En av de heldige!

Jeg er en av de heldige!

Jeg er en av dem som ble født i riktig land av riktig ”type” foreldre. Foreldre som hadde papirene sine i orden - som hadde rett til å bo i her.

Dette, og bare dette, er grunnen til at jeg i dag tilhører den prioriterte gruppa som med rette kan nyte alle de godene det norske samfunnet byr på.

Jeg lever i et av verdens rikeste land, et demokratisk land, et land med store naturressurser, høy levealder, ekstremt lav arbeidsledighet og gode ordninger for helse og sosialbehov. Legehjelp ved sykdom er en selvfølge, ulike stønader likeså. Jeg bor, og har rettigheter i det som for mange har blitt ”det forgjettede land”, slik Amerika en gang var det for fattige nordmenn.

Noen ganger kjennes det litt ubehagelig å tenke på at alle mine selvfølgelige goder og fordeler, ikke gjelder for alle i landet. Uttrykket: ”Det er forskjell på folk” blir så konkret. Mine selvfølgeligheter i hverdagen synes uoppnåelige for andre.

Hva har så jeg gjort som gjør at jeg fortjener å ha alle disse fordelene, som andre bare kan se langt etter?  Er det fordi jeg som foster valgte å bli født av de rette foreldrene?

”Det er fordi vi gjennom generasjoner har bygget opp landet” sier noen. Vi har ryddet og bygget og jobbet og slitt og i tillegg betalt skatt, slik har vi bygget landet.”

Jeg har jobbet – og betalt skatt – i mange år. Men jeg får da være ærlig nok til å si at dette er ikke noe jeg har gjort for ”å bygge landet”. Jeg har gjort det for å tjene penger til meg selv om min familie, noe jeg tror jeg har felles med de aller fleste andre norske nordmenn. Jeg vet også at mine forfedre jobbet og slet, men heller ikke de gjorde dette som et prosjekt for å bygge landet: De trengte penger for å forsørge seg og familien. At fellesskapet og landet også har hatt nytte av det arbeidet vi har utført, er en annen sak.

Jeg er helt sikker på at mange, kanskje de fleste, funksjoner i samfunnet vil stoppe opp øyeblikkelig, hvis arbeidstakerne ikke får lønn. DE jobber nemlig også for å tjene penger til seg selv, ikke primært for å bygge landet. Det siste er en positiv bi-effekt.

Jeg er altså en av de heldige som har rett til å leve fritt og nyte godt av alle fellesgodene i Norge - fordi jeg en gang, for ganske lenge siden, ble født i riktig land av riktig ”type” foreldre.

I ulike diskusjonsfora tilkjennegir stadig skribenter det jeg oppfatter som frykt for at noen skal ta fra oss landet vårt. En skribent siterte for en tid siden Nordahl Grieg: "Langsomt ble landet vårt eget" hentet fra diktet "I dag står flaggstangen naken". For egen regning la han til: Hundre år seinare vil nordmenn flest seie: "Brått ble landet vårt gitt bort. Men då er det for seint".

Jeg har stor sans for Nordahl Grieg, han har skrevet mye vakkert og tankevekkende. Dette diktet ble første gang opplest 17. mai 1940, noen dager etter at Norge ble okkupert av Tyskland. Den første ”frihetsdagen” etter at en krigsmakt hadde tatt fra oss vår frihet! En situasjon som for øvrig førte til at mange nordmenn måtte forlate sine hjem og sin familie og flykte til land som var villige til å ta dem imot og hjelpe dem. De ble flyktninger! Noen kom tilbake seinere, noen bosatte seg i det landet de hadde flyktet til.

En annen dikter jeg har stor sans for er Arnulf Øverland.
I diktet ”Du må ikke sove” minner han oss om noe som stadig er like aktuelt:


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Jeg må bare innrømme at jeg IKKE deler bekymringen til dem som frykter at vi skal miste landet vårt.  Jeg tror heller ikke at "nordmenn flest" går rundt og er bekymret for dette.

Jeg vil ikke karakterisere mennesker som tror og mener noe annet enn det jeg gjør, verken som naive, at de står for en dårlig politikk, dårlig teologi, dårlig moralfilosofi - eller mangler innsikt i menneskets natur. De har all rett til å mene det de mener - den samme retten som jeg har til å mene det jeg mener - og bli respektert for det.

Det handler heller ikke om å invitere ”alle som vil” til å komme til Norge, det handler om å møte dem som allerede har kommet hit, møte dem med den samme respekt og medmenneskelighet som vi selv kunne ønsket å bli møtt med. Og ikke minst, sørge for at de får en individuell og grundig behandling av sin sak.

Dette er heller IKKE det samme som at alle som har kommer hit behøver å bli her. Det handler om hvor høyt lista skal ligge - for at noen i det hele tatt skal få bli her.

Når alvorlig syke mennesker sendes ut av landet - dødsdømte sendes tilbake til en mulig bøddel - barn fratas sine foreldre på ubestemt tid - kvinner og menn fratas sine ektefeller -  barn, som er født her eller har bodd her mesteparten av sin barndom sendes ut av landet, ja da synes jeg dette tyder på at vi er i ferd med å miste det medmenneskelige aspektet på bekostning av retten til "å være herre i eget hus”.

Jeg er forøvrig slett ikke sikker på at Nordahl Grieg ville satt pris på at hans dikt ble tatt til inntekt for fremmedfrykt.