Barna Norge ikke vil ha

To små blomster i min hage

Vårsola varmer og fuglene synger. Gradestokken kryper lenger og lenger oppover. En grågåsflokk forteller høylydt at ”her kommer vi tilbake med våren”.

Ute i hagen min har det så vidt begynt å spire. Jeg ser akkurat i de første bladene på noen scilla i singelen, der sola får varmet opp litt ekstra. Hele vinteren har de vært der nede i mørket, nå roper sola på dem og frister dem til å komme opp og fram.

***** 

Jeg ringer et telefonnummer, og øyeblikket etter hører jeg raske barnetrinn i trappa. ”Skal vi være med deg ut og leke, tete?” spør Lola’s to småjenter. 

”Dessverre, i dag skal vi ikke det”, må jeg svare, og kjenner med det samme at dette blir vanskelig. De skulle jo så vært ute i sola og den friske lufta og fått leke med andre barn.  Men i dag har jeg også en annen avtale så jeg kan bare bli en kort stund, bare for å se hvordan det står til med denne lille familien som ikke kan følge solas oppfordring om å komme ut til våren som venter.

Yngstemann på snart tre år, kommer forsiktig bort og setter seg på fanget mitt. Hun vil bli tøyset og tullet med, det er fantastisk å se hvordan hun har utviklet seg de siste månedene.

Den eldste er stille. Hun setter seg i en krok og ”leser” i en Pippi-bok. Jeg lurer på om jeg skal lese litt for henne, men får ingen svar. Hun vil ikke se på meg heller. Det er et svært tydelig kroppsspråk - som forteller om stor skuffelse.

Jeg prater litt med Lola mens minstemann tar det hun trenger av oppmerksomhet fra oss begge. Lola prøver også å få eldstejenta inn i sammenhengen, uten resultat. Det er nesten som om hun har meldt seg helt ut, er ikke tilstede, bare sitter der med Pippi-boka i fanget, mimikkløs.

Lola forteller at da den eldste fikk høre at jeg skulle komme innom trodd hun vi skulle ut på en lekeplass. Hun lengter etter å leke med andre barn på sin egen alder. Hver dag lurer hun på om hun ikke snart kan få begynne i barnehage, eller noe annet hvor der er mange andre barn også.

Selv om Lola hadde forklart at jeg bare kom innom en snartur nå, så hadde hun nok håpet at det skulle bli noe mer.

Snart må jeg gå, og minstemann kommer og gir kos og klem. Jeg går bortom den ”andre lille blomsten” og stryker henne litt over håret, mens jeg kikker ned på  Pippi-boka hennes. Den er fortsatt åpen på samme side som tidligere. Jeg sier forsiktig til henne: ”Jeg kommer en tur innom i morgen også, kanskje jeg da kan få lese litt i boka sammen med deg?”  Med det samme stive uttrykket i ansiktet ser jeg at hun endelig nikker forsiktig. 

Lola og minstemann følger meg til døra. De stopper i den åpne døra, trekker inn frisk luft og kjenner at våren roper på dem, vil ha dem med ut til fuglesang, til sol og varme. En siste klem, så snur de og går tilbake.

*****

Når jeg en stund seinere kommer hjem, går jeg bort for å se på scillaene mine. Jo da, dagens porsjon med sol og varme har gjort dem godt, de vokser og trives.

Ved husveggen ligger det en stabel med ved. Også innunder der har det gjemt seg noen scilla. De lengter også mot sol og varme, men vedstabelen er tung og mørk og sørger for at de ikke slipper ut til normal vekst og utvikling.

Hvordan skal det gå med blomster som vokser opp under slike forhold?