Åpent brev til folkevalgte og andre med rett til å bestemme.

Jeg ber om noen minutter av din tid, selv om jeg aner at du ikke har lyst å høre det jeg vil fortelle deg. Likevel spør jeg, med et lite håp om at du vil gi meg disse minuttene.

Det jeg vil fortelle deg handler om noen små mennesker som oppholder seg ulovlig i landet vårt. Dette brevet handler om to små barn og deres mor.

Barna er to og fire år gamle. De er født i Norge. Her har de levd usynlig hele sitt liv. Som andre barn ønsker de ”å være barn”, leke, danse, prate, synge, være spontane, glade barn. 

Men mamma er redd. Hun er redd for å bli sett, angitt, hentet av politiet og sendt ut av landet. Hun hører det eldste barnet si: Mamma, jeg vil også gå i barnehage, jeg vil leke med de andre barna, jeg vil danse! Lengselen og smerten i barnas stemmer forsterker skyldfølelsen hennes. Hun skulle ikke født dem. Hun ønsket heller ikke å føde dem. Det livet hun var tvunget til å leve, var slett ikke et liv som passet for barn.

Da hun ble gravid første gang ble hun redd. Mannen hennes lovet at han skulle hjelpe til på alle måter med barnet, og det gjorde han.

En stund etter ble hun gravid på nytt. Barn nr. to ble født, og like etter forsvant mannen. Siden har hun måttet klare seg aleine.

Hun satt igjen aleine med to små barn, papirløs, rettighetløs, uten inntekt og med lite nettverk. Det yngste barnet har ingen minner om noen pappa, den eldste spør og spør, "Hvorfor har jeg ingen pappa lenger"?

På nytt ba hun norske myndigheter om å få mulighet for et verdig liv i Norge for seg selv og de to barna.  Men UNE hadde liten forståelse for henne og hennes sak. I følge UNE er ingen ureturnerbar. Hun skulle reise tilbake dit hun en gang flyktet fra, det var ingen fare for hennes og barnas liv der.

Ytre sett har UNE rett. Krigen er slutt i landet hun kommer fra.

Hvis vi derimot drister oss til å kikke bak den ytre fasaden og ser på det som er den reelle situasjonen i landet, hva finner vi da?

Vi finner et land med gjennomført korrupsjon på de alle fleste samfunnsledd. Et land herjet av krig gjennom flere år. Et land hvor de som har penger, kan kjøpe seg rettigheter, hvor sårene etter krigen fortsatt er åpne og etniske grupper står nådeløst mot andre etniske grupper i hverdagen. Et land med mange uløste oppgaver og foreløpig helt uten sosial profil.

For mor oppleves det som bedre å bo med to små barn i en fuktig kjeller uten dagslys og med vann som tidvis trekker opp gjennom gulvet, heller enn å reise tilbake til det landet hun for lenge siden reiste fra.

22. juli ble regjeringskvartalet bombet. For mor ble dette en gjenopplevelse av egne dyrkjøpte opplevelser og erfaringer i krigsårene.

Hun satt hele dagen og hele natta og så på TV-overføringen fra Oslo og Utøya.  Hun visste det ikke var bra for henne, men klarte likevel ikke la det være. På nytt ble hun innhentet av de grusomme minnene hun selv hadde med seg fra ungdommen. Hun kjente at angsten som hadde styrt livet hennes de siste 13 årene var i ferd med å få overtak på nytt.

For meg som har bodd hele livet mitt i fredelige Norge, kan det være vanskelig å forstå styrken i slike opplevelse.  Etter 22. juli ble dette nok litt enklere, vi ble som helt folk berørt av det fryktelige som skjedde, noen av oss direkte, andre indirekte. Sporene fra tragedien sitter fortsatt igjen både fysisk og psykisk, og slik vil det være lenge – for noen.

Jeg har hørt flere, både fra regjeringskvartalet og Utøya gi uttrykk for at de ikke engang orker tanken på å skulle tilbake dit. En ganske naturlig reaksjon, frykten for at stedet som rommet den traumatiske opplevelsen skal gjenskape selve hendelse, er tungt tilstede og gjør at man vegrer seg. Uten hjelp til god bearbeidelse av den traumatiske opplevelsen vil man kanskje aldri klare å få et ”normalt” forhold til et slikt sted.

 Mor orker heller ikke tanken på å skulle tilbake til det stedet hun flyktet fra for mer enn 10 år siden. Minnene derfra er for vonde, sårene har aldri blitt leget. I tillegg kommer kunnskapen hun har om folk og kultur – en kunnskap som gir henne visshet om at der vil hun ikke kunne klare å leve.

Mor var et tilfeldig offer for det vi i dag definerer som krigsforbrytelser mot kvinner. Hun kjempet en kamp mot en gruppe soldater - og tapte. Slagmarken var like utenfor leiligheten hun bodde i. Naboer og andre var vitne til at hun kom krypende hjem seint på kvelden, blodig og påført store fysiske skader. De psykiske skadene var vel ikke like synlige, men ble mer og mer tydelige etter som tiden gikk. Skam og skyld er kjente reaksjoner hos kvinner som har vært utsatt for overgrep. Isolasjon bak lukkede dører og vinduer ble hennes måte å mestre det uutholdelige på. Etter lang tid i dette mørket, klarte hun en dag å samle krefter nok til å reise til Norge. Hun hadde en drøm om å finne igjen seg selv og livet sitt her, langt borte fra det vonde som hadde skjedd.

Men drømmen brast, UNE sa nei. De mener det er ”trygt” for henne å reise tilbake – tilbake til leiligheten hvor mor fortsatt bor. Tilbake til slagmarken der hun en gang mistet seg selv. Tanken på at hennes to små barn skal føres dit er uutholdelig, derfor er hun en ”returnekter”

Og for hver dag som går, mister de to barna enda en dag av barndommen sin.

Jeg hørte en gang en person si: ”Barndom er en dom på livstid”. Kanskje satt litt på spissen, men de fleste med barnefaglig kunnskap vet at barndommen er av enorm betydning for vår utvikling og våre seinere liv.

I dagens Norge veier innvandringsregulerende hensyn tyngre enn et lite barns behov om å få en barndom. Mitt spørsmål er derfor: Hvor lenge skal barn i Norge måtte leve på ”stjålet tid” og uten barndom?  Og: Hvem skal i ettertid si ”UNNSKYLD” til disse barna?