Lola’s drøm om en ny vår

Solstrålene og vinden får snøen til å smelte, snart er den kanskje helt borte. Fuglene synger og katten koser seg i solveggen, mens han diskret holder øye med dem. Han er også glad i fugler -  på en litt annen måte enn jeg er.

Jeg kler meg for å dra ut og møte Lola ”Returnekter” og barna hennes. Jeg har lovet at jeg skal ta barna med til en lekeplass hvor de kan få leke litt med andre barn.

De kommer løpende mot meg: ”Tete, tete, skal vi dra nå?” Og med et dansende barn i hver hånd går jeg til lekeplassen. Sola skinner, men fortsatt blåser det kaldt, vinteren nekter å slippe taket.

Det har vært en lang vinter for barna. De har nesten ikke vært ute siden snøen kom. Vinteren i år ble heldigvis ikke så langvarig og snørik som den forrige, jeg vet Lola gruet seg for akkurat det. Det lille ”hjemmet”  hennes ligger under bakkenivå, og om vinteren hindrer snøen at sol og lys slipper inn. Her oppholder den lille familien seg, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, og år etter år.

Jeg griper meg igjen i å tenke at slik kan ikke barn ha det, ikke i Norge, ikke noe annet sted heller. Her finnes ingen plass for normal læring og utvikling. Disse to små uskyldige barna har en tilværelse som ikke er landet vårt verdig. De mister den viktigste tiden av livet sitt, barneårene, årene som er grunnpilaren som alt som skal komme seinere i livet.

Jeg ser på barna, ser den intense gleden de viser over å få leke med andre barn. Men jeg ser også at de sliter i leken, de har ikke lært ”spillets regler”. Samhandling med andre barn er vanskelig, de mangler trening i slikt. Barn er barn, de vil leke, danse, hoppe og lage høye, rare lyder. De vil være en del av noe, og de vil prøve seg ut i forhold til noe, de trenger tilrettelagte muligheter for vekst og utvikling. Disse to barna er fratatt den muligheten. Derfor sliter de også med samspillet med andre barn.

Jeg vet at det plager Lola ekstra mye at barna hennes ikke får en god oppvekst. Hun vet at de skulle vært ute med andre barn, hun vet de skulle vært i barnehage, på andre aktiviteter. Hun vet også at hun risikerer å bli sendt ut av landet når som helst hvis politiet finner henne.

UNE sier i sitt avslag at hun kan reise tilbake til landet hun flyktet fra, for der kan hun bo hos mor. Mor, som nå er alvorlig syk, bor fortsatt i den samme leilighet som de bodde i, den gang de sju soldatene voldtok Lola.

Lola sier til meg: ”Hvis jeg står i mors stuevindu og ser ned på gata så starter filmen i hodet mitt: Der er bilen, de sju uniformerte, der er jeg og der sleper de meg inn i bilen. Tilbake på gata ligger broren min, slått ned og sparket.”

Jeg studerer Lola mens hun forteller, hele henne formidler at hun ER i filmen, årene som har gått er borte, hun befinner seg her og nå i en helt ukontrollerbar situasjon – prisgitt sju overgripere.

”Før jeg rømte til Norge”, sier hun, ”så forsøkte jeg å bo i leiligheten sammen med mor. Gardinene måtte alltid være trukket for, jeg klarte ikke å se ut på gata. Til slutt klarte jeg ikke å se mot gardinene heller, jeg visste hva som foregikk bak dem. Når jeg måtte ut, til lege for eksempel, så måtte både mor og bror følge meg, holde i meg, støtte meg.  Beina mine bar meg ikke. Jeg ville bare dø, og tanken på dette var etter hvert den eneste tanken jeg hadde plass til i hodet.

Mor forsto at jeg var i ferd med å avslutte livet mitt, og hun forsto også at min eneste mulighet var å komme meg bort. Så flyktet jeg til Norge. Nå har jeg bodd her i mer enn 9 år, begge mine barn er født her.

Det landet jeg engang flyktet fra er fremmed for meg, jeg har aldri levd noe voksenliv i det landet, derfra har jeg bare vonde minner om en ødelagt barndom. Jeg har ingen framtid der, bare en ødelagt fortid”. 

Lola vet hvorfor hun ikke kan reise tilbake, Lola vet hvorfor hun bor der hun bor, hvorfor barna ikke kan leke som andre norske barn, hvorfor hun alltid er redd når hun er ute. Lola vet at dette er prisen hun må betale for ikke å returnere.

Lola vet også at så lenge hun er her kan hun fortsatt drømme om at den dagen skal komme da barna kan få begynne i barnehage og hun selv kan få starte på et normalt voksenliv, uten frykt. Dette er en god drøm.

I mors leilighet vil vinduet alltid vende ut mot plassen der ”filmen” spilles av, om igjen og om igjen. Hun vet at der vil hun aldri klare å la de to små jenter gå ut for å leke, og hun selv vil ikke klare å være mamma for dem.

I mitt stille sinn undrer jeg meg over hvordan UNE kan evne å mene at Lola skal orke å ta med seg to små jenter og reise tilbake til stedet der hennes eget liv ble ødelagt. Finnes det ingen kunnskap om traumer og traumenes styrke blant UNE’s ansatte? 

*****

Barna fryser og vi rusler bort fra lekeplassen, tilbake til mamma som venter på to trøtte, men fornøyde barn. Et lite snev av normalitet i en unormal tilværelse.


Jeg drar hjem mens jeg fortsatt ser for meg to små barn som ber om å få være barn. Som ikke kan forstå hvorfor de ikke kan være som andre barn.

Sola skinner fortsatt, vinden er like kald, Lola håper at det snart skal bli vår. Men vinteren tviholder på makten.


Jeg vet at våren vil seire til slutt!