Jeg er – din skyld!

Ni måneder har gått siden 22. juli.

De siste ukene har vært fylt med smerte. Foran oss ligger nesten to måneder med mer smerte, uendelig mye mer smerte og lidelse som ikke kan begripes.

I to måneder framover skal vi nesten daglig stilles overfor det som antakelig ingen av oss klarer helt å ta inn i vår forståelse. Vi skal møte en virkelighet som knapt noen av oss tidligere har evnet å forestille oss, en virkelighet vi knapt orker å høre om.

Noe av det vanskeligste i denne saken, synes jeg, er nettopp det uforståelige. Ikke at bomber og skudd dreper, det vet vi fra før. Det uforståelige er at et menneske kan orke å gjennomføre slike handlinger. Det som er like vanskelig å begripe er hvordan et menneske kan klare å leve videre etterpå – bærende på en visshet om hva han har gjort.

Mange har sagt at de vil følge rettssaken ”for å få svar”. For noen kan det være viktig å høre massemorderen fortelle hvordan han skjøt og drepte deres barn, venn eller familiemedlem. Hvor mange skudd, hvor han traff osv. For noen vil kanskje dette kunne bidra til at noen biter faller på plass, i et kaotisk bilde. Fantasiene de har levd med i ni måneder kan byttes ut med den brutale vissheten. Selv om slik kunnskap er ekstremt smertefullt  å implementere, kan den likevel være til hjelp for noen i sorgprosessen.

Jeg tror de fleste kan forestille seg smerten ved å miste noen man er glad i på en slik urimelig og brutal måte. I denne saken er det i tillegg alle de andre faktorene som forsterker smerten. Følelsen av å få svar på noen spørsmål, kan kanskje være til hjelp. Fantasier som ikke blir realitetskorrigert har lett for å vokse seg store og sterke og bli oppslukende.

Her kommer vi til noe viktig i saken. Jeg tenker at de færreste av oss har referanser nok i eget tankegods til å kunne forstå svarene som gis – eller ikke gis, fullt ut. Noe av problemet er at det vi ser og det vi hører ikke helt passer inn - og passer sammen i de referansene vi allerede har.

Vi møter et menneske, som ser ut som ”hvem som helst”. Det er tilsynelatende ikke noe skummelt, truende, eller farlig ved denne personen. Det gis ingen klare signal på hva som finnes under overflaten, ikke en eneste krusning i vannet avslører dette.  Kun et lite, litt merkelig smil som dukker opp av og til.

Videre ser vi et menneske som tilsynelatende har valgt bort alt det de fleste av oss anser som nødvendige verdier for at vi skal kunne være menneske, en person som framstår nærmest som en robot, tilsynelatende helt uten de følelser og reaksjoner som vi gjenkjenner hos oss selv.

Det er vanskelig  – nesten umulig – for mange av oss å forstå hva som gjør at en mann, født og oppvokst i Norge, som har gått på skole i Norge, som har levd sitt voksne liv i Norge, kan klare å gjøre det denne mannen har gjort.

Helt ufattelig - eller er det egentlig det?

For mange år siden lærte jeg at det var ikke alt jeg kunne forstå, noen ganger måtte jeg bare godta at det var slik det var.

Gjennom et langt liv har jeg møtt mange mennesker – og fått lov å dele deres virkelighet. Ofte har den vært svært forskjellig fra min. Etter som årene har gått, har jeg akseptert at det bare er fantasien som setter grenser for hva mennesker kan tåle, og hva mennesker kan gjøre.

Jeg har hatt mulighet for å møte barn som har mistet hele, eller deler av sin barndom, av ulike årsaker. Noen av dem har jeg møtt igjen en del år seinere. Heldigvis er det mange det har gått bra med.

Og så er det alle de andre, de som ikke fikk nødvendig hjelp til å rydde opp i den vanskelige virkeligheten og korrigere sine fantasier. De som engang var nødt til å søke tilflukt i egen fantasiverden – for her kunne de være ”supermann” eller ”ridder” eller ”helt”. I den virkelige verden var det ikke plass for dem, der var de bare små og redde.

Noen av disse barna er borte, de har selv valgt å gå ut av tiden, eller en overdose gjorde slutt på deres plager. Drømmen, fantasien ble aldri virkelighet.

Noen av dem befinner seg fortsatt blant de levende.  De ruser seg, tagger, driver med ulike former for kriminalitet, eller har flyktet inn i en egen verden der smerte, ondskap og likegyldighet ikke kan nå dem.

Jeg har møtt voksne, både kvinner og menn, som forteller om krenkelser de har vært utsatt for – eller krenkelser de har utsatt andre for.  Mer enn en gang har jeg undret meg over hvordan de har klart det de klarer. Mestringsstrategiene deres har vært ulike, men det synes som om de alle har hatt et mønster som de har fulgt.

Mange ganger har jeg undret meg over hvordan tilsynelatende ”normale” mennesker kan gjøre det de gjør, mot andre. Hvordan klarer man etterpå å leve med at man har utsatt andre for ødeleggende krenkelser og overgrep - og hva gjør slikt med selvbildet vårt? Kan man virkelig bare gå videre etterpå og orke å leve videre med seg selv?

Vi er et produkt av alle de inntrykk vi påføres gjennom livet - helt fra fødselen. Summen av alt dette blir vårt verdigrunnlag som igjen er med på å gjøre oss til den vi er - og hjelpe oss til å ta de moralske og etiske valg vi må ta i livet.

Alle barn opplever skuffelser og nederlag. Barn opplever å ”ikke få til” det de prøver på. Barn opplever urett og urimelighet. Barn opplever å bli sviktet og forlatt. Barn opplever å bli avvist.

De fleste barn opplever å bli møtt i slike utfordrende situasjoner. ”Noen” er der og kan forklare, rette opp, rydde opp, hjelpe barnet til en forståelse og kanskje en aksept av det som skjedde, og i tillegg gi en trygging på at det finnes alternativer.

Alle barn trenger hjelp til å forstå ting som skjer rundt dem. Hvis de ikke får slik hjelp, vil de skape seg sin egen forståelse av hva det uforståelige betyr. Og her, i denne fantasiverdenen, opplever man trygghet og kontroll, her slipper man ikke lett andre inn, da kan kontrollen glippe.

Med sterkt begrenset kunnskap og manglende referanser vil de leite og søke etter mening i det meningsløse, for å skape sin trygghet i tilværelsen. Jeg har hørt så alt for mange barn fortelle om hva har blitt deres forståelse av virkeligheten, fordi ingen har hatt tid eller ork eller evne til å bidra med å forklare og korrigere.

Noen av disse barna blir livslange ofre. ”Ingen er glad i meg, jeg er ikke verd noe, jeg kan bare forvente at det skal skje vonde ting med meg”. De retter sin fortvilelse innover – ” Det vonde og urettferdige som skjer - eller skjedde med meg, skjer fordi jeg er meg! Jeg er min skyld”.

Jeg har også møtt dem som har valgt motsatt. De retter sitt sinne og sin fortvilelse utover: ” Det vonde og urettferdige som skjer med meg, skjer på grunn av deg. Det er din skyld! Jeg er DIN skyld.”

Vårt selvbilde er nært knyttet opp mot det bildet vi tror andre har av oss. Et barn som opplever seg elsket, ivaretatt, verdifullt, vil se seg selv som dette, og ha med seg en trygghet i livet.

For noen barn er det annerledes. Opplevelsen av å bli avvist, være i veien, uønsket, vil fort kunne skape et behov for å være ”noe annet” enn det de er.

Mange av de barna jeg har møtt har levd seg intenst inn i rollen som den ”figuren” de ønsker å være, en som står for det som kan gi barnet trygghet og verdighet. Barnet utvikler sin mestringsstrategi,  en” rolle” som gjør at de kan oppleve seg selv på en annen måte. De kan orke det de egentlig ikke orker, løse problemer som ikke lar seg løse, bli store og viktige i stedet for små og ubetydelige, bli sett opp til og beundret i stedet for å bli ignorert og foraktet. Bli elsket.

I denne selvskapte verden er de hovedperson, her er det plass for å dekke udekkede behov, lengsler, drømmer. Her, i denne fantasiverdenen kan de få tatt igjen mot urett som de har møtt - og seire over alle som har krenket dem. Selvbildet og selvfølelsen forteller at nå vil ”universet” forstå hvem de virkelig er, de vil kunne få den oppmerksomhet de trenger  - og fortjener.

Internalisering: (kilde: "Store Medisinske Leksikon")

Den prosess hvor kulturelle verdier, holdninger og innstillinger fra omverdenen tas inn i ens egen personlighet og gjøres til deler av ens eget jeg. Internalisering skjer like mye ved indirekte påvirkning som ved bevisste forståelsesprosesser. Den er særlig viktig for evnen til å utøve moralsk kontroll og føle ansvar og skyld for det man gjør. En vellykket internalisering av gode verdier er altså en vesentlig forutsetning for stabil sosial tilpasning og trivsel.

Massemorderen

Jeg har aldri møtt massemorderen som i disse dager står framstilt for retten. Jeg har ingen forutsetninger for å si eller mene noe som helst om han. Likevel gjør jeg meg noen tanker om han, fordi han minner meg om så mye annet jeg har sett og hørt.

For 33 år siden var han et uskyldig, lite barn. Jeg tenker meg at han var som andre babyer. Han sov og spiste og lo og gråt, på babyers vis. Et par år seinere begynner noen å bli bekymret for han. Var det smilet hans som vekket uro? Et nesten 30 års gamle fotoet av han, forteller kanskje noe, vi vet ikke hva.

Tankene går tilbake til de andre barna jeg har møtt som har hatt en tøff start på livet sitt. Mange av dem har fortalt om hvor vondt det er å være liten og føle seg hjelpesløs og aleine. ”Aleine” betyr at de opplever å ikke bli sett, ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke tatt på alvor, ikke bli elsket høyt nok. 

En ung kvinne som drev med alvorlig selvskading og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, sa det slik: ”Inni meg er alt bare angst, kaos og mørke. Når jeg går ut så setter jeg på meg smilet mitt. Da slipper jeg alle de vanskelige spørsmålene”.

Følelsen av å komme til kort, bli oversett, krenket, nedvurdert, ledd av, være mindre verdifull enn andre vokser fram og blir en vond og uhåndterlig situasjon for barnet. Hvis ingen kommer inn med hjelp, vil barnet søke sine egne svar, og egne løsninger. Noen av disse er farlige.

Hvorfor går tankene mine tilbake til disse barna når jeg ser og hører om massemorderen? Jo, fordi han forteller noe av den samme historien som barna har fortalt:

Gjennom mange år har han erfart at ”verden er urettferdig og han ikke blir sett som den han egentlig er”
Når han har forsøkt å fortelle om farene som lurer blir han overhørt, oversett – kanskje ledd av.
Når han prøver å spre sitt budskap møter han motstand – media vil ikke formidle hans viktige budskap.
Han har sett lyset – han er den utvalgte – den som skal redde verden. Som en (ensom) ridder må han tåle urett og hat for ”den gode saks skyld”
Han er et offer, men han er villig til å betale prisen. 

Dette er ikke noe som bare foregår inne i hodet hans, nei, han tar det gradvis ut i hverdagen. Han gjør innkjøp, han forbereder sin misjon, og han gjennomfører den.

Samtidig sørger han for–gjennom mange fotos - at han selv og i ettertid også vi andre – skal kunne se han og beundre han der han framstår i all sin prakt som redningsmannen, en ”høyt dekorert ridder”,  - med ”Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer…..”. Villig til ”å ofre” seg selv for å redde Norge. Han vet hva han gjør, han vet hvordan det vil bli oppfattet, men ettertiden vil forstå og takke ham. 

Det var likevel en ting han glemmer i sin iver etter å ”redde landet”.  Han glemmer at landet består av de menneskene som lever her. Disse menneskene er landets viktigste ressurs.

I motsetning til i mange andre land har vi lang tradisjon med demokrati i Norge. Vi vet hva demokrati betyr, vi vet hva det innebærer. Det viktigste med demokratiet er respekten for menneskeverdet.  At alle er like mye verd, alle har de samme rettigheter og ingen har rett til å ta fra noen deres liv eller skade noen. I vårt demokrati skal ikke engang en massemorder fratas retten til sitt liv. Men han skal stilles til ansvar for de handlinger han har utført.

Det kan synes som om har foreløpig opplever dette som helt greit. Han vil dømmes til fengsel for det han har gjort, det har hele tiden inngått i planen hans. Det er en del av ”offeret” hans for å redde landet. Samtidig vil han da kunne holde fast på forestillingene sine om hvem han er og hva han har gjort. Under psykiatrisk behandling er det stor fare for at dette ”glipper” for han. Er det dette han er redd for?

Massemorderen er ikke et monster, han er et menneske som engang var et uskyldig lite barn. Det uforståelige, det som nesten er umulig for andre å begripe er: Hvordan kan et menneske utføre slike handlinger mot andre mennesker?

Hva har skjedd i løpet av de 33 årene han har levd som førte til at han for ni måneder siden valgte å handle slik han gjorde, handle på en måte som er fullstendig uhyrlig og uforståelig for de fleste av oss.

Han valgte å omsette sine fantasier i handling. Det er disse handlingene han nå skal dømmes for.

Spørsmålet er om han kan klare å leve videre med seg selv den dagen skallet brister og han ”tar inn” det han har gjort.