Ni måneder seinere...

For snart 9 måneder siden skrev jeg ned noen tanker om "massemorderen".  I dag starter samfunnets oppgjør med han.

"Tanker om en massemorder"

De siste dagers tragedie har åpnet øyne våre for at vold og ondskap også kan ramme oss som et helt folk.

Vi har tidligere sett mange eksempler på at enkeltpersoner har blitt utsatt for tilsynelatende tilfeldig eller overlagt vold.

Vi har sett ondskap tidligere, både her hjemme og ikke minst i andre land. Mennesker som blir mishandlet, skadet, torturert og  drept.  Uten at det alltid har vært lett å se meningen bak handlingen. Vi har sett offer for ubegripelige voldshandlinger.  Ubegripelige for mange av oss, men likevel, ”riktige” og meningsfulle for dem som utførte udåden. 

Heldigvis finnes det ikke så mange – hvis noen - eksempler fra vår del av verden som likner på den ondskapen som har blitt så tydelig synliggjort  de siste dagene. 

Noe av det som antakelig  fortoner seg spesielt for mange av oss, er måten gjerningsmannen framstår på, i forkant,  under ugjerningen – og i ettertid.  
Selv har jeg, i denne saken,  problem med  å få øye på ”mennesket bak handlingen”.  Da tenker  jeg selvsagt ikke på det bildet massemorderen selv har presentert for oss. Det viser den person og den handling han VIL vi skal se. Jeg tenker på det mennesket som er, eller engang var, bak denne ”infopakken”  han serverer oss.

Tilsynelatende  ser  vi ingen tegn til anger, ingen tegn til empati, ingen tegn til forståelse for hva han egentlig har gjort!  Ingen tegn til at det han gjorde var, eller kunne være  galt!  Han gjorde det han skulle gjøre (så langt han klarte), slik han hadde bestemt.  Han fulgte en nøye oppsatt plan, utviklet over lang tid.

Omnipotens

Historien har flere eksempler på  omnipotente personer,  personer som  ser seg selv som allmektige.    Det  kan synes  som om han, massemorderen,  har opphøyet seg selv til en slags guddom  – en Gud med rett til å bestemme over andre menneskers  liv og død.  Med rett til å drepe og med  rett til å ta fra andre mennesker deres rett til å leve.  
En av de aller første beskrivelsene av gjerningsmannen jeg hørte,  kom fra en av de overlevende fra Utøya.   ”Det verste”, sa hun ”var at han var så rolig”! Han gikk rolig og kald omkring  og drepte mennesker som var helt forsvarsløse. Det var ”ikke noe stress over han”!

En annen ungdom fra Utøya snakket om latteren hans, latteren hun hører hele tiden og ikke klarer å  glemme.

Handlingene

Hva karakteriserer så denne mannens handlinger?  Hva kan vi se, hvis vi prøver å se bakom det han ønsker vi skal se?

Han har selv prøvd  å tegne et bilde av seg som en ridder,  en ”frelser”,  eller den  utvalgte - som skal redde Europa, Han har påtatt seg en oppgave han skal utføre. Dette bildet holder han opp for oss, og vil at vi skal tro på.

I forkant av ugjerningen skapte han seg en  ”image”  som, når tiden var inne,  skulle vise verden hvem han var og storheten i det han gjorde.  Hans manifest  forteller en historie, slik han ønsker  at vi skal få den presentert. Han har i mange år forberedt  livs-prosjektet sitt.  Han har trent mye, puttet i seg anabole steroider,  tatt operasjoner for å få det ”riktige utseende”, tilegnet  seg riktig ”klesdrakt/uniform”,   tatt de riktige bildene der han framstår som en ”stor” person,  og like før han gikk til handling, sørget han for  at mange fikk  tilgang til hans manifest.

Det inngikk også i planen hans at tiden nå snart var inne for at han skulle få en åpen talerstol  under fengslingsmøtet. Her skulle han stille i uniform og frambringe sitt evangelium – ”det glade budskap”  til en hel verden!

Jeg finner ingen tegn til ridderlighet i hans handlinger. Tvert imot.  De bærer preg av noe helt annet. De bærer preg av en ynkelighet jeg aldri har sett maken til.

Jeg ser en person som med eksplosiver og tunge våpen angripe forsvarsløse mennesker. I regjeringsbygningene er det mennesker som er på sitt daglige arbeid, utenfor bygningene går tilfeldige personer forbi.  Ingen av dem har noen gang gjort han noe, de blir bare tilfeldige offer for en mann som har satt seg selv til hersker over andres  liv og død.

På Utøya, ungdom i starten av livet sitt. Glad, engasjert ungdom som er opptatt av demokrati og solidaritet.  Ikke ungdom som driver med våpentrening eller  terrorplaner, nei vanlig norsk ungdom som var glad i livet og vil bruke det til noe de tror på og brenner for. 

Det viser seg nok en gang, man kan ikke diskutere med kuler. Han gikk grundig til verks. Ikke stresset og kaotisk, nei, rolig og veloverlagt. For å være sikker på at han hadde lykkes med å drepe, skjøt han dem gjerne med et ekstra skudd i hodet. Han tok seg god tid, hadde rikelig med ammunisjon , og brukte kuler som ga store indre skader.  Hvis noe kan kalles ”rått parti” så må det være dette.

De hadde ingen ting til å forsvare seg med.  Bøn om nåde, hadde ingen virkning, selv fra de yngste. De så sine venner bli drept, og visste at turen snart også kom til dem.   De var på en øy, de var unge, de var helt forsvarsløse, og  det tok lang tid før de fikk hjelp. Da var det for seint for mange av dem!

I vårt nedarvede  tankegods ligger det en del  føringer for  hvordan vi skal være som menneske. Vi skal hjelpe de som trenger hjelp, vi skal ikke sparke (overført betydning) en som ligger nede, vi skal beskytte de små og svake, og vi skal respektere andres rett til sitt liv. 

Alle disse grunnleggende  holdningene satte massemorderen seg  ut over.  Han gjorde det vi som mennesker  vet at vi ikke skal gjøre.  At han så i tillegg vil ha oss til å tro at dette er en heltedåd, eller ”ridderlig” handling, gjør det hele enda mer avskyelig og ynkelig.  Over disse handlingene finnes det ingen storhet, ingen verdighet.  Disse handlingene viser bare feighet og litenhet.

Da bevæpnet politi  endelig kom slapp han våpenet sitt og overga seg  omgående, med hendene over hodet. Mot  våpen visste han at han ikke hadde en sjanse, han visste også at med å overgi seg ville han sannsynligvis redde sitt eget liv. I Norge er vi tilbakeholdne med å skyte ubevæpnede personer.

Ettertiden

Vi vet litt om hvilke planer han har lagt for ”prologen”.  Nå skulle tiden være inne for at han skulle høste av det han hadde sådd. Nå var tiden endelig kommet for at han skulle få den ”ære og berømmelse” han hadde brukt så mye tid på å forberede. Det sies at han uttalte at han ”heller ville bli hatet enn glemt”, vi har hørt om hans behov for en talerstol  og en regi av det som videre skjer.  Vi har fått formidlet at han regner med å bli hatet, at det han har forårsaket skulle spre hatets gift utover landet.

Det som har skjedd har vært det motsatte.  Mennesker har blitt mer deltakende, mer støttende, mer omsorgsfulle, kjærlighet har blitt budskapet i stedet for hat. Hele det norske samfunnet har vist at vi har verdier som vi ønsker å ta vare på, vi vil ikke styres av hat og frykt og lukkethet. Vi hegner om vårt åpne samfunn, vårt demokrati, vår rett til å si, tenke, mene det vi står for - og andres rett til akkurat det samme.

I vårt lange land finnes det mange meninger om det meste. Og slik skal det fortsatt være.  Det er et uttrykk for et trygt og velfungerende samfunn. Et uttrykk for demokrati, toleranse, likeverd, solidaritet og humanitet.

Vi har rett til å tenke de tanker vi vil, rett til å uttrykke våre meninger, rett til å være uenige, rett til å føle det vi føler.  Dette er noe av det som gjør Norge til et godt land å bo i.  Så er det en rett vi IKKE har, er retten til å GJØRE  alt det vi føler, tenker, mener og sier. 

Hva er det som gjør at et samfunn kan overleve? Hva er det som skiller et godt samfunn fra et destruktivt samfunn?

Noe av det viktigste som skiller er respekt for livets ukrenkelighet og menneskets rett til sitt liv. Ingen har rett til å frata noen andre deres liv. Ingen har rett til å påføre andre skade, ingen har rett til å mene at fordi min sannhet er den eneste sannhet, den gir meg en ”guddommelig rett” til å utføre de handlinger  jeg måtte mene er riktige!”

Mennesket bak handlingen

Når virkningen av de anabole steroidene blir borte, når massemorderen får vite at folks reaksjon er ikke hat, men kjærlighet,  at det  groteske angrepet på uskyldige fører til mer engasjement, og  at han ikke ses på som en ridder/redningsmann, men som en  feig og ynkelig  stakkar, da kan det hende at vi til slutt kan se at det finnes et menneske bak disse uhyrlige handlingen. 

Vi må ta lærdom av at det som har skjedd, kunne skje. Vi må våge å se nøye etter  hva som fungerte bra, og hva  som kan gjøres bedre, vi må tørre å være ærlige på at verden rommer mer enn hva vi hittil har sett i vårt land. Men frykt må ALDRI få styre oss.

Frykt er tegn på avmakt.

Og: La oss ikke gi han det han ønsket - la ikke de dødes død være forgjeves!