For ca. 35 år siden giftet disse to seg i ”Eks-Jugoslavia”. De fikk tre barn sammen. I 1999 klarte mor og de tre barna å komme seg med siste luftbro til Norge. Far ble igjen i det krigsherjede landet.
Mor - og de voksne barna er nå godt etablert i Norge. Alle barna har fast arbeid og tjener godt. De eier sine boliger og ligger ikke samfunnet til byrde på noen måte. Mor har slitt, de psykiske skadene krigen påførte henne gjorde at hun trengte mer tid til tilpasning. Hun har nå vært arbeidssøker lenge, men hittil uten å lykkes i å skaffe seg fast arbeid. Dette er hennes problem og forventet begrunnelse for avslag.
Et sted i det gamle Jugoslavia sitter en far igjen aleine. Hans ektefelle gjennom 35 år, hans tre barn, hans barnebarn er alle bosatt i Norge.
I avslaget mor får, står det: ”Søkerne har ingen særlig tilknytning til Norge, og det foreligger heller ingen sterke som taler for å gjøre unntak fra de alminnelige vilkårene for tillatelse”.
Jeg prøver å orientere meg litt på nettet om hva ”sterke menneskelig hensyn” betyr. Nærmest med et sjokk går det opp for meg at jeg at jeg nok har misforstått dette totalt!
Eksempel på eksempel som jeg kommer over, viser at denne lista er lagt så høyt at det tilnærmet ikke skal være mulig å komme over den.
Min barnelærdom – og derav også mitt menneskesyn stiller noen krav til meg. Krav til hvordan jeg skal behandle mennesker jeg møte i min hverdag. Et samfunn som består av mennesker som har mistet evnen til empati, er etter min mening et samfunn som er i ferd med å ødelegge seg selv.
På min jakt etter sterke menneskelige hensyn har jeg funnet svært mange eksempler på hva som ikke teller: Jeg nevner kort noen eksempler:
Rahim Rostami – dokumenter dødsdom - sendt ut av landet – fengslet ved ankomst
Dritan Kreshpaj - Downs syndrom – døv – tegn på mishandling – nyresvikt - psykotisk da han kom til Norge. Skal sendes ut av landet.
Sofia, 5 år - mor ikke tjente nok som prostituert. Sofia skal derfor selges av identifiserbare menneskehandlere.
Skal sendes ut av landet.
Eks-Jugoslav - 35 års ekteskap – all familie i Norge. Søknad om familegjenforening avslått.
Maria Amelie – årets nordmann – norsk kjæreste – papirløs, men velintegrert, Sendt ut av landet (retur nå som arbeidsinnvandrer)
Hundrevis av barn som er fratatt sin pappa eller mamma av UNE. (Problemet med tvangsekteskap viker nå plass for et nytt problem: Problemet med tvangsskilsmisser – uten rettigheter!)
I tillegg: Alle de andre eksemplene jeg vet om – og IKKE vet om – som ikke kvalifisere til opphold grunnet ”ikke sterke nok menneskelige hensyn”.
Det er hevet ”over enhver tvil” at UDI/UNE - og til dels domstolen har en helt annen forståelse av disse ordene betyr, enn hva jeg har.
Mor - og de voksne barna er nå godt etablert i Norge. Alle barna har fast arbeid og tjener godt. De eier sine boliger og ligger ikke samfunnet til byrde på noen måte. Mor har slitt, de psykiske skadene krigen påførte henne gjorde at hun trengte mer tid til tilpasning. Hun har nå vært arbeidssøker lenge, men hittil uten å lykkes i å skaffe seg fast arbeid. Dette er hennes problem og forventet begrunnelse for avslag.
Et sted i det gamle Jugoslavia sitter en far igjen aleine. Hans ektefelle gjennom 35 år, hans tre barn, hans barnebarn er alle bosatt i Norge.
I avslaget mor får, står det: ”Søkerne har ingen særlig tilknytning til Norge, og det foreligger heller ingen sterke som taler for å gjøre unntak fra de alminnelige vilkårene for tillatelse”.
Jeg prøver å orientere meg litt på nettet om hva ”sterke menneskelig hensyn” betyr. Nærmest med et sjokk går det opp for meg at jeg at jeg nok har misforstått dette totalt!
Eksempel på eksempel som jeg kommer over, viser at denne lista er lagt så høyt at det tilnærmet ikke skal være mulig å komme over den.
Min barnelærdom – og derav også mitt menneskesyn stiller noen krav til meg. Krav til hvordan jeg skal behandle mennesker jeg møte i min hverdag. Et samfunn som består av mennesker som har mistet evnen til empati, er etter min mening et samfunn som er i ferd med å ødelegge seg selv.
På min jakt etter sterke menneskelige hensyn har jeg funnet svært mange eksempler på hva som ikke teller: Jeg nevner kort noen eksempler:
Rahim Rostami – dokumenter dødsdom - sendt ut av landet – fengslet ved ankomst
Dritan Kreshpaj - Downs syndrom – døv – tegn på mishandling – nyresvikt - psykotisk da han kom til Norge. Skal sendes ut av landet.
Sofia, 5 år - mor ikke tjente nok som prostituert. Sofia skal derfor selges av identifiserbare menneskehandlere.
Skal sendes ut av landet.
Eks-Jugoslav - 35 års ekteskap – all familie i Norge. Søknad om familegjenforening avslått.
Maria Amelie – årets nordmann – norsk kjæreste – papirløs, men velintegrert, Sendt ut av landet (retur nå som arbeidsinnvandrer)
Hundrevis av barn som er fratatt sin pappa eller mamma av UNE. (Problemet med tvangsekteskap viker nå plass for et nytt problem: Problemet med tvangsskilsmisser – uten rettigheter!)
I tillegg: Alle de andre eksemplene jeg vet om – og IKKE vet om – som ikke kvalifisere til opphold grunnet ”ikke sterke nok menneskelige hensyn”.
Det er hevet ”over enhver tvil” at UDI/UNE - og til dels domstolen har en helt annen forståelse av disse ordene betyr, enn hva jeg har.
- *****
Ute var det helt mørkt. Det gamle, ærverdige bestefarsuret i stua hadde akkurat slått tre slag da det ringte på døra. Etter noen sekunder var hodet såpass klart at lyden kunne identifiseres, jo, det var dørklokka!
Siden alle som skulle være inne, allerede var på plass, måtte dette være noe annet. Valget sto mellom å lukke øynene og ørene igjen. Det var sikkert ikke vår sak, vedkommende kunne jo bare finne en annen dør å ringe på! Kaldt var det og!
Valget var vel egentlig ikke så vanskelig - døra ble åpnet. På trappa sto en liten gutt, kun ikledd en pysjbukse. Alderen hans kunne vel være noe slikt som 5-6 år. Stotrende og usammenhengende forsøkte han å si noe, til å begynne med var det ikke mulig å forstå hva han sa, men det var tydelig at han frøs kraftig. Da
han hadde kommet inn og fått varmet seg, roet han seg såpass at vi forsto at han var på besøk hos noen i nabolaget. Han hadde lagt seg, hvordan han hadde kommet ut ante han ikke, mest sannsynlig hadde han gått i søvne.
Selvsagt tok vi inn barnet, selvsagt hjalp vi barnet med det han trengte hjelp til, selvsagt - fordi vi synes det er en selvfølge at man skal hjelpe dem som ber om hjelp, når man kan. (Dette har for øvrig ikke ført til noen stor pågang av 5-åringer på natta.)
*****
Jeg ønsker at lovgiverne konkret eksemplifiserte hva ” sterke menneskelige hensyn” betyr i deres språk. Jeg – og sikkert noen flere med meg – lurer på hva som skal til for at de menneskelige hensyn skal være sterke nok til å veie opp mot de innvandringspolitiske hensyn. Og ikke minst: Hvor mye tilknytning skal man ha til riket for at det skal være nok? At ektefelle og barn bor her og er norske statsborgere er tydeligvis ikke
tilknytning god nok.
De banker på døra til Norge. Mennesker står på trappa, ofte forvirret og redde, uten mulighet til å uttrykke seg kort og presist. De leiter etter de riktigeordene, de prøver å fortelle sin historie, og vi ser på dem - og sier at de
lyver.
Mennesker i nød, i livskrise, som ber om vår hjelp. Mennesker som der og da ikke klare seg selv, men som like fullt er fullverdige mennesker. Mennesker - som oss selv.
Når økonomien ikke strekker til, hva trengs da for at ”sterke menneskelig hensyn” kan veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn?
UNE forholder seg til det lovverket og den forskriften de til enhver tid har. Skal praksis endres er det politikerne som må legge føringer for det. Det krever vilje, og kanskje også mot. Så spørs det om vi har politikere som er modige nok til å se nøye på dette, og deretter gjøre det som bør gjøres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar