De triste øynene.

”Ser du så triste øyne hun har”, sier Lola, og viser meg et bilde på internett av ”Verona 9 år gammel, deportert til Sarajevo”.

I neste øyeblikk ser hun bort på de to småjentene hun selv har, og jeg kan lese tankene hennes. ”Hun hadde bodd her i ni år”, fortsetter Lola. ”Hun var født her, snakket norsk, hadde gått på skole her, hun var norsk, hvordan kunne de ta fra henne livet hennes”?

Jeg ser at Lola både er opprørt og lei seg. ”Når jeg ser på dette bildet av Verona”, sier hun, ”så ser jeg mine egne to døtre. Jeg ser for meg hvordan livet deres vil komme til å bli hvis vi blir sendt tilbake til det landet jeg flyktet fra. Ser for meg de triste øynene deres, og vet at jeg selv ikke har noen mulighet for å gi dem noe liv der. De har heller ingen pappa som kan hjelpe oss, og vi har ingen steder å gjøre av oss. Selv har jeg bodd hele mitt voksne liv i Norge, jeg er fremmed i det landet styresmaktene vil returnere oss til. Jeg har ingen jeg kan be om hjelp der”.

Vi setter oss i sofaen og Lola serverer tyrkisk kaffe. Jeg forstår at hun har mer på hjertet, -  som det er vanskelig å snakke om. Hun trenger tid.

Hun stirrer lenge fram for seg, stirrer inn i ingenting, og jeg ser hun er langt, langt borte.

”Jeg fikk en telefon i dag”, sier hun plutselig. ”Den var fra en venninne som jeg ble kjent med på asylmottaket – for mange år siden.  Hun har bodd lenge i Oslo sammen med mann og tre barn. Mannen kom først til Norge og fikk oppholdstillatelse, siden kom hun og det eldste barnet etter. Seinere har de fått to barn til. Mannen var i full jobb, barna gikk på skole. Så plutselig en tidlig morgen like før påske kom politiet og hentet henne og barna og kjørte dem til Trandum. Det samme skjedde med to andre familier også. Derfra ble de satt på flyet, og nå er de deportert. Det var en fryktelig telefonsamtale” sier Lola. ”Venninna mi bare gråt og gråt” – ”Du aner ikke hvor forferdelig det er her”, gjentok venninna, om igjen og om igjen.  ”Jeg bare gråter, vi har ingen sted å bo, og barna lengter hjem til Norge”!

Trusselen om deportasjon har Lola hatt hengende over hodet lenge. Hun vet hun lever på ”lånt tid”, hun vet at PU når som helst kan stå på døra og ta fra dem det lille livet de nå har. Med maktens selvfølgelige rett!

Hun vet også at for hver dag som går i Norge, blir det en dag mindre å leve i landet hun frykter.  Derfor prøver hun å glede seg over dagen i dag – og se på den som en gave. Men når kvelden og mørket kommer, da kommer også frykten snikende. Hun forteller meg at fortsatt gruer hun seg hver eneste kveld når hun legger seg - fortsatt prøver hun å forberede seg på at dette kan bli hennes siste natt i ”frihet” i Norge – at denne natta avsluttes med at det er hennes tur til å bli hentet og deportert. 

Det lille vinduet høyt oppe på veggen slipper inn litt av sollyset. Gardinene er alltid trukket for, men vårsola klarer likevel å finne en liten sprekk å kikke inn gjennom.

Barna ser sola som roper og lokker, og vil ut å leke, men i dag sier Lola nei. De siste dagers hendelser har gjort henne ekstra urolig.  Ellers bruker de gjerne dra til en familie med barn i samme alder for å leke, men ikke akkurat nå. Den konstante uroen hun lever med ble forsterket da hun forsto at Veronas 9 år i Norge ikke gjorde henne verdig til fortsatt å få bli her. 

Et lite barn, Verona 9 år, ble veid - og funnet for lett. På den andre vektskålen lå tung politisk prestisje – pent innpakket som ”innvandringsregulerende hensyn”.