i for 13 år siden, etter at hun tapte kampen mot de serbiske soldatene.

To små barn og en fortvilet mamma vil være deg stor takk skyldig hvis du kan bidra til at barna kan få komme inn i en barnehage.

På forhånd takk!

Med vennlig hilsen

Barn på flukt – og myndighetenes manglende evne – eller vilje - til å se realiteter.

Et liv å leve?

”Tror du jeg noen gang kan få et liv som er verd å leve?” spør Lola meg. Vi sitter og drikker en kopp te sammen, og Lola trekker jakka godt rundt seg.

Det er nesten som om jeg kjenner kulden krype nedover ryggen min, selv om ovnen varmer.  Etter noen dager med sterk sol og mye varme har nå temperaturen sunket kraftig. Nå blåser det iskaldt, og sola ”kommer og går”, men aldri så lenge at det blir noe varme ut av det.

Lola var så glad før pinsehelga. Barnevernet hadde sagt at de ville hjelpe henne med å få barnehageplass til jentene hennes. Endelig skulle de to småjentene få en mulighet for å komme seg ut og leke med andre barn! Endelig var det et lyspunkt i den mørke tilværelsen deres. Men så kom den kalde vinden tilbake, og mørke skyer stengte for sola!

For å få barnehageplass måtte Lola og barna være registrert i folkeregisteret med bostedsadresse i kommunen. Det hadde politikerne bestemt for litt siden. Og Lola har ingen registrert bostedsadresse, ingen adresse hun kan melde flytting til. Hun bare bor hos noen snille mennesker som ikke orker å se at hun og barna lider nød.

Lola's angst for å bli returnert var så stor at da hun og mannen fikk avslag på søknaden om opphold – med utreisevedtak -  så klarte Lola ikke lenger å være på asylmottaket. Hun fikk ikke lenger sove, spise, klarte ikke å ta seg av de to små barna, hun gikk inn i en dyp depresjon. Til slutt ble den eneste mulige løsningen å forlate mottaket og ”forsvinne”.

Jeg vet at dette ikke var noen enkel avgjørelse for henne. Det var verken lystbetont eller lettvint, det var et siste desperate forsøk på å slippe å bli returnert til det hun fryktet aller mest og hadde flyktet fra. Hun mobiliserte sine siste krefter og ga seg ut i det uvisse. Uten noe sted å bo, uten penger eller noen økonomisk støtte, nesten uten nettverk, uten selvtillit. Drivkraften  var den enorme redselen for å bli returnert.  

Mange som får utvisningsvedtak velger å bli på mottaket, mens de håper det beste. Her har de ”tak over hodet” og får noen kroner i måneden fra staten til å leve av. De kan fortsatt bevege seg omkring, men de vet aldri hvilke natt politiet plutselig står på døra for å hente dem. Mange, kanskje de fleste, velger likevel dette framfor å forlate mottaket og gå i skjul, slik Lola gjorde.

Lolas traumer, hennes angst for å bli returnert, hennes paniske redsel for på nytt å måtte møte fortiden, framkaller akkurat disse vonde minnene. Filmen med overgrepet mot henne spilles av, om igjen og om igjen inne i hodet hennes. Den gangen det skjedde, ba hun soldatene som hadde voldtatt henne om å drepe henne, hun hadde likevel ikke noe liv å leve lenger. Men de slengte henne bare fra seg som en sekk med søppel før de ble borte. Og slik har hun følt seg siden.

Nå har Lola to små barn. Er de også bare ”søppel”?  Skal de også bare ”slenges” bort ett eller annet sted? De har ikke bedt om å bli født, de har ikke sin valgt sin mamma og sin pappa, de har ikke tatt foreldrenes valg om å gå i skjul. De bare er, og de vil så gjerne være, være barn som andre barn!

Lola hadde ikke gjort noe galt, hun var bare på feil sted til feil tid. Dette straffes hun for resten av livet. Skal det samme skje med barna hennes også?

I pressemeldingen som Regjeringen har sendt ut vedrørende den kommende  ”Stortingsmeldingen  om barn på flukt”  står det:

”Det anses videre som et tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, dersom utlendingen aktivt unndrar seg tvangsmessig retur eller har hatt opphold i skjul for norske myndigheter.  En utlending som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse plikter å melde fra til politiet om skifte av bopel frem til utreise”.

Dette rammer de aller svakeste, nemlig de barna som har foreldre som frykter en tvangsretur så mye at de velger den aller tyngste veien - å gå i skjul for myndighetene.

Og på nytt straffer myndighetene barna for noe de ikke er ansvarlig for!



 

Såpebobler og andre drømmer

”Se, se, tete” roper Sisi og drar i armen min.  Hun forsøker å fange såpeboblene som storesøster Meta nettopp har laget. Men det er rare greier, de blir borte så snart hun tar i dem!

Jeg har vist Meta at hvis hun blåser forsiktig, så blir boblene større, og svever lenger, og i løpet av et øyeblikk er hun ekspert. Men minstemann tar ikke like lett instruksjon, hun har sin egen måte å gjøre det på. Så nå er den rosa beholderen med ”Soap-bubbles” tom hos henne, og da er det greit å fange de fine boblene som storesøster klarer å få til.

Det er surt og kaldt ute, men vårsola skinner. Lola har dradd gardinen litt bort fra vinduet, slik at sollyset slipper inn i rommet hvor vi sitter. Solstrålene treffer såpeboblene og får dem til å skinne i alle regnbuens farger. Det er et flott fargespill, tenk å kunne fange så mye vakkert i en eneste liten vanndråpe!

Lola smiler og ler med barna, men jeg ser at hun tenker på noe vondt.

”De er som  drømmene mine” sier hun, når jeg prøver å gripe tak i dem, så blir de ødelagt!

Jeg lurer på om det er noe spesielt som har skjedd, men hun rister på hodet. ”Noen dager blir bare ekstra vanskelige”, sier hun. "Andre dager kjenner jeg at sola skinner og at det gjør meg godt."

”Såpeboble-dingsen” er tom og barna forsvinner tilbake til andre aktiviteter.

”Jeg snakket med søsteren min i natt”, sier Lola.

Jeg vet at hele familien hennes er spredt utover i Europa, bare mor bor igjen i den gamle leiligheten der familien bodde da krigen kom.

Lola har for en stund siden fortalt familien at hennes sjanser for å få opphold i Norge er minimale. Alle hennes søsken har fått opphold i ulike europeiske land, men hun, den som er mest traumatisert av dem alle, skal sendes tilbake til ”slagmarken”. Hun valgte feil land, Norge hadde ikke plass for henne og de to små barna hennes som er født her – og som aldri har vært utenfor Norges grenser.

Jeg lurer på hvordan familien hennes forholder seg til hennes situasjon. De sitter nå trygt i sine nye hjemland, med hus og arbeid og drømmer som lar seg realisere. Hva tenker de om Lola og hennes framtid?

Jeg vet hvor sterke familiebåndene er i deres kultur. Her gjelder familie framfor individ. En avgjørelse her tas ikke av den enkelte person, den tas av familien.

”Alle vet, unntatt mor” sier Lola. ”Hun kommer til å ta sin død av det hvis jeg blir sendt tilbake dit. Hun var den som mer enn noen annen ville at jeg skulle dra derfra. Mine plager var like store for henne som for meg. Hun visste alt om hvilket liv jeg hadde - og ville få hvis jeg ble boende der. Kulturen som råder rammet ikke bare meg, men også hele min familie. Hvis jeg nå kommer tilbake, vil jeg fortsatt bære skammen av å være en voldtatt kvinne, en hore. I tillegg vil jeg også ha to barn og ingen mann. Slik kan man ikke leve i det landet, det er ikke plass der for slike!

”Men”, sier jeg, ”hva skjer da hvis du en dag settes på flyet og sendes tilbake?”

Jeg kan nesten lese Lola’s tanker. Disse tankene som plager henne like mye som usikkerheten og angsten for politiet.

Hun tar sats: ”Min bror i Tyskland sier at han har begynt å undersøke muligheten av å finne en mann som da kan gifte seg med meg. Det er slik i vår kultur, forstår du. Han kjenner noen, og kanskje er det en som kan tenke seg dette. Men slikt koster penger, mye penger. Og siden jeg også har to barn koster det ekstra mye penger!  Men jeg vil ikke, jeg vil ikke selges! Selv om jeg ikke behøver sove med den mannen, så vil jeg ikke gjøre det. Hva slags liv skal det bli for mine barn?  Han vil aldri være barnas pappa, tenk om de opplever det samme som jeg! Hvem skal da forsvare dem?”

Lola fortsetter: ”Jeg vet at min familie bare vil mitt beste, men jeg klarer det ikke. Det vil bety flere nye år med mer usikkerhet og venting. 10 år i Norge med ”såpebobler” er nok, jeg klarer ikke mer. Hadde det ikke vært for barna hadde jeg løst problemet enkelt, sier hun.”  Jeg ser på henne, det finnes allerede så alt for mange eksempler på at når håpet til slutt må vike for håpløsheten, så velger noen å ta et siste selvbestemt valg.

”Men” sier Lola, ”Barna, jeg har gitt dem livet, og jeg har ingen rett til å ta det fra dem. Og de har allerede mistet pappa, jeg kan ikke ta fra dem mamma også.”

”Jeg fryser”, sier Lola plutselig. Ute skinner fortsatt vårsola, men den iskalde vinden nekter å gi seg!

En dag i mai

Etter noen fantastiske vårdager er himmelen igjen regntung og grå. Meteorologen truer med at det skal komme mye regn de neste dagene, ja kanskje litt snø også!

Jeg tenker på de to småjentene til Lola som har vært så glade noen dager. Sola har varmet og lokket mor og barn ut fra det mørke og kalde dypet der de bor - ut i sola. De har kunnet leke og rase rundt slik barn i den alderen skal gjøre. Hver kveld når de endelig har kommet inn, har de vært stup-trøtte, og sovnet momentant. De er som små lam som om våren endelig slipper ut fra fjøset, ut til sol og lys og varmen.

Vårdagene har fått fram en iver og en glede hos disse to ”lamungene” som avslører at her finnes det mye energi som trenger å komme ut. Lengselen etter å kunne utfolde seg, er så tydelig.

Jeg ringer og sier fra at ”nå er jeg her”, og Meta, den eldste kommer løpende for å slippe meg inn. Jeg ser hun kikker på en pose jeg har med, lurer på om det er noe der til dem?

Noen ganger kommer jeg over ting jeg tenker kan bidra til at hverdagen deres kan bli litt lettere. Nå når det kanskje blir mange innedager vil det være greit å ha noe å holde på med, så i dag har jeg med meg en liten lekehund til hver av barna. De har fortalt meg tidligere at de ønsker seg en slik, - de er så myke og gode å kose med!

Det har slått meg mange ganger at de har en utrolig evne til å leke sammen disse to, men så har de jo også bare hverandre i hverdagen. Meta forteller meg hver dag jeg kommer at hun snart skal gå i barnehage, og yngstemann henger seg på: "Jeg og, jeg og!"

Det samme gjentar seg i dag, og jeg ser at Lola blir blank i øynene. Hun strever med akkurat dette. Hvordan skal hun få forklart for disse to små at de kanskje ikke får gå i barnehagen slik andre barn gjør, de har ingen rett til å være som andre barn.

Lola vrir seg hver gang hun får dette vanskelige spørsmålet. Svaret hun må gi, er ingen svar. Bare ”snart, snart, om en liten stund”.  Slik også hele hennes eget liv har vært de 10 årene hun har  ”bodd” i Norge. ”Kanskje, snart, kanskje snart”. Hvor lenge klarer hun å holde den siste resten av håp oppe? Og hva skjer den dagen hun ”tar inn” at de 10 årene hun har ventet –og håpet - har vært helt bortkastet?

Mens barna leker med kosedyrene sine, som omgående ble døpt Elvis og Petra, forteller Lola meg at hun har snakket lenge med en venninne som er tilbake i landet hun forlot for 10 år siden. Venninna, mannen og tre barn ble tvangsreturnert for et par uker siden.

Det hviler en stille resignasjon over Lola, ”Hva kan jeg gjøre”, sier hun og trekker litt på skuldrene. ”Blir jeg sendt tilbake dit, hvem skal hjelpe meg? Jeg har ingen familie der som kan hjelpe, ingen penger, ingen mann, ingen far til barna mine, ingen steder å bo, ingen jobb, ingen utdanning, jeg sliter med alvorlig PTSD, og trenger lege og psykolog.  Hvordan skal jeg kunne gi barna mine et liv der?  Hva slags liv vil de få der?  Det som mest kjennetegner landet i dag er korrupsjon. Og jeg har ingen penger, uten penger får man heller ingen jobb, og heller ikke noe sted å bo.”

Jeg kjenner sterkt på at det ikke finnes noe godt svar på alt dette. Jeg har ingen løsning å komme med, ingen forslag. Det hele er bare helt forferdelig vanskelig og urimelig. Det eneste jeg kan bidra med er å være litt tilstede for henne og barna, av og til.

Norske myndigheter har latt det gå prestisje i disse sakene. Små barn ofres til fordel for voksne menns – og noen kvinners prestisjebehov. 

Etterpå, når jeg sitter i bilen på veien hjem, kjenner jeg på en blanding av raseri og fortvilelse.

Er dette virkelig det landet vi er så stolt over? Er dette det landet vi snart skal hylle med: ”Ja, vi elsker..?” 

(For øyeblikket er det skamfølelse på landets vegne som nok er mest følbar!)

Jeg er – din skyld!

Ni måneder har gått siden 22. juli.

De siste ukene har vært fylt med smerte. Foran oss ligger nesten to måneder med mer smerte, uendelig mye mer smerte og lidelse som ikke kan begripes.

I to måneder framover skal vi nesten daglig stilles overfor det som antakelig ingen av oss klarer helt å ta inn i vår forståelse. Vi skal møte en virkelighet som knapt noen av oss tidligere har evnet å forestille oss, en virkelighet vi knapt orker å høre om.

Noe av det vanskeligste i denne saken, synes jeg, er nettopp det uforståelige. Ikke at bomber og skudd dreper, det vet vi fra før. Det uforståelige er at et menneske kan orke å gjennomføre slike handlinger. Det som er like vanskelig å begripe er hvordan et menneske kan klare å leve videre etterpå – bærende på en visshet om hva han har gjort.

Mange har sagt at de vil følge rettssaken ”for å få svar”. For noen kan det være viktig å høre massemorderen fortelle hvordan han skjøt og drepte deres barn, venn eller familiemedlem. Hvor mange skudd, hvor han traff osv. For noen vil kanskje dette kunne bidra til at noen biter faller på plass, i et kaotisk bilde. Fantasiene de har levd med i ni måneder kan byttes ut med den brutale vissheten. Selv om slik kunnskap er ekstremt smertefullt  å implementere, kan den likevel være til hjelp for noen i sorgprosessen.

Jeg tror de fleste kan forestille seg smerten ved å miste noen man er glad i på en slik urimelig og brutal måte. I denne saken er det i tillegg alle de andre faktorene som forsterker smerten. Følelsen av å få svar på noen spørsmål, kan kanskje være til hjelp. Fantasier som ikke blir realitetskorrigert har lett for å vokse seg store og sterke og bli oppslukende.

Her kommer vi til noe viktig i saken. Jeg tenker at de færreste av oss har referanser nok i eget tankegods til å kunne forstå svarene som gis – eller ikke gis, fullt ut. Noe av problemet er at det vi ser og det vi hører ikke helt passer inn - og passer sammen i de referansene vi allerede har.

Vi møter et menneske, som ser ut som ”hvem som helst”. Det er tilsynelatende ikke noe skummelt, truende, eller farlig ved denne personen. Det gis ingen klare signal på hva som finnes under overflaten, ikke en eneste krusning i vannet avslører dette.  Kun et lite, litt merkelig smil som dukker opp av og til.

Videre ser vi et menneske som tilsynelatende har valgt bort alt det de fleste av oss anser som nødvendige verdier for at vi skal kunne være menneske, en person som framstår nærmest som en robot, tilsynelatende helt uten de følelser og reaksjoner som vi gjenkjenner hos oss selv.

Det er vanskelig  – nesten umulig – for mange av oss å forstå hva som gjør at en mann, født og oppvokst i Norge, som har gått på skole i Norge, som har levd sitt voksne liv i Norge, kan klare å gjøre det denne mannen har gjort.

Helt ufattelig - eller er det egentlig det?

For mange år siden lærte jeg at det var ikke alt jeg kunne forstå, noen ganger måtte jeg bare godta at det var slik det var.

Gjennom et langt liv har jeg møtt mange mennesker – og fått lov å dele deres virkelighet. Ofte har den vært svært forskjellig fra min. Etter som årene har gått, har jeg akseptert at det bare er fantasien som setter grenser for hva mennesker kan tåle, og hva mennesker kan gjøre.

Jeg har hatt mulighet for å møte barn som har mistet hele, eller deler av sin barndom, av ulike årsaker. Noen av dem har jeg møtt igjen en del år seinere. Heldigvis er det mange det har gått bra med.

Og så er det alle de andre, de som ikke fikk nødvendig hjelp til å rydde opp i den vanskelige virkeligheten og korrigere sine fantasier. De som engang var nødt til å søke tilflukt i egen fantasiverden – for her kunne de være ”supermann” eller ”ridder” eller ”helt”. I den virkelige verden var det ikke plass for dem, der var de bare små og redde.

Noen av disse barna er borte, de har selv valgt å gå ut av tiden, eller en overdose gjorde slutt på deres plager. Drømmen, fantasien ble aldri virkelighet.

Noen av dem befinner seg fortsatt blant de levende.  De ruser seg, tagger, driver med ulike former for kriminalitet, eller har flyktet inn i en egen verden der smerte, ondskap og likegyldighet ikke kan nå dem.

Jeg har møtt voksne, både kvinner og menn, som forteller om krenkelser de har vært utsatt for – eller krenkelser de har utsatt andre for.  Mer enn en gang har jeg undret meg over hvordan de har klart det de klarer. Mestringsstrategiene deres har vært ulike, men det synes som om de alle har hatt et mønster som de har fulgt.

Mange ganger har jeg undret meg over hvordan tilsynelatende ”normale” mennesker kan gjøre det de gjør, mot andre. Hvordan klarer man etterpå å leve med at man har utsatt andre for ødeleggende krenkelser og overgrep - og hva gjør slikt med selvbildet vårt? Kan man virkelig bare gå videre etterpå og orke å leve videre med seg selv?

Vi er et produkt av alle de inntrykk vi påføres gjennom livet - helt fra fødselen. Summen av alt dette blir vårt verdigrunnlag som igjen er med på å gjøre oss til den vi er - og hjelpe oss til å ta de moralske og etiske valg vi må ta i livet.

Alle barn opplever skuffelser og nederlag. Barn opplever å ”ikke få til” det de prøver på. Barn opplever urett og urimelighet. Barn opplever å bli sviktet og forlatt. Barn opplever å bli avvist.

