Barn i Norge - rettighetenes land

Norge er et godt land å være barn i...

Allerede mens vi ligger i mammas mage har vi rettigheter. Vi skal ivaretas på best mulig måte. Mor får all verdens gode råd om hvordan hun skal gjøre starten på livet så bra som mulig for den lille. Ikke røyke, ikke drikke, trimme, spise sundt og spise riktig. Høyt kvalifisert personale står klare for å hjelpe den lille inn i verden, og deretter sjekke at alt er som det skal være med den nye nordmannen. Vi ønsker å ta godt vare på våre barn og gir dem den beste starten i livet som tenkes kan.

Barn trenger både mor og far. Dette er dokumentert og vedtatt. Jeg tror vi har verdens beste foreldrepermisjonsrettigheter – fordi det til ”barnets beste”!

Helsetjenesten fortsetter med å følge opp at barnet får det som barn i Norge har krav på. Den lille veies og måles, vaksiner gis for å forebygge sykdom, og mor og far får gode råd og veiledning. Alt dette for å trygge foreldrene slik at de skal være best mulig i stand til å ivareta sine barn.

Deretter kommer retten til barnehage, til skole og så videre utdanning.
Helsetjenester og tannbehandling er også en selvfølge, en rettighet alle norske barn har. Foreldrene får barnetrygd og rett til å være hjemme hvis barnet er sykt. Og når foreldre ikke strekker til av en eller annen grunn, har vi ordninger som skal sikre at barnet likevel har det bra.

Vi søker å tilrettelegge for at barna skal føle seg trygge, ha venner, kunne delta i fritidsaktiviteter, delta i fellesskapet, kort sagt: Sikres en sunn og god utvikling så langt mulig.

Og det skulle bare mangle! Som ett av verdens rikeste land bør det være en selvfølge at vi tar godt vare på det mest dyrebare vi har, barna!

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge og frykter for hva denne dagen vil bringe. Når det ringer på døra kjenner de uro og angst, hvem er det som kommer?

Hver eneste dag går et stort antall barn rundt i Norge i frykt for at dette er siste dagen de får være her sammen med sine (norske) venner.

Hver eneste dag går et antall barn rundt i Norge og sørger over en far eller en mor som har blitt borte – hentet og sendt ut av landet.

Hver eneste dag lurer et antall barn på hvor lenge de skal bo på flyktningmottaket, i kirkeasylet, eller i en hemmelig leilighet. Når skal det virkelig livet deres begynne?

Hva skal man si til et barn på 4-5 år som om igjen og om igjen spør etter pappa, som lurer på hvorfor mamma gråter og er så lei seg, som forstår at noe er så fryktelig galt, men mangler forutsetning for å begripe det som skjer.

Hvordan skal man kunne forklare for et barn at de ikke ble funnet verdige til å få bo her. Nøden var ikke stor nok, trusselen om hva som vil møte dem i ”gamlelandet” kunne ikke dokumenteres godt nok.

Opplevelsen av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke bli møtt, sitter fast. Angst og uro styrer dagen. Hvem kan sove godt om natta når man vet at politiet når som helst kan banke på døra for å hente deg? Fra tidligere liv er kanskje heller ikke forholdet til politi og myndighet så bra, erfaring med vold og overgrep forankres sterkt  i kropp og hukommelse.

De har fått lov å kikke inn litt inn i det man kan kalle en ”god barndom”.

Men det viktigste mangler. Barn trenger trygghet og trygge foreldre. Barn trenger foreldre kan la barn være barn, foreldre som selv eier en trygghet som de kan gi videre til sine barn.

Dette er også barn - i ett av verdens rikeste lang. De har kanskje bodd her store deler av livet sitt, eller de er født her! Har gått i norsk barnehage, skole, fått norske venner, føler seg på mange måter norsk – har blitt norsk – ULOVLIG NORSK!

Om dagen leker de, synger de og er glade, slik barn skal være! Når kvelden kommer og leken tar slutt, kommer de vonde tankene. Hva skjer?

Barn leser sine foreldre.  De føler uroen, ser sporene av angst, depresjon, slitenheten over å leve i konstant beredskap, slikt setter spor. ”Hva skal det bli med meg hvis mor eller far blir borte, blir syk, eller ikke orker mer?”  Foreldres avmakt smitter over på barna.

Vitenskapen har foreløpig ikke kommet så langt at barn kan velge sine foreldre.

Barn kan heller ikke velge hvilket land de skal bli født i.
Barn kan heller ikke bestemme hvilke valg foreldrene skal ta.

Det faller derfor på sin egen urimelighet at barn skal straffes for de valg foreldrene en gang gjorde. ”Justismord”, kalles det når noen blir straffet for noe de ikke er skyld i!

Om barnet er 5 år eller 25 år spiller ingen rolle. De er sine foreldres barn!

Det gjentas: ”Det er foreldrene som har ansvar for sine barn”.

Ja, det var kanskje akkurat det disse foreldrene prøvde på da de gikk til det vanskelige skritt å flykte fra noe kjent til noe ukjent, noe de ikke visste hva var.

I Norge har vi lover som skal sikret god hjelp til barna når foreldrene av en eller annen grunn kommer til kort. Vi har både norske lover og internasjonale konvensjoner som gjelder for dette.

Barn er barn uansett hudfarge og genetikk. Alle barn som bor i Norge - bør ha de samme grunnleggende rettigheter. Alt annet er urimelig.

Det blir som å si at et barn er mer verdifullt enn et annet barn.

”Norge er et foregangsland”. Vi vil så gjerne lære verden hvordan ting skal være. Fortelle om menneskerettigheter og demokrati. Kanskje er det nå på tide med en liten pause i dette arbeidet - inntil vi får tenkt igjennom hva de fine ordene betyr.

Jeg griper meg i å tenke at noen har sovet dypt i timen!

Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.