En "returnektermammas" dilemma

”Zahra” er en av ”returnekterne” jeg har fått anledning til å bli godt kjent med. Jeg har fått lov til å fortelle litt fra hennes hverdag.

”Zahra” er redd.

For en tid siden ble hun syk og fikk komme til hos en lege.
For flere år siden, du hun var ny i landet og ikke hadde fått avslag på søknaden om opphold, ble denne legen hennes ”fastlege”. Nå har hun ikke lenger rett til legehjelp, men mindre det er ”øyeblikkelig hjelp”, men legen har latt henne slippe inn noen ganger - før det sto om livet.

”Zahra” hadde vært dårlig lenge og forsto at hun trengte medisin, noe legen også forsto da han så henne. Han tok seg god tid, også til å spørre henne om hvordan hun hadde det i hverdagen og hvordan det gikk med de tre barna hennes. Og ”Zahra fortalte. Hun fortalte om tre små barn som gjerne skulle hatt en annen tilværelse. To gutter og en jente som vil leke med andre barn, som vil ha en barndom. Tre snille barn som både kan le og gråte, men som har begrensede muligheter for å samspille med andre barn.

”Zahra” ser at det mangler noe viktig i barnas liv, hun vet bare ikke hvordan hun skal få gitt dem dette. For barna hennes har ingen rettigheter.

Og ”Zahra” selv er redd. Barnas pappa er ”til–og-fra”, noen ganger er han tilstede, andre ganger vet de ikke hvor han er. Han er også redd for å bli sendt ut av landet og oppholder seg aldri lenge på ett sted.

Legen ser ”Zahras” fortvilelse og vil gjerne hjelpe. Kanskje barnevernet kan gjøre noe for henne? Deres jobb er å hjelpe barn som har det vondt og vanskelig. I ”Zahras” fortvilelse spirer det et ørlite håp. Legen har alltid hjulpet henne, kanskje han nå også kan ordne hjelp til barna? Hun kjenner hun blir glad, kanskje det endelig blir en bedring i barnas situasjon?

Noen dager seinere ringer det en kvinne fra barnevernet. Hun har fått en bekymringsmelding, ”noen barn har det ikke slik barn skal ha det i Norge”. Hun spør om hun og en kollega kan få komme hjem til ”Zahra”, eller om ”Zahra” kan ta med barna og komme på kontoret deres en tur?

”Zahra” sier at de kan ikke komme ”hjem” til henne. Hun vet at den som eier stedet hun bor, gjør noe ulovlig ved å la henne bo der. Ikke for alt i verden skal noen få vite hvor dette er! Å ta med barna på dette kontoret er heller ikke aktuelt, hun sørger alltid for barneflokken er splittet, der er alltid en som ikke er med mamma. Men ”Zahra” sier at hun vil komme aleine på kontoret til barnevernet for å snakke med dem.

”Zahra” har tenkt mye i løpet av dagene som har gått. Den gode følelsen hun hadde da hun var hos legen har forsvunnet, tilbake sitter nå en intens følelse av uro, hele kroppen hennes er i full beredskap. Hun har plutselig kommet  til å tenke på en venninne hun hadde på asylmottaket. Venninnen fikk også tilbud om hjelp fra barnevernet. De kjørte henne og barna hennes til et krisesenter. Noen dager seinere dukket politiet opp der og så ble hun og barna deportert.

”Zahra” har noen gode venner som hun betror seg til. Hun forteller om sin uro og ber om deres råd. Etterpå er hun enda mer redd.

•  Årsaken til av ”Zahra” engang forlot hjemlandet sitt var angst for hva som kunne skje med henne der. Basert på egne erfaringer.

• Årsaken til at ”Zahra” forlot asylmottaket var angst for hva som kunne skje da hun fikk avslag på søknaden om opphold. Baser på egne opplevelser om hva som skjedde med andre i samme situasjon

• Årsaken til at ”Zahra” flytter rundt i Norge med tre små barn er angst for å bli funnet og deportert, slik hun har opplevd at det har skjedd med andre hun kjente

• Årsaken til at ”Zahra” ikke vil ha hjelp av barnevernet er angst for hva dette vil medføre, dessverre også ut fra egne erfaringer.

Noen ganger er angst reell, andre ganger er den det ikke. For ”Zahra” er den reell. Den bygger på konkrete erfaringer i eget liv, og så lenge årsaken til angsten fortsatt finnes reelt, er også angsten reell.

En gang, for lenge siden var hun et lykkelig, lekende barn. Så kom krigen og fratok henne tryggheten. Flukten forsterket hennes følelse av å være i fare. Siden, under oppholdet på asylmottaket ble angsten forsterket. Først angst for å ikke få opphold, så angst for å bli hentet og deportert, så angst for hva som kunne skje med barna, og nå angst for hva kontakt med  barnevernet kan medføre.

Barnevernet forteller ”Zahra” at de kan hjelpe barna med plass i barnehage, og det er viktig og bra for barna. De vil barnas beste, det må ”Zahra” vite! Og det vil også være bra for ”Zahra” å få avlastning og tid for seg selv.

Når ”Zahra” spør om de kan garantere henne det ikke blir gitt opplysninger til politiet om at barna er i den barnehagen, så kan ikke barnevernet gi noen slik garanti.  Tvert imot kan politiet stille opp ved barnehagen og der ”sikre seg” en samlet familie. Damen fra barnevernet prøver å berolige ”Zahra”: ”Det er jo slett ikke sikkert at de gjør det”!

De siste 15 årene av ”Zahra’s” liv har vært preget av utrygghet og angst for hva som kan skje. Først med henne selv, så med barna, og nå dukker det opp en ny trussel: Konsekvensen av at barna blir ”synlige” i en barnehage.

Jeg kan dessverre lett se for meg hvordan ”Zahras” dag blir i en slik situasjon, hun vil trave rundt som et fanget dyr i bur, uten mulighet for å slappe av, uten mulighet for å samle krefter, uten mulighet for å klare en krevende jobb som ”returnektermamma” til tre små barn. Jeg vet en del om hvordan hun har slitt for å framstå trygg og rolig for barna sine, hvor viktig barnas ve og vel er for henne. Jeg ser hvordan hun nå er på grensen av det hun kan makte.

Jeg kjenner på en sterk uro for at hun plutselig en dag forsvinner. En liten familien - på nytt jaget ut på flukt.