De fleste barn opplever å bli møtt i slike utfordrende situasjoner. ”Noen” er der og kan forklare, rette opp, rydde opp, hjelpe barnet til en forståelse og kanskje en aksept av det som skjedde, og i tillegg gi en trygging på at det finnes alternativer.

Alle barn trenger hjelp til å forstå ting som skjer rundt dem. Hvis de ikke får slik hjelp, vil de skape seg sin egen forståelse av hva det uforståelige betyr. Og her, i denne fantasiverdenen, opplever man trygghet og kontroll, her slipper man ikke lett andre inn, da kan kontrollen glippe.

Med sterkt begrenset kunnskap og manglende referanser vil de leite og søke etter mening i det meningsløse, for å skape sin trygghet i tilværelsen. Jeg har hørt så alt for mange barn fortelle om hva har blitt deres forståelse av virkeligheten, fordi ingen har hatt tid eller ork eller evne til å bidra med å forklare og korrigere.

Noen av disse barna blir livslange ofre. ”Ingen er glad i meg, jeg er ikke verd noe, jeg kan bare forvente at det skal skje vonde ting med meg”. De retter sin fortvilelse innover – ” Det vonde og urettferdige som skjer - eller skjedde med meg, skjer fordi jeg er meg! Jeg er min skyld”.

Jeg har også møtt dem som har valgt motsatt. De retter sitt sinne og sin fortvilelse utover: ” Det vonde og urettferdige som skjer med meg, skjer på grunn av deg. Det er din skyld! Jeg er DIN skyld.”

Vårt selvbilde er nært knyttet opp mot det bildet vi tror andre har av oss. Et barn som opplever seg elsket, ivaretatt, verdifullt, vil se seg selv som dette, og ha med seg en trygghet i livet.

For noen barn er det annerledes. Opplevelsen av å bli avvist, være i veien, uønsket, vil fort kunne skape et behov for å være ”noe annet” enn det de er.

Mange av de barna jeg har møtt har levd seg intenst inn i rollen som den ”figuren” de ønsker å være, en som står for det som kan gi barnet trygghet og verdighet. Barnet utvikler sin mestringsstrategi,  en” rolle” som gjør at de kan oppleve seg selv på en annen måte. De kan orke det de egentlig ikke orker, løse problemer som ikke lar seg løse, bli store og viktige i stedet for små og ubetydelige, bli sett opp til og beundret i stedet for å bli ignorert og foraktet. Bli elsket.

I denne selvskapte verden er de hovedperson, her er det plass for å dekke udekkede behov, lengsler, drømmer. Her, i denne fantasiverdenen kan de få tatt igjen mot urett som de har møtt - og seire over alle som har krenket dem. Selvbildet og selvfølelsen forteller at nå vil ”universet” forstå hvem de virkelig er, de vil kunne få den oppmerksomhet de trenger  - og fortjener.

Internalisering: (kilde: "Store Medisinske Leksikon")

Den prosess hvor kulturelle verdier, holdninger og innstillinger fra omverdenen tas inn i ens egen personlighet og gjøres til deler av ens eget jeg. Internalisering skjer like mye ved indirekte påvirkning som ved bevisste forståelsesprosesser. Den er særlig viktig for evnen til å utøve moralsk kontroll og føle ansvar og skyld for det man gjør. En vellykket internalisering av gode verdier er altså en vesentlig forutsetning for stabil sosial tilpasning og trivsel.

Massemorderen

Jeg har aldri møtt massemorderen som i disse dager står framstilt for retten. Jeg har ingen forutsetninger for å si eller mene noe som helst om han. Likevel gjør jeg meg noen tanker om han, fordi han minner meg om så mye annet jeg har sett og hørt.

For 33 år siden var han et uskyldig, lite barn. Jeg tenker meg at han var som andre babyer. Han sov og spiste og lo og gråt, på babyers vis. Et par år seinere begynner noen å bli bekymret for han. Var det smilet hans som vekket uro? Et nesten 30 års gamle fotoet av han, forteller kanskje noe, vi vet ikke hva.

Tankene går tilbake til de andre barna jeg har møtt som har hatt en tøff start på livet sitt. Mange av dem har fortalt om hvor vondt det er å være liten og føle seg hjelpesløs og aleine. ”Aleine” betyr at de opplever å ikke bli sett, ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke tatt på alvor, ikke bli elsket høyt nok. 

En ung kvinne som drev med alvorlig selvskading og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, sa det slik: ”Inni meg er alt bare angst, kaos og mørke. Når jeg går ut så setter jeg på meg smilet mitt. Da slipper jeg alle de vanskelige spørsmålene”.

Følelsen av å komme til kort, bli oversett, krenket, nedvurdert, ledd av, være mindre verdifull enn andre vokser fram og blir en vond og uhåndterlig situasjon for barnet. Hvis ingen kommer inn med hjelp, vil barnet søke sine egne svar, og egne løsninger. Noen av disse er farlige.

Hvorfor går tankene mine tilbake til disse barna når jeg ser og hører om massemorderen? Jo, fordi han forteller noe av den samme historien som barna har fortalt:

Gjennom mange år har han erfart at ”verden er urettferdig og han ikke blir sett som den han egentlig er”
Når han har forsøkt å fortelle om farene som lurer blir han overhørt, oversett – kanskje ledd av.
Når han prøver å spre sitt budskap møter han motstand – media vil ikke formidle hans viktige budskap.
Han har sett lyset – han er den utvalgte – den som skal redde verden. Som en (ensom) ridder må han tåle urett og hat for ”den gode saks skyld”
Han er et offer, men han er villig til å betale prisen. 

Dette er ikke noe som bare foregår inne i hodet hans, nei, han tar det gradvis ut i hverdagen. Han gjør innkjøp, han forbereder sin misjon, og han gjennomfører den.

Samtidig sørger han for–gjennom mange fotos - at han selv og i ettertid også vi andre – skal kunne se han og beundre han der han framstår i all sin prakt som redningsmannen, en ”høyt dekorert ridder”,  - med ”Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer…..”. Villig til ”å ofre” seg selv for å redde Norge. Han vet hva han gjør, han vet hvordan det vil bli oppfattet, men ettertiden vil forstå og takke ham. 

Det var likevel en ting han glemmer i sin iver etter å ”redde landet”.  Han glemmer at landet består av de menneskene som lever her. Disse menneskene er landets viktigste ressurs.

I motsetning til i mange andre land har vi lang tradisjon med demokrati i Norge. Vi vet hva demokrati betyr, vi vet hva det innebærer. Det viktigste med demokratiet er respekten for menneskeverdet.  At alle er like mye verd, alle har de samme rettigheter og ingen har rett til å ta fra noen deres liv eller skade noen. I vårt demokrati skal ikke engang en massemorder fratas retten til sitt liv. Men han skal stilles til ansvar for de handlinger han har utført.

Det kan synes som om har foreløpig opplever dette som helt greit. Han vil dømmes til fengsel for det han har gjort, det har hele tiden inngått i planen hans. Det er en del av ”offeret” hans for å redde landet. Samtidig vil han da kunne holde fast på forestillingene sine om hvem han er og hva han har gjort. Under psykiatrisk behandling er det stor fare for at dette ”glipper” for han. Er det dette han er redd for?

Massemorderen er ikke et monster, han er et menneske som engang var et uskyldig lite barn. Det uforståelige, det som nesten er umulig for andre å begripe er: Hvordan kan et menneske utføre slike handlinger mot andre mennesker?

Hva har skjedd i løpet av de 33 årene han har levd som førte til at han for ni måneder siden valgte å handle slik han gjorde, handle på en måte som er fullstendig uhyrlig og uforståelig for de fleste av oss.

Han valgte å omsette sine fantasier i handling. Det er disse handlingene han nå skal dømmes for.

Spørsmålet er om han kan klare å leve videre med seg selv den dagen skallet brister og han ”tar inn” det han har gjort.