Meningen bak ordene

Om asylintervju – og individuell behandling
- om å forstå og bli forstått!

For en del år tilbake var jeg deltaker på et kurs sammen med ca 70 - 80 andre. Nesten 100% av kursdeltakerne hadde samme morsmål som jeg.

Kurset handlet om kommunikasjon, om galskap og kulturell forståelse.

En psykolog og en skuespiller formidlet budskapet, begge to med samme morsmål som flertallet av deltakerne.

Etter en liten sekvens mellom de to seminarlederne ble deltakerne bedt om å sette seg i smågrupper og diskutere hva som var blitt formidlet fra scenen.

Spriket i hva vi hadde hørt og oppfattet var enormt. Likeså spriket mellom hvordan vi forsto det vi hadde hørt. Dette til tross for alt det vi hadde felles! Her var det norske forelesere og norske kursdeltakere - som alle jobbet i beslektede yrker.

For meg ble dette kurset en særdeles nyttig læring. En læring om hvor avgjørende det er at "sender" og "mottaker" legger samme mening i ordene – og er åpen for at ord kan ha ulik mening for ulike personer.

Viktigheten av å evne å være tilstede i ”den andres virkelighet” når man skal kommunisere, er en forutsetning for at avsender og mottaker skal kunne snakker entydig om samme sak.

*** 

Når det gjelder asylintervju må dette være ekstra vanskelig. Her er det to helt ulike verdener som møtes – og vanligvis heller ikke med det samme morsmål. Dvs. intervjuet skjer ved hjelp av tolk - som er den første mulige feilkilden.

To forutsetninger er helt avgjørende for å kunne sette ord på traumatiske opplevelse. Det handler om tillit og tid. Opplever man å bli møtt med travelhet, skepsis og mistenkeliggjøring blir det en umulig oppgave å formidle den reelle historien.

Det bør kreves mye kunnskap – og god evne hos mottakeren (intervjuer) når det gjelder verbal og nonverbal kommunikasjon. Det handler også om å ”høre" det som ikke sies med ord. En grunnleggende forståelse av hvordan skam, redsel, autoritetsskrekk, og frykt for flashbacks er styrende for hva man kan våge å sette ord på -  tror jeg dessverre ofte er mangelvare hos mange saksbehandlere.

Vi er ikke spesielt gode i dette landet på å uttrykke følelser, de skal helst bare opptre ”privat”.  Det gjelder både egne vonde følelser og å dele andres smerte og lidelse.

Mange flyktninger/asylsøker har opplevd forferdelig ting. Ting som kan være nesten umulig å snakke om – og også å høre om.

Det krever stort mot å skulle prøve sette ord på hendelser som er så livsødeleggende at de må fortrenges. Valget blir noen ganger å omskrive eller pakke inn, unngå de farlige ordene, med et håp om likevel å bli forstått.

Mottakeren/intervjueren skal møte et menneske som ofte har vært utsatt for ekstreme krenkelse.  Hvilke kvalifikasjoner har han/hun for dette møtet? Hva kan saksbehandler om kommunikasjon, kulturer, betydning av ord og gester, hvilken kunnskap har vedkommende om menneskets evne til å beskytte seg ved å fortrenge - for å overleve?

Å skulle stå i slike møter med traumatiserte mennesker dag etter dag, er svært krevende. Man utsettet for et enormt psykisk press. En måte å overleve på er å legge igjen empatien hjemme og sørge for god avstand til det mennesket man møte. Dette kalles noen ganger for å være profesjonell (?) Andre kan ha en helt annen oppfatning av hva profesjonalitet vil si.

En asylsøker vil ofte gi uttrykk for at han ikke har fått saken sin behandlet individuelt eller grundig nok. Saksbehandler har ikke klart å se realitetene i akkurat hans/hennes sak. Opplysninger som er gitt har blitt borte, misforstått, ikke tatt hensyn til.

Kanskje er forklaringen så enkel som at dette er sant? Kanskje er det slik at den historien som ble forsøkt fortalt er en annen historie enn den som ble mottatt og hørt?

Vi kan ikke begynne å stille krav til asylsøker om at de skal bli bedre formidlere, men det bør være et rimelig krav til innvandringsmyndighetene at de skal bli bedre mottakere. 

Det krever mye kunnskap og stort mot å lytte åpent til andres menneskers lidelse. Det krever stor styrke av mottakeren å favne det man hører.

Men for noen mennesker kan dette bety liv eller død. Derfor MÅ vi kunne forvente at UDI/UNE's saksbehandlere tilegner seg den kunnskapen de kanskje mangler.