tirsdag 6. mars 2012

Flere tanker om "returnektere"

Statssekretær Lønseth  innførte for en tid siden en nytt begrep: ”Returnektere”.  Alle jeg hittil har spurt, oppfatter dette ordet som svært negativt ladet. Ut fra sammenhengen ble det klart at dette handlet om en gruppe ”vanskelige” mennesker som nektet å forholde seg til regler og bestemmelse i Norge. Det har valgt å IKKE returnere etter endelig avslag på søknad om opphold.

Det er et smart trekk å lage en gruppe ut av alle disse menneskene, slik klarer man effektivt å usynliggjøre den enkelte.  Vi ser ikke lenger individet, bare en stor sekk med  merkelapp: ”Returnektere”.

Vi slipper å se øynene deres, høre stemmene deres, vi hører ikke lenger barnas gråt. Alt forsvinner ned i mørket, i sekken. Vi glemmer at de er mennesker, barn, unge, voksne og gamle, med et sterkt ønske om å leve et verdig liv.

På denne måten klarer vi lettere å skape avstand, vi behøver ikke ta deres skjebne inn over oss, ikke møte deres fortvilelse. Usynliggjøring er en kjent hersketeknikk, og en svært effektiv metode når noe ubehagelig skal fjernes. Historien en full av eksempler på akkurat dette.

Etter 22. juli la folk ned en mengde blomster foran Domkirken. Dagbladet ba folk om å sende inn sine bilder fra dette blomsterhavet, og mange gjorde det. Alle disse bildene, ca 4700 stk, fortalte, hver for seg, en liten historie. Så ble de satt sammen, og til slutt dannet de en rose. Et vakker bilde, et symbol. Hvis man klikker seg innover på rosen, kan man etter hvert se de enkelte delene som bildet består av.  Det er mange detaljer som er tilsted, som ikke synes ved første øyekast.

Omtrent slik tenker jeg  også når det gjelder ”sekken” med ”returnektere” . Nede i denne sekken befinner det seg mange  - og svært ulike skjebner. Alle har de hatt sine personlige grunner for å velge å ikke returnere. Jeg ønsker å bidra til at de får en mulighet for å bli synlige, og jeg ønsker derfor å fokusere litt  på hva denne ”sekken” inneholder. 

I motsetning til rosebildet er ”returnekter-sekken” ikke vakker å se på, men nede i sekken finnes mye verdifullt. Blant annet inneholder sekken hundrevis av små og store barn som nå tvinges til å leve i angst og mørke. Barn, som ikke kan holdes ansvarlig for voksnes valg, barn som har en rett til å leve en god barndom.  Mange av disse barna er født i Norge, noen var små da de kom hit, og noen hadde startet livet sitt med år i et land med frykt og overgrep av ulike slag, før de kom til Norge og trygghet - trodde de!

Det er vel ingen stor uenighet om at disse barna har rett til en barndom, heller ikke at de nå lever under forhold som er skadelige for dem - som "returnekterbarn".  Uenigheten handler om hvem som skal gjøre hva, av nødvendige tiltak for å gi barna den barndommen de har krav på. Foreldrene håper på "hjelp" fra myndighetene, myndighetene gjentar sitt mantra: "returplikt", returplikt". 

Og for hver dag som går mister barna ennå en dag av sin barndom, de fortsetter å føle seg uønsket, får et dårlig selvbide - og går stadig i angst for hva morgendagen vil bringe.

Kan det tenkes at myndighetene setter sine innvandringsregulerende hensyn framfor hensynet til små barn?  Slikt kalles gjerne "den sterkes rett", et menneskesyn jeg trodde vi forlengst hadde valgt bort i Norge.

Det har snart gått åtte måneder siden sommeren med rosene og de vakre ordene om kjærlighet, solidaritet, medmenneskelighet og alle de andre flotte verdiene som Norges skal stå for. Hvor blir det av dette i praksis?

Jeg sier med Øverland:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!



Jeg bruker ordet ”sekk” med hensikt. Hvis jeg har noe søppel jeg vil kvitte meg med så stapper jeg det ned i en søplesekk, og deretter knytter jeg godt igjen.  Og så er det bare å vente på at renovatørene - "søplepolitiet" - skal komme og fjerne søpla.


Når det gjelder mitt lille hjertesukk over UNE har dette sammenheng med at de skriver i sin vurdering av Lolas muligheter at ”hun kan bo hos sin mor som bor i samme leilighet som tidligere”, leiligheten med direkte utsikt ned til stedet der Lola ble overfalt av sju soldater før de voldtok henne.  Ut fra dette er det jeg etterlyser kunnskap om kriser og PTSD hos UNE.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar