En dag i mai

Etter noen fantastiske vårdager er himmelen igjen regntung og grå. Meteorologen truer med at det skal komme mye regn de neste dagene, ja kanskje litt snø også!

Jeg tenker på de to småjentene til Lola som har vært så glade noen dager. Sola har varmet og lokket mor og barn ut fra det mørke og kalde dypet der de bor - ut i sola. De har kunnet leke og rase rundt slik barn i den alderen skal gjøre. Hver kveld når de endelig har kommet inn, har de vært stup-trøtte, og sovnet momentant. De er som små lam som om våren endelig slipper ut fra fjøset, ut til sol og lys og varmen.

Vårdagene har fått fram en iver og en glede hos disse to ”lamungene” som avslører at her finnes det mye energi som trenger å komme ut. Lengselen etter å kunne utfolde seg, er så tydelig.

Jeg ringer og sier fra at ”nå er jeg her”, og Meta, den eldste kommer løpende for å slippe meg inn. Jeg ser hun kikker på en pose jeg har med, lurer på om det er noe der til dem?

Noen ganger kommer jeg over ting jeg tenker kan bidra til at hverdagen deres kan bli litt lettere. Nå når det kanskje blir mange innedager vil det være greit å ha noe å holde på med, så i dag har jeg med meg en liten lekehund til hver av barna. De har fortalt meg tidligere at de ønsker seg en slik, - de er så myke og gode å kose med!

Det har slått meg mange ganger at de har en utrolig evne til å leke sammen disse to, men så har de jo også bare hverandre i hverdagen. Meta forteller meg hver dag jeg kommer at hun snart skal gå i barnehage, og yngstemann henger seg på: "Jeg og, jeg og!"

Det samme gjentar seg i dag, og jeg ser at Lola blir blank i øynene. Hun strever med akkurat dette. Hvordan skal hun få forklart for disse to små at de kanskje ikke får gå i barnehagen slik andre barn gjør, de har ingen rett til å være som andre barn.

Lola vrir seg hver gang hun får dette vanskelige spørsmålet. Svaret hun må gi, er ingen svar. Bare ”snart, snart, om en liten stund”.  Slik også hele hennes eget liv har vært de 10 årene hun har  ”bodd” i Norge. ”Kanskje, snart, kanskje snart”. Hvor lenge klarer hun å holde den siste resten av håp oppe? Og hva skjer den dagen hun ”tar inn” at de 10 årene hun har ventet –og håpet - har vært helt bortkastet?

Mens barna leker med kosedyrene sine, som omgående ble døpt Elvis og Petra, forteller Lola meg at hun har snakket lenge med en venninne som er tilbake i landet hun forlot for 10 år siden. Venninna, mannen og tre barn ble tvangsreturnert for et par uker siden.

Det hviler en stille resignasjon over Lola, ”Hva kan jeg gjøre”, sier hun og trekker litt på skuldrene. ”Blir jeg sendt tilbake dit, hvem skal hjelpe meg? Jeg har ingen familie der som kan hjelpe, ingen penger, ingen mann, ingen far til barna mine, ingen steder å bo, ingen jobb, ingen utdanning, jeg sliter med alvorlig PTSD, og trenger lege og psykolog.  Hvordan skal jeg kunne gi barna mine et liv der?  Hva slags liv vil de få der?  Det som mest kjennetegner landet i dag er korrupsjon. Og jeg har ingen penger, uten penger får man heller ingen jobb, og heller ikke noe sted å bo.”

Jeg kjenner sterkt på at det ikke finnes noe godt svar på alt dette. Jeg har ingen løsning å komme med, ingen forslag. Det hele er bare helt forferdelig vanskelig og urimelig. Det eneste jeg kan bidra med er å være litt tilstede for henne og barna, av og til.

Norske myndigheter har latt det gå prestisje i disse sakene. Små barn ofres til fordel for voksne menns – og noen kvinners prestisjebehov. 

Etterpå, når jeg sitter i bilen på veien hjem, kjenner jeg på en blanding av raseri og fortvilelse.

Er dette virkelig det landet vi er så stolt over? Er dette det landet vi snart skal hylle med: ”Ja, vi elsker..?” 

(For øyeblikket er det skamfølelse på landets vegne som nok er mest følbar!)