"Gi oss i dag vårt daglige brød...."

”Har du spist noe i dag” spør jeg Lola. Vi har satt oss ned med en kopp te. ”Ja, ja, jeg har spist”, svarer hun, og jeg kjenner henne etter hvert så godt at jeg vet hva det betyr.  ”Fint” sier jeg og ser på henne. ”Da kan du sikkert fortelle meg hva du har spist også”?

Jeg ser at hun vrir seg. Hun har lovet meg at hun skal spise tre måltider om dagen, og jeg føler meg slett ikke overbevist om at dette alltid skjer.

Gang på gang har hun forklart meg at mat ikke er viktig for henne, hun kan gjerne spise bare tørt brød og drikke vann i ett år, hvis bare hun og barna kan få bli i Norge. Gang på gang har jeg forsøkt å forklare henne at skal hun overleve i ett år, MÅ hun spise noe annet enn dette. Hun forstår nok at jeg har rett, så vi har derfor gjort en avtale om at jeg skal få spørre henne om dette hver gang vi møtes.

I mer enn ett år har hun vært aleine med de to barna. Uten inntekt, uten avlastning, og kun med et svært lite nettverk. Men hun har funnet et sted å bo og sove, hun har klart å skaffe mat til barna hver dag, og hun klarer fortsatt å ta vare på håpet og drømmen om at ”våren” skal komme til Norge og til henne.

Jeg lurer på om hun har penger nå? Jeg vet at broren hennes som bor et sted i Mellom-Europa av og til sender penger til henne.

Hun ser på meg og forteller at det har hun. ”Jeg trenger ikke så mye penger. Du vet, nå når snøen smelter så finner jeg også mange flasker” sier hun med et smil.  

Jeg vet at hun også får litt mat i en butikk, mat som er utgått på dato, men som er helt grei å spise. Noen ganger ser hun etter naboens barn - så får hun noen kroner for det også. ”Det ordner seg alltid”, sier Lola ”Gud hjelper meg”.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve slik. Helt uten trygghet og forutsigbarhet. Med to små barn. Jeg kjenner på en sterk ydmykhet for Lola, dette menneskebarnet som livet har behandlet så dårlig, og som likevel står oppreist.

Hun tar imot vitamintablettene jeg har kjøpt til henne og barna, og lover å passe på daglig dose. Noen leker og klær etter et lite familiemedlem kommer og vel med til barna, de har ikke så mye fra før.

Lola er stolt og jeg merker at hun synes det er vanskelig å ta imot. Hennes stadige spørsmål har vært: Hvordan skal jeg få betalt deg tilbake?

Jeg forstår at akkurat dette er svært vanskelig for henne, så jeg har sagt til henne gang på gang: ”Når jeg gir bort noe så er det ikke for å få noe tilbake. Du får heller tenke at en gang blir det din tur til å gi noe til noen som trenger det”.

Nå har hun kommet så langt at hun både stiller spørsmålet og gir svaret selv. Jeg vet også at hun ser fram mot den dagen da det er hennes tur til å gi - til noen som behøver hjelp.